24 februar 2009

Horg, hov og kirke

Hvordan så sagaenes horg og hov ut? Hva er sammenhengen mellom disse førkristne kultbygningene og stavkirkene? Frem til den første etterkrigstiden trodde arkeologer og historikere at man hadde svaret. Så førte nye funn og teoretisk nyorientering til et annet syn, som har vært dominerende frem til i dag. Nå er flere av de gamle idéene i ferd med å komme til heder og verdighet igjen – ikke minst takket være storskala arkeologiske undersøkelser i Sverige og Danmark i de senere år.

Noe av bakgrunnen for det dominerende førkrigssynet ble artikulert av Lorentz Dietrichson i innledningen til storverket De norske stavkirker (1892):

”På reiser oppe i Norges fjeldbygder mødte man i middelalderen ofte og møder man endnu en enkelt gang kirkebygninger med vildt fantastiske former, der snarere ser ud som dæmoniske afgudstempler end som gudshuse, med sine af tiden sværtede og bøiede stolper og planker, med sine dragesmykkede gavle, der reiser sig den ene over den anden, med sine steile tage og lave vægge, takte – ligesom man tænker sig middelalderens drager skjælbedækkede – med mørke spaan, hist og her overgroede af en vildtvoksende ornamentvegetation, i hvilken sælsomme fabeldyr slynger sig ind – det er de norske stavkirker.”

Dietrichson selv pekte på at stavkirkene var en ”oversettelse” fra stein til tre av den romanske basilika. Men for mange virket det rimelig at det måtte være en sammenheng mellom stavkirkene og førkristen byggeskikk, konkretisert ved de to bygningstypene som flere norrøne kilder forteller om – hov og horg. Norges første riksantikvar, arkitekten Herman Schirmer, argumenterte for eksempel for et slikt synspunkt. Da de arkeologiske undersøkelsene av Hofstaðir og andre islandske ”tempelruiner” ble publisert i 1909, oppfattet forskere flest at spørsmålet om hvordan de norrøne kultbygningene hadde sett ut, langt på vei hadde funnet sitt svar.

I enkelte stavkirker, som Urnes, var man dessuten klar over at det fantes gjenanvendte bygningsdeler som måtte ha tilhørt en eldre bygningstype enn de stående kirkene. Det var et åpent spørsmål hva slags bygninger det dreide seg om, men nærliggende å se en forbindelse med før-kristne kultbygninger som de man mente å ha påvist på Island. Denne kontinuitetsteorien ble popularisert først og fremst gjennom Magnus Olsens innflytelsesrike arbeider, Hedenske kultminder i norske stedsnavne (1915) og Ættegård og helligdom (1926).

Med utgangspunkt i de islandske undersøkelsene mente Olsen at hovet i de skriftlige kildene var et offentlig tempel for et større område, mens horget var en mindre bygning knyttet til den mer private kulten på gården. Men horg hadde også den eldre betydningen steinalter eller oppkastet steinrøys i forbindelse med kulten. I de yngre skriftlige kildene brukes imidlertid ordet flere ganger på en måte som viser at det utvilsomt er en bygning som er ment. I kristenrettene er det forbud mot å ”gjøre hus og kalle det horg”, og i Voluspá hører vi om gudene som tømret høyreiste horg og hov på Idavollen.

Fra 1940-årene av kom reaksjonen mot det som da var blitt etablerte sannheter. Bakteppet var en kombinasjon av en nyfunnet skepsis mot tanken om kulturell kontinuitet mellom hedensk og kristen tid – en utvikling som i seg selv må forstås som en reaksjon mot mellomkrigsårenes germanske ”folkepsykologi” og norrønromantikk, og nye arkeologiske resultater, både metodiske og empiriske. Det førstnevnte aspektet bør ikke undervurderes: samtidig som hov og horg ble satt under debatt og til sist nærmest bortdefinert fra fagdiskusjonen, ble andre monumenter som til da var blitt gitt en ”kultisk” tolkning, satt inn i andre og nye sammenhenger. Runde steinsetninger og andre konstruksjoner av stein var lenge blitt oppfattet som tingsteder eller kultiske anlegg – fra 1950-årene av gikk de fleste tolkninger i stedet i retning av at de var gravminner.

Først ute når det gjaldt kultbygningene, var Aage Roussell (1943), som hevdet at tuftene etter ”hovet” på Hofstaðir ikke var noe annet enn levninger etter gårdshus av den typen som på det tidspunktet var kjent over store deler av den norrøne verden. Fra slutten av 1950-årene kom Håkon Christies utgravninger under gulvet i flere norske kirker, som viste at de bygningsdelene som var blitt gjenbrukt i bl. a. Urnes stavkirke, skrev seg fra en eldre kirkebygning på stedet, og ikke fra et hedensk hov. ”Nådestøtet” kom med Olaf Olsens avhandling om Hørg, hov og kirke i 1966. For ham var hovet en funksjon ved storgårdenes hallbygninger, og ikke en egen bygning. Denne siste teoriene fikk meget stor innflytelse, i det minste i fagmiljøene, og inntil for få år siden var det etablert lære at hov og horg som selvstendige bygninger aldri hadde eksistert.

Nå for tiden er ikke arkeologene fullt så sikre, og de norrøne kultbygningene er tilbake på kartet. Igjen har vi nok å gjøre med en kombinasjon av ny empiri og nye ideologiske strømninger. Men de nye funnene er uansett interessante nok.

Det begynte for så vidt med nye utgravninger på Hofstaðir, der man nå ikke lenger avviser tanken om at det har vært utført kultiske handlinger i det en gang så bejublede, men siden diskrediterte, ”hovet”. Men viktigere er enkelte mindre bygninger som er funnet sammen med store hallbygninger i Lejre og Tissø på Sjælland, samt de lignende bygningene i Uppåkra i Skåne og Borg i Östergötland. For Tissøs og Uppåkras del er disse mindre husene tolket som kultbygninger. Vi har her å gjøre med to av de mest funnrike jernalderbebyggelsene i Norden. Bygningen i Uppåkra har en spesiell utforming, det har vært ombygd i flere omganger og kan ha stått i så mye som 500 år. Inne i huset fant man et helt spekter av gjenstander utenom det vanlige. Stolpene i huset er usedvanlig store, og veggrøftene særdeles dype og kraftige. Huset ser ut til å ha vært høyreist, mener utgraverne, som også har løftet frem idéen om at stavkirkene kan være påvirket av bygninger av denne typen. De spesielle gjenstandsfunnene tyder på at huset har vært fokus for ritualer. Spesielle funn er gjort også på stormannsgården i Tissø. Der er det i tilknytning til en gård med en stor hallbygning, funnet et mindre innhegnet område med et mindre hus. Dette huset har ligget på samme sted i flere hundre år, slik som i Uppåkra. Utgraveren, Lars Jørgensen, oppsummerer det synet som flere arkeologer nå vil kunne slutte seg til, og dermed er ringen på et vis sluttet:

”Sammenfatter vi i dag de mangeartede beskrivelser af vikingetidens hedenske kultelementer i lyset af resultaterne fra de seneste årtiers arkæologiske udgravninger (…), så kunne billedet fra de undersøgte stormandssæder med hal og den tilhørende mindre bygning tolkes som ét kompleks med hov (hallen) og hørg (mindre bygning). Den store hal var centrum for kultfester og mellem disse blev gudebillederne m.v. opbevaret i den tilknyttede hørg.”

(Fotografiet er forresten fra Lom og er hentet fra www.tf.uio.no/lo/stavkirker/DrakeLom.jpg)

4 kommentarer:

Kjell Brevik sa...

Det er et utrolig interessant tema du berører i artikkelen din! Det er gledelig å få oppleve en epoke i forskningen der det bærer mot en fruktbar sammensmeltning av tolkningshorisonter. Til slutt: Det foreligger et avtrykk av en runeinnskrift (700-tallet e.Kr.) fra gamle Gjøvdal kirke i Aust-Agder som trolig utgjør en sterk indikasjon på "resirkulering" av materialer fra eldre religiøse byggverk. Magnus Olsen forstod i sin tid innskriftens budskap slik: "En til Æsene viet helligdom (er) denne (bygning)". Mildt sagt fascinerende.

john steffen gjersvold sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
john steffen gjersvold sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Bjørn Þoralfsson sa...

Super spennende artikkel. Men jeg hadde Olsen forstått på denne måten at hov var en funksjon mens hørg var ennå mer knyttet til en konstruksjon- i alle fall i skandinaviske og islandske områder. Hørgen innebærer seff også steinkonstruksjoner som ble funnet ved Ranheim eller Rossheim, men akkurat Ranheim er et eksempel hvor tilordningen med hov som byggning ikke kan være helt avklart. Man støtter seg med denne definisjonen på meget sene literariske kilder og alt som ellers kan klarlegges er at hov kunne vare et langhus- og dette var jo neppe en "högtimbra hörg", bortsett fra store gildehaller som f.e. Skíringssal. Uppåkra og Ranheim kunne være gode eksempler for eksklusive kultbyggninger/ konskruksjoner som tilsvarer hørgen, mens Hofstaðir, Borg, Borre, Lejre etc. hadde ikke bare vært sakralbyggning (sammenligner man det antakelige høgden- og romstørrelsesforholdet) og dermed kunne godt defineres som hof. At det må har vært en definisjonsdifferanse mellom de to begrepene kan antas fra kildene. Hva mener du? Hilsen, Bjørn