Myrlik

Da liket av en kvinne ble funnet i en myr ved Vejle i 1835, mente toneangivende danske vitenskapsmenn at det dreide seg om Gunnhild, Eirik Blodøks’ hustru. Hun levde på 900-tallet, og etter én sagatradisjon ble hun myrdet og kastet i en torvmyr på Jylland av danekongens menn. Innen arkeologen J. J. A. Worsaae flere år senere viste at identifikasjonen måtte være riv ruskende gal, hadde man gitt kvinnen en standsmessig begravelse i Sankt Nikolaj kirke i Vejle – i en sarkofag bekostet av Frederik den sjette. I ettertid har liket blitt datert til ca. 490 f. Kr. ”Dronning Gunnhild” er ett av flere hundre ”mose”- eller myrlik fra Nordvest-Europa. Disse myrlikene utgjør en fascinerende funngruppe.

I god moldjord tar skjeletteringsprosessen noe slikt som ti år i en menneskekropps tilfelle. I sure torvmyrer er det annerledes. Bevaringsforholdene for organisk materiale i dette oksygenfattige miljøet er meget gode, og torven skiller ut konserverende stoffer som gjør at lik blir naturlig mumifisert. Hud, hår og indre organer er ofte bevart på de 2.000 år gamle kroppene som av og til påtreffes i myrene.Myrene i seg selv er naturmiljøer med mye arkeologi å by på. Det ser ut til at mennesker i vår del av verden til alle tider har vært opptatt av myrene, og at de har utført ritualer der. Det er levningene etter disse ritualene som har gitt arkeologien funn som myrlikene. Men det er på langt nær bare mennesker som har endt opp i myrene. Det finnes både myrsmør og myrpotter. De tidvis godt bevarte smørofringene skriver seg fra samme tidsrom som mange av myrlikene, det vil si århundrene omkring vår tidsregnings begynnelse. Myrpottene er leirkar med mat i som er satt ned som matoffer, og de forekommer over en periode på mange, mange hundre år. I en del tilfeller har kjørler av tre gjort samme nytte som leirkar. Til myrfunnene hører også tekstiler, sko (vanligvis enkeltsko, ikke par) og rituelle ”musikkinstrumenter” som de bronselurene som ble funnet i Revheimsmyra ved Stavanger. Også våpenutstyr og båter er blitt funnet i myrer.

Tradisjonelt var myrene regnet for å være steder der farer truet, og det er nok gamle forestillinger om maktene i myra som ligger til grunn for troen på lyktemenn og andre overnaturlige skapninger som hjemsøkte myrene. Lyktemannen, som spiller en viktig rolle i folketroen innenfor hele Nordsjøområdet, forsøkte for eksempel å lokke folk ut i bunnløse myrhull. I Danmark het det seg at lyktemennene var gjenferd av ”urettferdige” mennesker. ”Ja tag De Dem iagt for Lygtemændene! De ere ude! De ere slupne løs!” maner mosekonen i H. C. Andersens eventyr.

Men tilbake til myrlikene. Ved torvskjæring er det funnet hundrevis av dem, først og fremst i Danmark, Tyskland, Holland og Storbritannia. Det finnes opplysninger om funn så tidlig som i 1450. Myrlikene vakte forundring, men man hadde ikke begrep om deres egentlige alder. Ikke sjelden ble myrlik, som i Bording på Midtjylland i 1773, antatt å være av nyere dato og i all hast gitt en kristen begravelse på den lokale kirkegården. I andre tilfeller kunne myrlikene bli solgt til apotekere, som brukte dem som en – billigere – erstatning for vidundermiddelet mumia vera Aegyptica, bokstavelig talt ekte mumiepulver, som fantes i apoteker til inn på 1900-tallet.

De mest kjente myrlikene er blitt oppdaget i forbindelse med kommersiel torvskjæring i moderne tid. I Danmark var det brenselsmangelen under og like etter siste verdenskrig som førte til en kraftig økning i bruken av torv, og dermed til at berømte myrlik som Tollundmannen og Grauballemannen ble funnet. Begge disse likene er daterte til tiden nærmest før vår tidsregnings begynnelse. Den litt yngre Lindowmannen fra Cheshire i Nordvest-England ble funnet så sent som i 1984.

Selv om mange av de daterte myrlikene har vist seg å være fra perioden 500 f.Kr. til 500 e.Kr., finnes det både eldre og yngre funn. Dette har konsekvenser for hvordan man tolker bakgrunnen for funnene, for denne har neppe vært ens gjennom hele dette store tidsrommet. Felles for mange av likene, uansett periode, er den voldsomme behandlingen kroppene har vært utsatt for før de havnet i myra. Grauballemannen hadde fått halsen skåret over fra øre til øre, og han var helt naken da han ble funnet. Et myrlik fra Schleswig-Holstein, en tenåringsjente, hadde bind for øynene, mens en voksen mann fra samme lokalitet var blitt kvalt. Andre har fått skallen slått inn eller blitt halshugget. For hovedfasen i eldre jernalder har man gjerne vist til den romerske historieskriveren Tacitus og hans beskrivelse av rettspraksis og religionsutøvelse i det germanske stammeområdet. Tacitus skriver blant annet at ”reddharar, blautingar og skamløysor” ble senket i myrer og tildekket med kvister. I folkloristisk materiale finnes det dessuten en viss støtte for at myrlikene kan være mennesker som er blitt lagt i myra for å hindre gjengangeri.

Utenfor kjerneområdet for funn av myrlik er det også gjort en rekke funn av menneskelige levninger i myre. Men fordi myrkjemien her er en annen, er alle bløtdeler borte og det er bare skjelettene som er bevart. Slike myrskjeletter har vi noen funn av også i Norge. Arkeologen Per Oscar Nybruget har publisert et par funn fra Mjøstraktene – en eldre kvinne fra tiden rundt vår tidsregnings begynnelse og en middelaldrende mann uten hode. Mannen, som kom for dagen i Ringsaker, levde en del tidligere i jernalderen. Han var blitt neddynget med grener og kampestein.

Det spørs om ikke det finnes en del flere funn skjult i kildene. Fra Østfold har vi opplysninger om skjelettfunn i flere myrer, oftest forklart som ”svenske soldater” fra svenskekrigenes tid. I mellomkrigsårenes Moss fortalte en dame på 90 år at de falne svenske soldatene fra Torvslaget i byen i 1716 var blitt kastet i en nærliggende myr. Etter slaget vet vi at den svenske øverstkommanderende, Falkenberg, lå på lit de parade i Moss kirke, så det virker noe underlig at hans underordnede skal ha blitt kastet i en myr like ved slagstedet, og ikke på kirkegården. Om Haraldstadmyra i Tune heter det seg at svenske soldater ble begravd der etter et stort slag på ”Tune Skov” palmesøndag 1567. For 150 år siden skal man faktisk ha funnet skjeletter under torvskjæring i Haraldstadmyra. Nedover sørlandskysten har vi også en del opplysninger om skjelettfunn i myr. Men der har de ”svenske soldatenes” rolle i folkeminnet blitt overtatt av ilanddrevne strandvaskere og beseirede sjørøvere. Det er ingenting i veien for at noen av disse skjelettene kan være langt eldre enn finnerne antok, og at de faktisk kan tilhøre den store gruppen av forhistoriske myrlik og -skjeletter.