21 februar 2009

Utskiftningene som arkeologisk kildemateriale

På gården Østre Hauge på Lista finnes flere store og monumentale gravhauger, blant annet ”Listas største gravhaug”, Sverreshaug fra eldre bronsealder og Nårhaugen et stykke unna denne. Sverreshaug (1) ble undersøkt av Anders Lorange i 1877. I utkanten av Nårhaugen (2) er det rike romertidsfunnet C24619 gjort. Nærmere nabogården Torp ligger to andre hauger, den ene et stykke sørvest for den andre, som havnet i fornminneregisteret i forbindelse med ØK-registreringen på Lista i 1964. Haugen lengst i sørvest fremstår som stor og monumental, men det dreier seg i virkeligheten om en nokså liten røys som utnytter en gresskledd fjellkolle (3). Den andre haugen (4) er derimot meget stor – 22 meter i diameter og 3 meter høy. I 1964 var informantene på gården uenige om navnene på disse haugene. Én av grunneierne mente at den nordøstligste av de to haugene ble kalt Kallshaugen, men naboen kunne opplyse at Kallshaugen skulle ligge sørvest for Øygardshaugen. Registratorene konkluderte med at den sørvestligste haugen var Kallshaugen, og haugen nordøst for denne Øygardshaugen.

Det var overutskiftning av både innmark og utmark på Østre Hauge i 1897-1898. Grensebeskrivelsene i utskiftningen gir svaret på det spørsmålet arkeologene tumlet med i 1964, og de viser samtidig veien til en tredje gravhaug som vi hittil ikke har kjent til. Et stykke nordøst for den angivelige Øygardshaugen er det nemlig i 1898 beskrevet at grensen mellom to av brukene på gården går over Øygardshaugen, og det viser seg at det faktisk ligger en gravhaug på dette stedet (5). Dette er da den egentlige Øygardshaugen, og dermed hadde faktisk begge informantene rett: Øygardshaugen (5) ligger lengst mot nordøst, og sørvest for denne ligger Kallshaugen (4). Den vesle røysresten lengst i sørvest, er ikke omtalt i utskiftningen.
Eksempelet viser litt av det potensialet dokumentasjonen fra den store bølgen av utskiftninger på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet har når det gjelder å rekonstruere den kulturminnebestanden som i stor utstrekning ble desimert i og med moderniseringen av jordbruket i denne perioden.

Bakgrunnen for utskiftningene var det tradisjonelle ”fellesskapet” på landsbygda mange steder, først og fremst i kystdistriktene fra Lindesnes og videre vestover. Ikke minst teigblandingen var gjenstand for sterk kritikk fra embetsmennene, og en første moderne utskiftningslov kom i 1821. Etter loven måtte samtlige bønder på en gitt gård gi sitt samtykke til utskiftning dersom den skulle kunne foretas. Loven fikk derfor begrensede konsekvenser, selv om mange utskiftninger ble foretatt f. eks. i Vest-Agder i 1830- og 1840-årene. Den neste loven gikk mer drastisk til verks. Nå var det nok at én eier ønsker utskiftning. Denne nye og mer vidtrekkende loven ble vedtatt i 1857. Den store bølgen av utskiftninger foregikk fra ca. 1860 og de neste 20-30 årene. Utskiftningene etter 1857-loven ble ledet av en faglært og statsansatt utskiftningsformann, som sammen med to legmenn fungerte som en særdomstol som avgjorde grenser, rettigheter og plikter.

Utskiftningene førte i svært mange, antagelig de fleste, tilfeller til at gravhauger og andre synlige fornminner ble ødelagt og fjernet. De nye eiendomsforholdene som ble resultatet av disse utskiftningene, medførte i stor grad at hus ble flyttet og at jordstykker skiftet eier. I kjølvannet av utskiftningene kom en begynnende mekanisering. Det er en mengde eksempler på at rettighetene til gravhaugene på gården ble fordelt i utskiftningen. På Lista led den store Grønhaug den vanskjebnen å bli til mittingmold på Hasselgårdene gjennom en utskiftning i 1870-årene. Gravhaugene på Gamlejordet på Huseby i samme bygd gikk også dukken i disse årene. I 1874 ble gården delt, og haugene innhegnet for seg og bestemt benyttet til uttak av sand og grus.



I Spangereid slo en utskiftning omtrent samtidig fast at oppsitterne skulle få lov til å hente masse fra alle gravhaugene på Presthusmonen. Kort tid etter kom de første funnene herfra inn til Oldsaksamlingen i Kristiania. Det samme gjentok seg i bygd etter bygd: På Snartemo i Hægebostad var det utskiftning i 1878, og allerede samme år ble det første av de store Snartemofunnene (Snartemo II) levert inn til et arkeologisk museum.

Det er mye kunnskap av arkeologisk interesse å hente ut av utskiftningspapirene. Beskrivelsene av grenser mellom de nye eiendomsteigene, om gjerdeplikt og veiretter ble tinglyst og finnes i pantebøkene. I forbindelse med utskiftningene etter 1857-loven ble det dessuten foretatt kartforretning, noe som bare unntaksvis hadde vært tilfelle ved de eldre utskiftningene. Pantebøkene oppbevares ved statsarkivene, mens kartene finnes i kopi hos jordskifteverket.

Kombinerer man kartene med opplysningene i panteboken, kan man hente ut en mengde informasjon: stedsnavn, tunplassering før og etter utskiftningen, gjerdesystemene før og etter utskiftningen, ditto for veier, båtstøer etc. etc. Har man dessuten tilgang til boniteringsbøkene som ble ført av utskiftningsformannen (disse oppbevares ved statsarkivene, i jordskifteverkets historiske arkiver), er det en enkel, om enn noe tidkrevende, sak å rekonstruere flere detaljer ved gården før utskiftningen. Bøkene inneholder en oversikt over samtlige teiger med navn og bonitet. Ikke sjelden skjuler det seg gravhauger i teignavnene, av og til også andre monumenter. Eksempelet fra Østre Hauge innledningsvis viser det første, og det finnes nok av paralleller – på nevnte Snartemo viser boniteringslistene at et helt gravfelt var blitt fjernet på den søndre delen av gården i forbindelse med utskiftningen. Et eksempel på det siste fant jeg på Virak i Bakke (Sirdal kommune), der en teig i utskiftningen blir benevnt Tuptågeren (Tuftåkeren), og det ved nærmere ettersyn viste seg at det finnes en stor, muligens forhistorisk, hustuft nettopp der.

Men bonitetslistene kan også anvendes til å komme på sporet av kulturminner som ikke er synlige på markoverflaten. Se for deg strukturen på gården før utskiftningstidspunktet: Typisk er at husene på de forskjellige brukene ligger samlet i en klynge eller rekke sentralt plassert i innmarka. Nærmest tunet ligger den beste åkerjorden, og på den dyrkes det korn hvert eneste år. For at det skal være mulig med et slikt énvangsbruk, som var svært utbredt i teigblandingsområdet på Vestlandet, tilfører man regelmessig åkeren organisk materiale i form av torv og mittingsmold (Plaggen). Det er blant annet denne praksisen som gjør at boniteten gjerne er høyest på jorden nærmest det historiske gårdstunet. Men i en del tilfeller viser bonitetslistene at det også finnes andre større eller mindre områder i gårdens innmark med meget høy bonitet. Ofte har man i disse tilfellene for seg eldre tunplasseringer fra eldre eller nyere tid, inkludert gårder fra bronse- eller jernalder. Boniteringslistene kan med andre ord brukes som en slags fosfatundersøkelse, og endatil en fosfatundersøkelse som viser situasjonen før kunstgjødsel og gjødsling av beitearealer blir en etablert praksis.

1 kommentar:

Jarle K. Øvrehus sa...

Takk for opplysningen om boniteringsbøkene, det visste jeg ikke! Jeg har både kart og kopi av pantebøkene over min ættegård når det gjelder hvor grenser går og hvem som eide hvilke teiger, men jeg har lenge prøvd å få samlet en oversikt over teignavnene og se om det finnes noe spennende arkeologisk eller folkloristisk der. Alle tinglyste dokumenter ligger skanna ute på www.digitalarkivet.no