Ulvekrigerne

”Berserker remjet der striden raste, ulvhedner ulte og jernvåpen skalv,” sier Torbjørn Hornklove i Haraldskvedet om slaget i Hafrsfjord. Berserker, ulvhedner og andre slike ekstatiske krigere er et gjennomgangsmotiv både i skriftlige kilder og i jernalderens billedverden. Disse skikkelsene inntar dessuten en helt sentral posisjon i nyere forskning omkring sjamanistiske trekk ved den førkristne norrøne kulturen. Men som så ofte ellers er historiene om historien – i dette tilfellet konkretisert til forskningen rundt ekstase og krigerske mannsforbund i mellomkrigsårene – like fascinerende som historien selv. Og i den historien spiller en norsk folklorist en av hovedrollene.

Riktignok var Lily Weiser (senere Weiser-Aall) østerriksk av fødsel, men hun var norsk gift og bodde og arbeidet her i landet fra 1928 til sin død i 1987. Det var hennes doktoravhandling om germanske initieringsritualer og mannsforbund, utgitt i 1927, som gav støtet til et nytt forskningsområde og en langvarig debatt om jernaldersamfunnets karakter.
I senere tid har blant annet sammenhengen mellom norrønt seid (magi) og krig stått i fokus for forskningen, ikke minst i arkeologen Neil Price’s avhandling, The Viking Way. I kildene ser det ut til å være en nokså klar forbindelse mellom Odinforestillinger, hamskifte, ekstase og krigføring. Snorre skriver for eksempel om berserkgang at ”Odin kunde gjera so, at i slagi vart uvenine hans blinde eller dauve eller rædde, og vaapni deira beit ikkje meir enn paakar. Men hans menn fór brynju-lause og var galne som hundar eller vargar og beit i skjoldane sine, og var sterke som bjørnar eller gra-uksar. Dei drap for fotom, men korkje eld eller jarn beit paa deim”. Selv en angivelig kristen konge som Håkon den gode (d. 961), kunne skalden fremstille med klare berserk-trekk, som når Øyvind Skaldespille sier om kongen at ”hærklædi drog han av, heiv i bakken brynjo, fyrr hovdingen førde hirdi i striden”.

Denne forskningen står i realiteten i stor gjeld til Lily Weiser, men det blir ikke alltid erkjent. Som en av de første, pekte hun på at berserker og andre dyrekrigere ble fremstilt i kildene både som særlig tapre krigere når de kastet seg ut i ekstatisk raseri, og som mytiske skikkelser som iførte seg dyreham, og at disse to aspektene først blir forståelig når man vet at berserker og ulvhedner opprinnelig legemliggjorde dødehæren. Weiser var elev av Rudolf Much i Wien, og som læremesteren var hun ”ritualist” i den forstand at hun først og fremst studerte kult og ritualer og mente at det var disse som var det virkelige grunnlaget for mytene. Det fantes også en konkurrende fagretning innenfor germanerforskningen i Wien, og denne la størst vekt på myter og muntlig overføring. Wiener-ritualistene vektla dessuten kontinuitet, og for Weiser var det derfor naturlig å knytte jernalderens dyrekrigere til fenomener i nyere germansk folklore, så som Oskoreia og varulvforestillinger. Alt dette mente hun pekte mot Odin. Dyrekrigerne hadde i realiteten vært et mannsforbund på innvielsesreligiøst grunnlag, og knyttet til Odinkulten. Weiser trekker veksler på et vell av kilder – fra Saxo til brødrene Grimm – for å belegge disse mannsforbundene, som hun fant paralleller til i etnografisk materiale.

Weisers avhandling er perspektivrik, og hun diskuterer også flere forhold som det skulle gå mange år før noen fulgte opp. Hun peker på at også kvinnelige initasjonsritualer har hatt betydning, og hun vektlegger sammenhengen mellom sjamanenes ekstase hos euroasiatiske urfolk, som samene, og de germanske dyrekrigernes raseri, slik blant andre arkeologen Neil Price igjen har gjort i de senere år.

I 1928 giftet Lily Weiser seg med den langt eldre psykologiprofessoren Anathon Aall og flyttet til Norge. I årene som fulgte skrev hun enkelte mindre artikler om de germanske mannsforbundene, men det var en kollega av henne i Wien som skulle komme til å dominere og overta scenen. Otto Höfler publiserte sin Kultische Geheimbünde i 1934, og han bygde utvilsomt på Lily Weisers avhandling. Men Höflers bok og hans omgang med kildene er på mange måter tendensiøs. ”Lesningen av kildene som Höfler legger frem i Kultische Geheimbünde, utgjør nesten hele tiden en utfordring til den mest elementære sunne fornuft,” skriver for eksempel Carlo Ginzburg. Höfler fulgte ikke opp tanken om de kvinnelige innvielsesritualene, og han avviste blankt at det var noen forbindelse mellom sjamanistisk ekstase og berserkenes krigerske raseri. For Höfler var det den nordiske rases anlegg og særlige statsskapende evner som ble realisert i de kultiske, germanske mannsforbundene.

Det er skjellig grunn til å mistenke at Otto Höfler, i motsetning til Lily Weiser, var inspirert av et høyst moderne ”mannsforbund”. Da Kultische Geheimbünde utkom, ble den raskt favorisert av Heinrich Himmler, som i boken fant en vitenskapelig legitimering av sitt eget nygermanske, nyhedenske og ekstatiske ”mannsforbund”, SS. Höfler selv hadde vært medlem av nazistiske organisasjoner siden begynnelsen av 20-årene. På 30-tallet ble han en sentral medarbeider i Himmlers Ahnenerbe-organisasjon, og en flittig bidragsyter til Ahnenerbes tidsskrift, Germanien.

Kritikken mot det bildet av det germanske jernaldersamfunnet som Höfler og for så vidt også Weiser hadde gitt, uteble imidlertid heller ikke fra nazistisk hold. Om Much-elevene fant støtte i SS-kretser og hos Ahnenerbe, var det ’mytologistene’ fra Wien som ble foretrukket av det konkurrerende miljøet rundt det såkalte Amt Rosenberg. Höflers ”heroisk-demoniske dødekult” stemte dårlig overens med Rosenbergs oppfatning av germanersamfunnet som et bondekollektiv som praktiserte fruktbarhetskult. Ved én anledning ble således østerrikeren Höfler utskjelt som ”medisinmann” og ”utenlandsk fascist” (i motsetning til tysk nasjonalsosialist). Bernhard Kummer hevdet at forestillinger om magi og demoner var helt ukjent blant germanske folk, og han gikk hardt ut mot Höflers idéer. Ahnenerbe svarte med en betenkning over flere sider til Himmler under overskriften ”Det betenkelige og farlige i Dr. Bernhard Kummers germaneroppfatning, særlig med henblikk på SS”.

Lily Weiser-Aall arbeidet i en mannsalder ved Norsk etnologisk gransking etter krigen. Hun publiserte en rekke artikler og bøker, men temaene var ikke lenger de samme som hun hadde vært opptatt av i slutten av 20-årene. Med unntak av noen mindre artikler i begynnelsen av 30-årene, vendte hun aldri mer tilbake til problemene omkring Odinkulten, mannlige innvielsesritualer og ekstatiske dyrekrigere. I motsetning til Höflers avhandling, ble heller ikke denne delen av hennes forskning skoledannende. Höfler arbeidet i Uppsala i flere år rundt 1930, og hans og Much-skolens innflytelse på svensk forskning i tiden etter er nokså tydelig. Men nå som en del av fagdiskusjonen igjen dreier seg om problemstillinger som første gang ble formulert av Lily Weiser-Aall, er det kanskje på tide å hente ungdomsskriftene hennes ut av magasinet?