Ulvekrigerne

”Berserker remjet der striden raste, ulvhedner ulte og jernvåpen skalv,” sier Torbjørn Hornklove i Haraldskvedet om slaget i Hafrsfjord. Berserker, ulvhedner og andre slike ekstatiske krigere er et gjennomgangsmotiv både i skriftlige kilder og i jernalderens billedverden. Disse skikkelsene inntar dessuten en helt sentral posisjon i nyere forskning omkring sjamanistiske trekk ved den førkristne norrøne kulturen. Men som så ofte ellers er historiene om historien – i dette tilfellet konkretisert til forskningen rundt ekstase og krigerske mannsforbund i mellomkrigsårene – like fascinerende som historien selv. Og i den historien spiller en norsk folklorist en av hovedrollene.

Riktignok var Lily Weiser (senere Weiser-Aall) østerriksk av fødsel, men hun var norsk gift og bodde og arbeidet her i landet fra 1928 til sin død i 1987. Det var hennes doktoravhandling om germanske initieringsritualer og mannsforbund, utgitt i 1927, som gav støtet til et nytt forskningsområde og en langvarig debatt om jernaldersamfunnets karakter.
I senere tid har blant annet sammenhengen mellom norrønt seid (magi) og krig stått i fokus for forskningen, ikke minst i arkeologen Neil Price’s avhandling, The Viking Way. I kildene ser det ut til å være en nokså klar forbindelse mellom Odinforestillinger, hamskifte, ekstase og krigføring. Snorre skriver for eksempel om berserkgang at ”Odin kunde gjera so, at i slagi vart uvenine hans blinde eller dauve eller rædde, og vaapni deira beit ikkje meir enn paakar. Men hans menn fór brynju-lause og var galne som hundar eller vargar og beit i skjoldane sine, og var sterke som bjørnar eller gra-uksar. Dei drap for fotom, men korkje eld eller jarn beit paa deim”. Selv en angivelig kristen konge som Håkon den gode (d. 961), kunne skalden fremstille med klare berserk-trekk, som når Øyvind Skaldespille sier om kongen at ”hærklædi drog han av, heiv i bakken brynjo, fyrr hovdingen førde hirdi i striden”.

Denne forskningen står i realiteten i stor gjeld til Lily Weiser, men det blir ikke alltid erkjent. Som en av de første, pekte hun på at berserker og andre dyrekrigere ble fremstilt i kildene både som særlig tapre krigere når de kastet seg ut i ekstatisk raseri, og som mytiske skikkelser som iførte seg dyreham, og at disse to aspektene først blir forståelig når man vet at berserker og ulvhedner opprinnelig legemliggjorde dødehæren. Weiser var elev av Rudolf Much i Wien, og som læremesteren var hun ”ritualist” i den forstand at hun først og fremst studerte kult og ritualer og mente at det var disse som var det virkelige grunnlaget for mytene. Det fantes også en konkurrende fagretning innenfor germanerforskningen i Wien, og denne la størst vekt på myter og muntlig overføring. Wiener-ritualistene vektla dessuten kontinuitet, og for Weiser var det derfor naturlig å knytte jernalderens dyrekrigere til fenomener i nyere germansk folklore, så som Oskoreia og varulvforestillinger. Alt dette mente hun pekte mot Odin. Dyrekrigerne hadde i realiteten vært et mannsforbund på innvielsesreligiøst grunnlag, og knyttet til Odinkulten. Weiser trekker veksler på et vell av kilder – fra Saxo til brødrene Grimm – for å belegge disse mannsforbundene, som hun fant paralleller til i etnografisk materiale.

Weisers avhandling er perspektivrik, og hun diskuterer også flere forhold som det skulle gå mange år før noen fulgte opp. Hun peker på at også kvinnelige initasjonsritualer har hatt betydning, og hun vektlegger sammenhengen mellom sjamanenes ekstase hos euroasiatiske urfolk, som samene, og de germanske dyrekrigernes raseri, slik blant andre arkeologen Neil Price igjen har gjort i de senere år.

I 1928 giftet Lily Weiser seg med den langt eldre psykologiprofessoren Anathon Aall og flyttet til Norge. I årene som fulgte skrev hun enkelte mindre artikler om de germanske mannsforbundene, men det var en kollega av henne i Wien som skulle komme til å dominere og overta scenen. Otto Höfler publiserte sin Kultische Geheimbünde i 1934, og han bygde utvilsomt på Lily Weisers avhandling. Men Höflers bok og hans omgang med kildene er på mange måter tendensiøs. ”Lesningen av kildene som Höfler legger frem i Kultische Geheimbünde, utgjør nesten hele tiden en utfordring til den mest elementære sunne fornuft,” skriver for eksempel Carlo Ginzburg. Höfler fulgte ikke opp tanken om de kvinnelige innvielsesritualene, og han avviste blankt at det var noen forbindelse mellom sjamanistisk ekstase og berserkenes krigerske raseri. For Höfler var det den nordiske rases anlegg og særlige statsskapende evner som ble realisert i de kultiske, germanske mannsforbundene.

Det er skjellig grunn til å mistenke at Otto Höfler, i motsetning til Lily Weiser, var inspirert av et høyst moderne ”mannsforbund”. Da Kultische Geheimbünde utkom, ble den raskt favorisert av Heinrich Himmler, som i boken fant en vitenskapelig legitimering av sitt eget nygermanske, nyhedenske og ekstatiske ”mannsforbund”, SS. Höfler selv hadde vært medlem av nazistiske organisasjoner siden begynnelsen av 20-årene. På 30-tallet ble han en sentral medarbeider i Himmlers Ahnenerbe-organisasjon, og en flittig bidragsyter til Ahnenerbes tidsskrift, Germanien.

Kritikken mot det bildet av det germanske jernaldersamfunnet som Höfler og for så vidt også Weiser hadde gitt, uteble imidlertid heller ikke fra nazistisk hold. Om Much-elevene fant støtte i SS-kretser og hos Ahnenerbe, var det ’mytologistene’ fra Wien som ble foretrukket av det konkurrerende miljøet rundt det såkalte Amt Rosenberg. Höflers ”heroisk-demoniske dødekult” stemte dårlig overens med Rosenbergs oppfatning av germanersamfunnet som et bondekollektiv som praktiserte fruktbarhetskult. Ved én anledning ble således østerrikeren Höfler utskjelt som ”medisinmann” og ”utenlandsk fascist” (i motsetning til tysk nasjonalsosialist). Bernhard Kummer hevdet at forestillinger om magi og demoner var helt ukjent blant germanske folk, og han gikk hardt ut mot Höflers idéer. Ahnenerbe svarte med en betenkning over flere sider til Himmler under overskriften ”Det betenkelige og farlige i Dr. Bernhard Kummers germaneroppfatning, særlig med henblikk på SS”.

Lily Weiser-Aall arbeidet i en mannsalder ved Norsk etnologisk gransking etter krigen. Hun publiserte en rekke artikler og bøker, men temaene var ikke lenger de samme som hun hadde vært opptatt av i slutten av 20-årene. Med unntak av noen mindre artikler i begynnelsen av 30-årene, vendte hun aldri mer tilbake til problemene omkring Odinkulten, mannlige innvielsesritualer og ekstatiske dyrekrigere. I motsetning til Höflers avhandling, ble heller ikke denne delen av hennes forskning skoledannende. Höfler arbeidet i Uppsala i flere år rundt 1930, og hans og Much-skolens innflytelse på svensk forskning i tiden etter er nokså tydelig. Men nå som en del av fagdiskusjonen igjen dreier seg om problemstillinger som første gang ble formulert av Lily Weiser-Aall, er det kanskje på tide å hente ungdomsskriftene hennes ut av magasinet?

Stedjanfunnet - om bjørner, ormer og sjamaner i Bjelland i eldre steinalder

Fra Stedjan, et bruk av Breilid i Bjelland i Vest-Agder, har vi av de mest eiendommelige arkeologiske funn på disse kanter – og dessuten et av de eldste, i alle fall i Bjelland. Det dreier seg om et 6.000-7.000 år gammelt køllehode av kleberstein. Køllehodet har en fasong som gjør det spesielt interessant – men er det en menneskeskikkelse, et dyr eller kan hende en bjørnefell den skal forestille? Eller alt sammen på en gang?
Det var Elling Stedjan som gjorde det oppsiktsvekkende funnet. Det var i 1940. Magnus Breilid beskriver funnomstendighetene på følgende måte:

For nokre år sidan kom bonde Elling Stedjan til oss med ein stein han hadde funne ved grøftegraving om lag 1 meter under jordflata på garden sin. Det hadde før vore myr og før den tida vatn. Steinen kunne likna ein kvernstein, slike som vart brukte til handkverner, men kantane vart taggute. Me tok steinen med til Oldsaksamlingi i Oslo og presenterte den som ei kølle for direktør Grieg. Men han rista berre på hovudet til det.

Same dagen som dette hende blei han arrestert av tyskarane og send til ein fangeleir der han blei i lang tid, og me høyrde ingen ting til den taggete steinen frå Stedjemyra før krigen var over. Oldsaksamlinga var då komen til same resultat som oss: at Stedjesteinen var ei kølle og ei av dei eldste og mest verdfulle dei hadde av det slaget. Var dette ei gleda for Oldsaksamlinga, så var det ikkje mindre gleda for bygdene Bjelland og Grindheim, som med eitt kunne føra soga si langt tilbake, ja heilt tilbake til den tida våre forfedre trudde på og tilbad naturkreftene.

Ja, en kølle var det. Gjenstanden er meget forseggjort, og den fortjener en mer detaljert beskrivelse:

Den er altså laget av grågrønn klorittskifer (kleber). Undersiden er plan og glatt, mens oversiden er jevnt hvelvet med høyeste parti omkring et midtstilt skaftfull. Skaftfullet er dobbeltkonisk, som vil si at det er boret inn fra begge sider, mot midten. Både under- og oversiden på gjenstanden er fint slipt. Fra randen og innover mot midten er det skåret inn hakk i det nokså bløte steinmaterialet, slik at det er fremkommet fem takker. Disse er symmetrisk ordnet innbyrdes.

Det er takkene som har fått arkeologene til å tenke på en menneske- eller bjørnefigur med skrevende ben, oppstrakte armer og hode. ”Bena” utgjøres av to brede og ikke tilspissede takker med et temmelig grunt hakk mellom. ”Armene” og ”hodet” er tre likedannede og symmetrisk stilte takker.

Både oversiden og undersiden er dessuten dekorert. ”Hodet” på gjenstanden er dekket av et mønster i form av et nett satt sammen av sekskantede felter. Flere steder er det strekmøntre, og blant annet rundt skafthullet er det felter med trekanter.

Hele gjenstanden måler i plan 15,9 ganger 12,7 cm.

Den som i sin tid katalogiserte køllehodet på museet (antagelig steinalderarkeologen Gutorm Gjessing), mente at det forestilte en menneske- eller bjørnefigur. Siden har en annen arkeolog, Håkon Glørstad, foreslått at det i stedet kan være en utspent bjørnefell som er modellen. Leserne kan jo gjøre seg opp sin egen mening.

Noe ”vanlig” funn er det uansett ikke vi har med å gjøre. Noen direkte parallell til Stedjan-køllen har vi ikke, men noen varianter av såkalte stjerneformede køller, som det er funnet en del av fra denne perioden (dvs. slutten av eldre steinalder eller ”jegersteinalder”), kan minne litt om den. Det kan for så vidt også en mer østlig type av køller som er formet som dyrehoder.

Som Magnus Breili pekte på, så ble Stedjan-funnet gjort på ca. én meters dyp i myrlendt jord som tidligere hadde stått under vann. En god del av steinkøllene fra eldre steinalder er funnet i det som den gangen må ha vært vann. Det betyr kanskje at disse gjenstandene ikke er tilfeldig mistet, men bevisst lagt ned i vann eller våtmark som offer.

Sjamanisme?
Mitt forslag til tolkning av bildeinnholdet i køllen fra Stedjan er noe annerledes enn de som jeg så vidt nevnte tidligere. Jeg synes at gjenstanden ligner på en bjørn – og på et menneske. Poenget er kanskje at det ikke er et menneske og ikke en bjørn, men samtidig begge deler – et menneske som er i ferd med å forvandles til en bjørn.

Slike forvandlinger eller transformasjoner er ofte knyttet til sjamanisme. ”Medisinmannen” fra guttebøkene om cowboyer og indianere, ”heksedoktoren” fra gamle dagers reiseskildringer til fjerne land og riker – det var sjamaner de egentlig var. Sjamanistiske trekk har man ment å kunne påpeke langt tilbake i steinalderen. Sjamanismen er knyttet til animistiske forestillinger, til oppfatningen om at naturen er besjelet.

En sjaman er et menneske som, sammen med sin åndehjelper, drar på en sjelereise til åndeverdenen for å bringe hjelp og/eller kraft tilbake til denne verden, til gavn for alle/samfunnet, heter det i en kjent definisjon. Sjamanismens eksistensberettigelse er å oppnå kontakt med åndeverdenen på vegne av mennesker i den virkelige verden Denne kontakten med åndeverden er forbeholdt sjamanen, og den skjer gjennom ekstasen eller transen. Ekstasens formål er at sjelen skal reise, befridd fra kroppen. Men sjelen må ta plass et sted i løpet av reisen, og det er ofte i et dyr. Sjamanens sjelereiser er derfor forbundet med hamskifte. Det betyr at sjamanen innfører seg dyreham, og forut for han eller hun oppnår ekstase, hender det at sjamanen etterligner dyrenes bevegelser og lager dyrelyder.

Jeg tror at det er dette hamskiftet som ”bjørne-mennesket” på Stedjan-køllen forestiller, og at køllen dermed kan knyttes til sjamanisme. Slik sett, kan gjenstanden sammenlignes med enkelte av figurene innenfor den eldste bergkunsten, veideristningene, der det også finnes menneskelignende figurer som best kan forstås som en sammenblanding av mennesker og dyr. Disse figurene har vekselvis vært oppfattet som ”dyreskinn”, ”døde dyr” og ”mennesker”, og de har vært betegnet som ”hummerfigurer”.

Jeg er heller ikke så sikker på at ”køllen” faktisk er en kølle. Til sjamaners utstyr hørte gjerne ulike rituelle staver. I mange tilfeller ses sjamanstaven å være utført med et dyrehode i toppen, et som symboliserte reisedyret. Kanskje er ”køllen” fra Stedjan faktisk del av en stav?

Dekoren på gjenstanden kan likeledes tolkes inn i en slik ramme. Flere helleristningsforskere har ment at menneskefigurer i kombinasjon med dyrefigurer som slanger, fisker og fugler viser sjamanen og én eller flere av hjelpeåndene hans, som også gjerne har dyreskikkelse. Kanskje skal vi tenke oss at de karakteristiske sikksakk-linjene ved ”hodet” til Stedjan-gjenstanden er hjelpeånder i form av ormer?