Stedjanfunnet - om bjørner, ormer og sjamaner i Bjelland i eldre steinalder

Fra Stedjan, et bruk av Breilid i Bjelland i Vest-Agder, har vi av de mest eiendommelige arkeologiske funn på disse kanter – og dessuten et av de eldste, i alle fall i Bjelland. Det dreier seg om et 6.000-7.000 år gammelt køllehode av kleberstein. Køllehodet har en fasong som gjør det spesielt interessant – men er det en menneskeskikkelse, et dyr eller kan hende en bjørnefell den skal forestille? Eller alt sammen på en gang?
Det var Elling Stedjan som gjorde det oppsiktsvekkende funnet. Det var i 1940. Magnus Breilid beskriver funnomstendighetene på følgende måte:

For nokre år sidan kom bonde Elling Stedjan til oss med ein stein han hadde funne ved grøftegraving om lag 1 meter under jordflata på garden sin. Det hadde før vore myr og før den tida vatn. Steinen kunne likna ein kvernstein, slike som vart brukte til handkverner, men kantane vart taggute. Me tok steinen med til Oldsaksamlingi i Oslo og presenterte den som ei kølle for direktør Grieg. Men han rista berre på hovudet til det.

Same dagen som dette hende blei han arrestert av tyskarane og send til ein fangeleir der han blei i lang tid, og me høyrde ingen ting til den taggete steinen frå Stedjemyra før krigen var over. Oldsaksamlinga var då komen til same resultat som oss: at Stedjesteinen var ei kølle og ei av dei eldste og mest verdfulle dei hadde av det slaget. Var dette ei gleda for Oldsaksamlinga, så var det ikkje mindre gleda for bygdene Bjelland og Grindheim, som med eitt kunne føra soga si langt tilbake, ja heilt tilbake til den tida våre forfedre trudde på og tilbad naturkreftene.

Ja, en kølle var det. Gjenstanden er meget forseggjort, og den fortjener en mer detaljert beskrivelse:

Den er altså laget av grågrønn klorittskifer (kleber). Undersiden er plan og glatt, mens oversiden er jevnt hvelvet med høyeste parti omkring et midtstilt skaftfull. Skaftfullet er dobbeltkonisk, som vil si at det er boret inn fra begge sider, mot midten. Både under- og oversiden på gjenstanden er fint slipt. Fra randen og innover mot midten er det skåret inn hakk i det nokså bløte steinmaterialet, slik at det er fremkommet fem takker. Disse er symmetrisk ordnet innbyrdes.

Det er takkene som har fått arkeologene til å tenke på en menneske- eller bjørnefigur med skrevende ben, oppstrakte armer og hode. ”Bena” utgjøres av to brede og ikke tilspissede takker med et temmelig grunt hakk mellom. ”Armene” og ”hodet” er tre likedannede og symmetrisk stilte takker.

Både oversiden og undersiden er dessuten dekorert. ”Hodet” på gjenstanden er dekket av et mønster i form av et nett satt sammen av sekskantede felter. Flere steder er det strekmøntre, og blant annet rundt skafthullet er det felter med trekanter.

Hele gjenstanden måler i plan 15,9 ganger 12,7 cm.

Den som i sin tid katalogiserte køllehodet på museet (antagelig steinalderarkeologen Gutorm Gjessing), mente at det forestilte en menneske- eller bjørnefigur. Siden har en annen arkeolog, Håkon Glørstad, foreslått at det i stedet kan være en utspent bjørnefell som er modellen. Leserne kan jo gjøre seg opp sin egen mening.

Noe ”vanlig” funn er det uansett ikke vi har med å gjøre. Noen direkte parallell til Stedjan-køllen har vi ikke, men noen varianter av såkalte stjerneformede køller, som det er funnet en del av fra denne perioden (dvs. slutten av eldre steinalder eller ”jegersteinalder”), kan minne litt om den. Det kan for så vidt også en mer østlig type av køller som er formet som dyrehoder.

Som Magnus Breili pekte på, så ble Stedjan-funnet gjort på ca. én meters dyp i myrlendt jord som tidligere hadde stått under vann. En god del av steinkøllene fra eldre steinalder er funnet i det som den gangen må ha vært vann. Det betyr kanskje at disse gjenstandene ikke er tilfeldig mistet, men bevisst lagt ned i vann eller våtmark som offer.

Sjamanisme?
Mitt forslag til tolkning av bildeinnholdet i køllen fra Stedjan er noe annerledes enn de som jeg så vidt nevnte tidligere. Jeg synes at gjenstanden ligner på en bjørn – og på et menneske. Poenget er kanskje at det ikke er et menneske og ikke en bjørn, men samtidig begge deler – et menneske som er i ferd med å forvandles til en bjørn.

Slike forvandlinger eller transformasjoner er ofte knyttet til sjamanisme. ”Medisinmannen” fra guttebøkene om cowboyer og indianere, ”heksedoktoren” fra gamle dagers reiseskildringer til fjerne land og riker – det var sjamaner de egentlig var. Sjamanistiske trekk har man ment å kunne påpeke langt tilbake i steinalderen. Sjamanismen er knyttet til animistiske forestillinger, til oppfatningen om at naturen er besjelet.

En sjaman er et menneske som, sammen med sin åndehjelper, drar på en sjelereise til åndeverdenen for å bringe hjelp og/eller kraft tilbake til denne verden, til gavn for alle/samfunnet, heter det i en kjent definisjon. Sjamanismens eksistensberettigelse er å oppnå kontakt med åndeverdenen på vegne av mennesker i den virkelige verden Denne kontakten med åndeverden er forbeholdt sjamanen, og den skjer gjennom ekstasen eller transen. Ekstasens formål er at sjelen skal reise, befridd fra kroppen. Men sjelen må ta plass et sted i løpet av reisen, og det er ofte i et dyr. Sjamanens sjelereiser er derfor forbundet med hamskifte. Det betyr at sjamanen innfører seg dyreham, og forut for han eller hun oppnår ekstase, hender det at sjamanen etterligner dyrenes bevegelser og lager dyrelyder.

Jeg tror at det er dette hamskiftet som ”bjørne-mennesket” på Stedjan-køllen forestiller, og at køllen dermed kan knyttes til sjamanisme. Slik sett, kan gjenstanden sammenlignes med enkelte av figurene innenfor den eldste bergkunsten, veideristningene, der det også finnes menneskelignende figurer som best kan forstås som en sammenblanding av mennesker og dyr. Disse figurene har vekselvis vært oppfattet som ”dyreskinn”, ”døde dyr” og ”mennesker”, og de har vært betegnet som ”hummerfigurer”.

Jeg er heller ikke så sikker på at ”køllen” faktisk er en kølle. Til sjamaners utstyr hørte gjerne ulike rituelle staver. I mange tilfeller ses sjamanstaven å være utført med et dyrehode i toppen, et som symboliserte reisedyret. Kanskje er ”køllen” fra Stedjan faktisk del av en stav?

Dekoren på gjenstanden kan likeledes tolkes inn i en slik ramme. Flere helleristningsforskere har ment at menneskefigurer i kombinasjon med dyrefigurer som slanger, fisker og fugler viser sjamanen og én eller flere av hjelpeåndene hans, som også gjerne har dyreskikkelse. Kanskje skal vi tenke oss at de karakteristiske sikksakk-linjene ved ”hodet” til Stedjan-gjenstanden er hjelpeånder i form av ormer?