Grunnsteinen

Da grunnsteinen til Stortingsbygningen ble satt ned den 10. oktober 1861, la man ned en håndfull eksemplarer av de nye Carl XV-myntene som kom det året. På grunn av spesielle omstendigheter, ble disse myntene tatt fra en meget eksklusiv serie som bare bestod av 11 eksemplarer av hver mynt, slik at Stortingets grunnstein kom til å skjule en verdifull skatt. Tradisjonen med å sette ned grunnstein lever fremdeles, og i det 21. århundre legger man foruten mynter gjerne ned noen av dagens aviser osv. I Den norske kirkes bestemmelser om vigsling heter det for eksempel at man ved grunnsteinsnedleggelse vanligvis murer ”et kobberskrin inn i bygget. Dette inneholder gjerne følgende: tegninger av kirken, skriftlig orientering om bygningen, kort orientering fra byggekomiteen, gjeldende mynt (pakning fra Norges Bank), dagens avis, menighetsbladet, salmebok, bibel”. Denne tradisjonen har gamle aner.

Grunnsteinsnedleggelsen kan vi nemlig følge langt tilbake i tid, helt til det forhistoriske hus- eller bygningsofferet. Under de arkeologiske utgravningene av vikingtidsbebyggelsen på Kaupang i Vestfold for tre, fire år siden, fant man for eksempel at det i fire forskjellige stolpehull i én og samme bygning var lagt ned fiskesøkker som var blitt sekundært benyttet som skubbe- eller malesteiner. Husoffer kunne som i dette tilfellet bli utført i forbindelse med innvielse av hus. Hensikten med slike ofringer kommer klart til uttrykk når vi ser på gjenstandstyper som i det folkloristiske materialet fra moderne tid tilkjennes magiske egenskaper når det gjelder å beskytte mot onde makter, sykdom og lynnedslag. Det dreier seg blant annet om forskjellige ”tordenkiler” (kniver, økser) og fossile sjøpinnsvin. Slike gjenstander ble gjerne deponert på særlig utsatte steder i huset, ved innganger og vegger (dvs. i stolpehull).

Husoffer kan spores tilbake til begynnelsen av yngre steinalder – her på berget vil det si noe slikt som 6.000 år. Generasjon etter generasjon er det leirkar, malesteiner og slakteavfall fra dyr som oftest legges ned i husene. Men i løpet av jernalderen endrer de rituelle nedleggelsene i bygninger karakter. Nedleggelsene av tradisjonell type blir mindre vanlige, mens nedleggelser av håndverksrelatert materiale, våpen og religiøse gjenstander tiltar.

Det direkte forbildet for grunnsteinsnedleggelser med mynter osv. skal vi derimot søke i klassisk kultur. Under utgravningen av Dareios’ tempel i Persepolis fant man således skrin av stein som inneholdt to tavler av henholdsvis gull og sølv som fortalte om tiden da arbeidet med tempelet ble igangsatt (516 f.Kr.), og sammen med tavlene lå mynter. I romersk keisertid ble denne skikken mer utbredt, og man begynte å lage egne medaljonger med keiserenes portrett og bilde av byggverket som ble lagt ned sammen med grunnsteinen; senere også små bronseplater med innskrift som fortalte om etableringen av tempelet eller hva slags bygning det nå var tale om. Denne skikken ble gjenopptatt i renessansen i Italia, og kom også til Norden på 1600-tallet.

Den klassiske praksisen med å ofre mynter i forbindelse med innvielser av bygninger, kan vi derimot følge mer eller mindre sammenhengende like fra romertid her hjemme. I hustufter fra den perioden har man på Gotland gjort flere funn av romerske sølvdenarer som det er rimelig å sette inn i en slik sammenheng. Da det for få år siden ble avdekket spor etter flere store hus i Råde i Østfold, fant man to denarer fra henholdsvis Antoninus Pius (138-161) og Marcus Aurelius (161-180), begge i tilknytning til stolpehull. Et lignende funn er gjort i en hustuft fra samme periode på Modvo i Sogn.

Men det er fristende å tenke seg at også den romerske skikken med å legge portrettmedaljonger ned med grunnsteinen har fått innpass i Norden. I folkevandringstid finner vi en type germanske etterligninger i gull av romerske medaljonger og mynter. Disse såkalte gullbrakteatene er i enkelte tilfeller funnet i stolpehull – mest kjent er et funn fra Gudme på Fyn. Kan hende har man i slike tilfeller villet innvie huset på romersk vis? Det er mulig å anlegge det samme perspektiv på en noe yngre gjenstandsgruppe, nemlig ”gullgubbene” fra 600- og 700-årene. Gullgubbene, små figurblikk i gull, opptrer ofte i huskontekster, gjerne i stolpehull. Det var for eksempel tilfelle med et funn fra den store høvdinggården på Borg i Lofoten.

I tidlig middelalder, fra og med 1000-årene, møter vi igjen tradisjonen med bygningsoffer i form av mynt. Det er slik vi må forstå funn som dem fra Høre og Uvdal stavkirker. I Høre kirke fant man en mynt fra slutten av 1000-tallet lagt ned under bunnsteinen i et stolpehull fra en eldre kirke på stedet, mens det i Uvdal fremkom en hel samling mynter i et stolpehull fra en tidligere kirke. Disse myntene kunne dateres til første halvdel av 1100-tallet. En annen myntnedleggelse som kanskje skal ses i sammenheng med innvielsesoffer, har vi fra kirkeruinen på Stein på Ringerike, der en større samling mynter ble nedlagt en gang i årene etter 1023. Kanskje er også enkelte ”skattefunn” som er funnet ved graving på middelalderkirkegårder, av denne typen. Det gjelder for eksempel funn fra Stange kirke på Hedmarken og Nedstrand gamle kirke i Rogaland.