27 august 2007

Troll til kjerringer

Arkeologer har de siste årene kommet på sporet av en hittil – i arkeologisk sammenheng – ukjent type kvinner i vikingtidssamfunnet, volvene. Volvene var det som en senere periode betegnet som “trollkjerringer” – rituelle spesialister som drev med seid og spådom, og som kunne tilkalles i krisesituasjoner.

Da arkeologer under ledelse av Charlotte Blindheim undersøkte en del graver på gravplassen i Bikkjehølet (“Bikjholberget”) på Kaupang i 1950-årene, støtte de på et merkelig anlegg. Det dreide som en båtgrav, som inneholdt levningene ikke av én, men av fire personer. Graven var anlagt i begynnelsen av 900-årene, og er én av de mest velutstyrte som hittil er fremkommet på de store gravplassene ved vikingtidens urbane handels- og håndverkssentrum i søndre Vestfold. I fremstevnen lå en kvinne og en mann; kvinnen hadde et spebarn hos seg. I den bakre stevnen var en annen kvinne blitt gravlagt – skjønt “lagt” var hun forsåvidt ikke, hun satt halvveis oppreist i båten. I det nesten 9 meter lange fartøyet hadde man videre fått plass til en hest og en hund.

Kvinnen i forstevnen hadde et usedvanlig fornemt smykkesett, med blant annet et sølvarmbånd og et par forgylte selespenner. Enda mer ekstraordinær var imidlertid den sittende kvinnen. Hunden som lå ved siden av henne, var blitt halshogd. Dens hode lå i den sittende kvinnens fang. Mens hunder ikke så rent sjeldent forekommer i vikingtidens graver, så er de så godt som aldri partert eller halshogd. Kvinnen hadde dessuten fått med seg et antall gjenstander av typer som ikke forekommer så ofte i vikingtidens graver.

Viktigst er et såkalt “stekespidd” – en lang jernstang. Arkeologen Neil Price hevder at en del av disse mer forseggjorte “spiddene”, blant annet det fra Kaupang, ikke har med steking å gjøre i det hele tatt, men skal forstås som rituelle staver, en gjenstandstype som forbindes med seid. Foruten staven, så er det først og fremst det at kvinnen er gravlagt sittende, som gjør tolkningen av henne som volve sannsynlig. Det siste er et trekk som går igjen ved mange av de “spesielle” kvinnegravene fra denne perioden. I samme lei peker det at kvinnen har fått med seg enkelte “mannlige” gjenstander, blant annet et skjold. Det ser ut til at kjønnsoverskridelsen i noen grad er kjennetegnende for vikingtidens rituelle spesialister.

Mest kjent av volve-gravene er den fra Oseberg i Vestfold. Oseberggraven inneholdt skjelettene av to kvinner, en ung og en eldre. I den rikt utstyrte graven fantes også en stav – i dette tilfellet av tre. I en grav fra Fyrkat på Jylland lå likeledes en kvinne med en stav av tre. Hun hadde dessuten fått med seg en håndfull amuletter av forskjellig slag, enten i en pung eller hengende i beltet. Fyrkat-kvinnen må ha hatt en nokså spesiell fremtoning – de tå-ringene av sølv som hun bar, er i hvert fall unike i det arkeologiske materialet fra Skandinavia. Fra St. Patrick’s Isle Man i Irskesjøen har vi en kvinnegrav som foruten en stav og enkelte eksotika, blant annet inneholdt en gåsevinge. I en annen grav, fra Stryn i Sogn og Fjordane, som det også er rimelig å tolke som en volves, lå i tillegg til staven, ben av en høne.

De skriftlige middelalderkildene har enkelte beskrivelser av volver. I Eirik Raudes saga, der handlingen er lagt til slutten av vikingtiden, fortelles det om volven Torbjørg:

“Torbjørg … var spåkone. ... Hun ble mest buden hjem til folk som gjerne ville få vite sin skjebne eller få greie på årveien. … Det ble gjort i stand et høysete til henne og hun fikk puter å sitte på; - de måtte være stoppet med hønsefjær. Hun … hadde på seg en mørkeblå kappe til å snøre i halsen, den var pyntet med steiner fra øverst til nederst; om halsen hadde hun glassperler, på hodet en svart lammeskinnslue innvendig foret med hvitt katteskinn; i hånden hadde hun en stav med knapp på, den hadde messingbeslag og var besatt med steiner rundt knappen; om livet hadde hun et knuskbelte, og i det hang det en stor pung, i den gjemte hun trollredskapen som hun trengte til å spå med. Hun hadde lodne kalveskinnssko på føttene med lange lisser som endte i store tinnknapper. Hun hadde katteskinnsvotter på hendene, de var hvite inni og lodne” (fra Eirik Raudes saga, Anne Holtsmarks oversettelse).

Volven får grøt kokt på kje-melk og en rett laget av hjerter fra alle slags dyr som fantes på gården. Til selve seid-ritualet trengte hun forskjellige av de remediene hun hadde med seg. Først plasserte hun seg på en seidhjell, en slags oppbygd pall, og en flokk unge kvinner stilte seg i ring rundt henne. De fremførte spesielle sanger som lokket frem maktene som volven ville komme i kontakt med. Torbjørn fikk nå kraft til å se skjulte ting.

Det er ikke vanskelig å kjenne igjen endel av elementene fra det arkeologiske materialet i sagaens beskrivelse: staven, pungen med “trollredskap” og det spesielle kostymet.

Når det gjelder den merkelige graven på Kaupang, kjenner vi ikke omstendighetene rundt den. Men det er fullt mulig at de fire gravlagte er døde omtrent samtidig. Kan hende skal vi forestille oss at mannen, kvinnen og spebarnet i forstevnen er en sosialt fremstående liten familie, mens den eldre kvinnen bak er en trollkvinne som har stått i et spesielt forhold til det døde ekteparet, og har ytt dem sine tjenester mens hun levde – og etter at hun var død, dersom vi skal dømme etter hennes posisjon ved roret, der hun styrer båten med familien mot dødsriket.

3 kommentarer:

Anonym sa...

Hallo Frans Arne!
Veldig gøy å lese om volvene. Endelig noen som skriver om dem. Jeg har jo lenge lurt på kystrøysene, og hvem som er gravlagt i dem. Vi har diskutert dette før, men det er spennende med kvinnegraven på Revøy. (jeg er overbevist om at dette er en kystrøys, eller at den står i forbindelse med rekken av kystrøyser i det gamle sundet.

Ca tredve år gammel kvinne, gravlagt med en (mulig) bjørneklo.
Hvis det har vært en kvinne med spesielle ferdigheter som har stått i et spesielt forhold til en stormann i området, så kan det jo stemme med tanken om at kystrøysene i sine marginale posisjoner danner et slags symbolsk "landevern" mot datidens seilere langs kysten? Jeg vet ikke, men det er en fristende tanke.
Hilsen linn k.

Frans-Arne Stylegar sa...

Joda, det kan være spennende å undersøke dette nærmere. Synd at det er så få kystrøyser som er undersøkt - kanskje er det flere spor etter liminalitet i disse gravene?

Julie Westlye sa...

Hallo!

Jeg vet at det er lenge siden du postet dette innlegget, men jeg håper du kanskje ser det like vell. Jeg går på bachelorstudie i arkeologi ved UiB og skal skrive bacheloroppgave om kvinners rolle i vikingtidens kultpraksis. Jeg så innlegget ditt tilfeldig mens jeg søkte etter stoff og tenkte jeg bare kunne spørre deg om du kanskje hadde noen litteraturtips?

Vennlig hilsen, Julie