Men det var med aldersverdiene det moderne kulturminnevernet begynte, også på Sørlandet. I Vest-Agder, som jeg kjenner best, er det naturlig å sette startpunktet til 1903. Da ble Kristiansand folkemuseum etablert, og det i dag noe omdiskuterte Setesdalstunet (omdiskutert fordi man vurderer å flytte det til Odderøya) ble innkjøpt og plassert på Bellevue like utenfor byen. Blant de første bygningene som ble innkjøpt, var det praktfulle treetasjes Nomelandsloftet fra Valle, som med antatt byggeår tidlig på 1600-tallet i hvert fall hadde aldersverdiene i orden.
Gjør vi et sprang i tid til neste milepæl i kulturminnevernets historie, så møter Harry Fett oss der også. For den første bygningsfredningsloven var langt på vei hans verk. Straks loven var vedtatt i 1920, begynte han arbeidet med å sikre spesielle bygninger og bygningsmiljøer som Bryggen og Røros varig vern. Også på Sørlandet fredet man en rekke eldre bygninger i 1923 og 1924. Utvalget kan synes nokså snevert – her dominerte handelsborgerskapets bygårder fra de gylne årene omkring 1800, og samme stands lystgårder utenfor byene. Det er nok å nevne Wieldgården, Boen og Kjos i Kristiansand, Lundfamilens Husan i Farsund, samt Anders Beers hus i Flekkefjord. I noen grad fredet man også utvalgte bygninger på landet, men bare en liten håndfull i Vest-Agder.
I et Vest-Agder-perspektiv skjedde det relativt sett mindre i årene som fulgte. Riksantikvaren fredet i 30- og 40-årene resten av de bygningene som var blitt funnet fredningsverdige på begynnelsen av 1920-tallet, men for øvrig fremstår perioden fra mitt ståsted først og fremst som en konsolideringsperiode. At det politiske og økonomiske klimaet etter hvert ble ganske annerledes enn i mellomkrigsårene, og at den karismatiske og initiativrike Fett forlot jobben som riksantikvar etter 33 års virke i 1946, gir antagelig noe av forklaringen. Parallellen til det som skjedde innenfor norsk arkeologi da nestoren A. W. Brøgger forsvant omtrent samtidig, er for øvrig slående – og vitner vel paradoksalt nok om at politikk og økonomi nok var utslagsgivende. At vernetanken ofte måtte vike i den første etterkrigstiden, er det ingen tvil om, og i denne perioden forsvant i realiteten tredjeparten av de bygningene i Vest-Agder som var blitt fredet i 1923. Det gjaldt blant annet flere bygårder i Kristiansand som måtte gi tapt for ivrige byfornyere, og det gjaldt to viktige anlegg i innlandet (Tjomsås i Vennesla og Bjerland i Marnardal).
Like etter krigen fikk de første fylkene sine fylkeskonservatorer, og disse kom til å fungere som Riksantikvarens stedlige representant. Fylkeskonservatorene var lenge knyttet til museene, og slik skulle det bli i Vest-Agder også. Da man til slutt fikk sin første fylkeskonservator i slutten av 1960-årene, var det kunsthistorikeren Ragne Bugge Schmidt, som hadde lang fartstid bak seg på Vest-Agder fylkesmuseum, som ble utpekt. Hun fungerte som fylkeskonservator samtidig som hun fortsatte som konservator ved museet. De forskjellige museale miljøene i Kristiansand hadde gjennom hele 60-tallet diskutert behovet for egen antikvarisk kompetanse i fylket, både innenfor bygningsvern og arkeologi. Men det med arkeologisk fagkompetanse lå fremdeles langt frem i tid.
I 1970-årene ble fylkeskonservatoren en del av den nye fylkeskommunen. Få år etter begynte arbeidet med de omfattende bevaringsplanene for de gamle bykjernene i Mandal og Kristiansand, tettsteder som Feda og uthavnsbebyggelser som Hille og Ny-Hellesund. Fokuset var flyttet over fra enkeltbygninger til større, mer helhetlige miljøer. Nå var også kommunene blitt aktive samarbeidspartnere. Det er mye takket være disse nå 30 år gamle bevaringsplanene at f. eks. Posebyen i Kristiansand fremstår som rimelig intakt.
Utover på 1980-tallet ble det regionale kulturminnevernet mer omfattende og fikk et videre utsyn. Mens det i utgangspunktet hadde vært bygningsbevaring i streng forstand som var ansvarsområdet, ble kystkulturen nå tatt inn i varmen for alvor. Det som til slutt endte opp med en nasjonal verneplan for fyrstasjoner, begynte i Vest-Agder, med fylkeskonservator Danckert Monrad-Krohn som selve krumtappen. Flere nye typer kulturminner ble fredet med hjemmel i den nye kulturminneloven fra 1978 i disse årene – kalkovnene i Snig i Lindesnes og på Sødal i Kristiansand og en del av den gamle daleveien mellom Øyslebø og Mandal, for å nevne noen. Samtidig økte oppmerksomheten rundt industrielle kulturminner som tekstilfabrikken Sjølingstad i Lindesnes og Setesdalsbanen i Vennesla.
I 1989 ble den arkeologiske delen av kulturminneforvaltningen gjenstand for noe av den samme regionaliseringen som hadde foregått innenfor bygningsvernet mange år tidligere, i og med at det ble opprettet en arkeologstilling i hver fylkeskommune. Samtidig ble ansvaret for arkeologiske registreringer og skjøtsel og vedlikehold av fornminner overført til fylkene fra de arkeologiske landsdelsmuseene. I løpet av 1990-årene ble arkeologien en stadig viktigere del av fylkeskonservatorens virksomhet. Fra 1990 bestod kontoret av tre fagpersoner knyttet til henholdsvis arkeologi, bygningsvern og fartøyvern.
De sektorvise verneplanene er et viktig kapittel i disse årene. Gjennom egne verneplaner for bl. a. Vegvesenet, Avinor og Forsvaret har for eksempel deler av riksvei 9 (Setesdalsveien), den tidligere sjøflyhavnen på Kjevik og flere tyske krigsminner på Lista blitt gitt varig vern.
Siden årtusenskiftet har kulturminnevernet blitt en stadig større del av fylkeskommunens virksomhet. De tradisjonelle verneinteressene er i stor grad integrert i fylkeskommunens arbeid med arealplanlegging osv., uten at man har gått på akkord med de faglige vurderingene. Det står etter min mening stor respekt av dette, og det er i realiteten en god effekt av den regionaliseringen av kulturminneforvaltningen som satte inn fra 1970-årene av. Det er blitt et økt fokus på formidling av ”aldersverdiene”, både når det gjelder arkeologi og nyere tids kulturminner. Fylkespolitikerne har på sin side fulgt opp med større bevilgninger.
Derfor er det også misforstått når enkelte, som den ærverdige Fortidsminnesforeningen, i dag ønsker å flytte kulturminneforvaltningen over til fylkesmannsembetene, som ellers jo kun er tillagt kontrolloppgaver. Moderne kulturminnevern er så mye mer enn kontroll – i Vest-Agders tilfelle er det forvaltning, formidling – og til og med forskning – forent i én institusjon. Det er kanskje ikke slik i alle fylkeskommuner, men det kan være slik. En forutsetning er politisk vilje og evne til å bygge opp sterke faginstitusjoner. Ta nå bare de økonomiske ressursene. I dag finansierer Staten, som den gjorde i 1990, gjennom rammeoverføringene til fylkeskommunene to fagstillinger, én arkeolog og én med kompetanse innenfor nyere tids kulturminner. Øvrige stillingsressurser og det meste av driftsmidler etc. er det fylkespolitikerne som bevilger - i konkurranse med alle andre gode formål, selvsagt. I Vest-Agders tilfelle snakker vi om tre arkeologer, en arkitekt, en bygningsvernkonsulent, en GIS-ansvarlig og en som arbeider fast med oppdatering av den nasjonale kulturminnebasen Askeladden, foruten fylkeskonservatoren – alt dette finansiert av fylkeskommunen. Og da har jeg ikke regnet med fartøyvernet og museumstjenesten, som i dag er lagt til andre deler av fylkeskommunen, og som også har opplevd ressursøkning i løpet av de siste årene. Holder vi oss til fylkeskonservatoren, snakker vi om en faginstitusjon med et bruttobudsjett på ca. 15 millioner og et svært bredt arbeidsområde. Vi jobber med fredningssaker, arealplaner, med arkeologiske registreringer, med rådgivning, med restaurering av bygninger, med bokutgivelser, med kulturhistorisk guiding osv. osv. Fylkeskonservatoren samarbeider med andre institusjoner i inn- og utland. Sammen med Nationalmuseet i København arbeider vi med oppbygging av dendrokronologiske grunnkurver for Sørlandet, og vi driver fjernmåling eller satelittarkeologi på Lista sammen med Langelands museum i Danmark. Videre er vi involvert i det store forskningsprosjektet Nordlige verdener, der vi skal bidra til å datere eldre tømmerbygninger på Grønland og ellers studere fenomenet flytting av hus nærmere.
Kontakten og dialogen med det politiske miljøet regionalt oppleves utelukkende positivt. Vi er selvsagt ikke alltid enige, og det er som det skal være. Men i så godt som alle saker der tunge kulturminneinteresser blir berørt, tar fylkeskommunens politikere sitt kulturminneansvar med stort alvor. Et ferskt eksempel er spørsmålet om vindmølleetablering i det sårbare Listalandskapet. Her fulgte fylkeskommunens politiske organer opp fylkeskonservatorens og andres anbefaling om å si nei til planene, blant annet med henvisning til kulturminner og kulturmiljø, på tross av at lokalpolitikerne hadde anbefalt utbyggingsforslaget. At staten senere overprøvde fylkeskommunens syn og tillot utbyggingen, burde være en tankevekker for enhver som tror at et statlig kulturminnevern er sikrere og bedre enn et fylkeskommunalt.
Fra mitt ståsted i Vest-Agder vil jeg hevde at plasseringen av kulturminnevernet i fylkeskommunene var et godt grep, og at det har gitt stor uttelling. Forutsetningen for at det skal lykkes også fremover, er tett dialog mellom politikk og kulturminneforvaltning på regionalt nivå, samtidig som man holder den faglige fanen høyt.
Hvilke utfordringer har vi så i kulturminneåret 2009? En hel del, selvsagt, men jeg vil bare nevne noen. Mange av utfordringene ligger nettopp i skjæringsfelter som det jeg har berørt ovenfor – dvs. mellom det nasjonale og det regionale, mellom fredning og andre, mindre omfattende former for vern, mellom arkeologiske og nyere tids kulturminner, mellom forvaltningen av kulturminner i sjø og av dem på land, mellom generelle vernekriterier og lokalkunnskap etc. Hva den sistnevnte problemstillingen angår, fikk vel mange av oss en overraskelse eller to i forrige kulturminneår, i 1997. Det var til dels stor divergens mellom de kulturminnene som folk lokalt oppfatter som viktige, og de som forvaltningen i særlig grad hegner om. Én lærdom er at man må lytte til folk, og at man må tillate seg å bruke tid på å lytte. Godt kulturminnevern krever god lokalkunnskap. I praksis er derfor en kaffekopp eller to hos en bonde ofte av større verdi enn formelt upåklagelig saksbehandling. Kulturminnevernet må være offensivt – forfaller vi til forvaltning etter prinsippet brev inn – brev ut, har vi tapt. Et godt kulturminnevern må i forlengelsen av dette også være kunnskapsbasert – generelle vendinger om vakre kulturlandskap og automatisk fredning er ikke godt nok, vi må også evne å formidle hvorfor et gitt kulturlandskap er blitt som det er, og hvilke spesifikke verdier som ligger i en gravhaug fra bronsealderen. Forskningsbasert formidling må settes i høysetet.
La meg også nevne et eksempel fra Lista på et proaktivt kulturminnevern. På gården Elle ved Eidsfjorden har et sjøbumiljø av eldre dato forfalt gjennom mange år. For få år siden forelå det planer om småbåthavn og hytteutbygging i området. I løpet av de siste to, tre årene har fylkeskonservatoren gått aktivt inn i dialog med eierne – ikke om grader av eller former for vern, men om hvordan vi i praksis kan ta vare på bygningene og miljøet. Sammen har vi restaurert samtlige buer og båtstøer, og det har også gitt hele stranden et løft. Selvsagt ikke en prosess helt fri for gnisninger, men gårdshavnen fremstår nå i fordums prakt, den brukes mer eller mindre på tradisjonelt vis og utbyggingsplanene er forstummet. Skulle de dukke opp igjen, vet vi at vi har sikret oss troverdighet blant folk på gården, og at kulturminnehensyn i så fall vil være en reell del av beslutningsgrunnlaget.
Det er et spørsmål om en kulturminneforvaltning av denne typen overhodet kan være plassert sentralt, dvs. i Oslo. Ikke misforstå, jeg er tilhenger av sterke, nasjonale faginstitusjoner i hovedstaden. Arkeologien trenger et sentralmuseum, det generelle kulturminnevernet trenger en Riksantikvar. Men jeg mener også at disse institusjonene først og fremst skal forholde seg til overordnede saker. Den daglige virksomheten må foregå i regionene, og dette prinsippet bør gjennomføres fullt ut. Mer arkeologisk ansvar bør overføres til fylkeskommunene, man bør organisere den marinarkeologiske forvaltningen over samme lest som det ”vanlige” fornminnevernet, og det daglige ansvaret for fredete og listeførte kirker bør overlates til fylkeskommunene.
Tema for årets kulturminneår er ”hverdagslivets kulturminner”. Derfor har man startet fredning av bedehuset Emmaus i Gyland (Flekkefjord), som fylkeskommunen for få år siden overtok for å redde det fra å bli revet. Men vi har fremdeles en jobb å gjøre i Vest-Agder når det gjelder å sikre et utvalg av den ”klassiske” arkitekturarven. I 2009 har vi derfor startet fredning av kulturmiljøet Ny-Hellesund, og også av Huseby kongsgård på Lista, av Lensmannsgården i Bakke (Flekkefjord) og av gården Sigersvoll på Lista. Fremdeles mangler vi representative sveitserstilanlegg på fredningslisten, og likeledes ulike typer av uthus, potetkjellere osv. Utvalget av krigsminner i den nasjonale verneplanen er etter min vurdering for snevert, og her må vi gjøre et arbeid i årene som kommer. Kulturminner knyttet til det bynære friluftslivet må sikres, ikke minst noen av de hyttene (hytter i ordets rette forstand!) som ble bygd i Kristiansandsskjærgården i 1930- og 1940-årene. Og selv om Emmaus i Gyland nå blir fredet, har vi en utfordring knyttet til bygningsarven ikke bare etter lekmannsbevegelsen, men også etter diverse dissentermenigheter som har spilt en vesentlig rolle i landsdelens nyere historie.
Men først og fremst skal vi arbeide videre med å skape et faglig sterkt, integrert og minst mulig byråkratisk regionalt kulturminnevern. Det tror jeg er en utvikling i Harry Fetts ånd.
