Gå til hovedinnhold

Atlantis i Norden

Sveriges og Danmarks rivalisering og stormaktsambisjoner på 1600-tallet gav oss den første arkeologiske utgravningsvirksomheten og de første spede oldsakssamlingene i Skandinavia. Da århundret ebbet ut var den svenske arkeologiens ”far”, Olof Rudbeck, en feiret vitenskapsmenn over hele Europa; han ble hyllet i salonger og akademier i mange land, og Newton, Montesqui og Leibnitz leste ham. Han ble foreslått som medlem av The Royal Society i London, og beundret ved Ludvig 14s hoff. Årsaken: Rudbeck hadde overbevist mange om at Atlantis hadde ligget i Skandinavia!

Under kongene fra Gustav Adolf (regjeringstid 1611-1632) til Karl 12. (1697-1718) var Sverige en europeiske stormakt. I den samme perioden ble den ”moderne” arkeologien etablert. Den hangen som 1600-årene utviklet, i Sverige som i Danmark, til å skrive ”nasjonale” historier, var ikke uten sammenheng med disse statenes stormaktsambisjoner. Historikerne ble aktivt understøttet av konger som Christian 4. (danske konge 1588-1648) og Gustav Adolf (svensk konge 1611-1632). For å skaffe sin egen stat en mest mulig ærerik fortid, brukte man et vell av kilder. Heri inngikk også utforskning av fornminner og oldfunn, og de kongelige historikerne ble dermed Skandinavias første ”arkeologer”. En tilsvarende utvikling foregikk i flere av de stadig mer sentraliserte europeiske statene, ikke minst i England.

Den antikvariske virksomheten til folk som Johan Bure (1568-1652) i Sverige og Ole Worm (1588-1654) i Danmark antok ganske omfattende dimensjoner. Worm samlet inn opplysninger om runeinnskrifter, helleristninger og andre arkeologoske monumenter i Danmark og Norge, og publiserte dem i sin Monumenta Danica. Det ble også etablert museumssamlinger i denne perioden. Ole Worms Museum Wormianum ble senere omgjort til Kongens Kunstkammer og åpnet for publikum i 1680. Nationalmuseet i København regner sine røtter tilbake til Worms samling. Sverige fikk sitt eget antikvariske kollegium i Uppsala i 1666, med et spesielt ansvar for å drive antikvarisk forskning. I begge land kom det nye lover som skulle sørge for at staten fikk førsterett til jordfunn som ble oppfattet som særlig verdifulle.

Svensken Olof Rudbeck kom til å spille en betydningsfull rolle i denne tidlige antikvariske virksomheten.

Hn hadde alt som tenåring oppdaget lymfesystemet, og var professor i medisin ved Uppsala universitet. Men han var også en masse annet – i Sverige trekkes han av og til frem som det ”typiske” renessansemennesket. Rudbeck var botaniker, ingeniør, arkitekt, kirurg, astronom, kartmaker og komponist. Og altså arkeolog. Det siste hang nøye sammen med hans store prosjekt fra 1670-årene til sin død – verket Atlantica.

Atlantica var en oppvisning i sammenlignende språkvitenskap, fornminnestudier – og patriotisme. Det var da Rudbeck i 1660-årene ville utarbeide et kart over Mälar-området at han oppdaget det han mente var påfallende likheter mellom stedsnavn der og i Middelhavslandene. Resultatet ble Atlantica, som kom i fire bind på til sammen 3000 sider fra 1679 og frem til 1702. Her søker Rudbeck å vise at Skandinavia var selve sivilasjonens vugge, Atlantis, og at svensk var verdens urspråk, som blant annet hebraisk og latin hadde utviklet seg fra.

Etter hvert kom professoren til at ikke bare Atlantis, men også Olympos og Hades hadde ligget i Skandinavia, på ”wåra Atlantiska Öö”, som han skrev. For å finne Hades, sendte Rudbeck av gårde en ekspedisjon til Nordkalotten, der han mente dette Antikkens dødsrike lå. Oldtidens helter og guder hadde enten vært svenske, eller så hadde de i det minste besøkt våre breddegrader. Nordkapphornet var et minne om Herkules’ bedrifter, og det samme var Kullen nord for Øresund. Sistnevnte var endatil en av de egentlige Herkules’ søyler, som altså ikke var å finne i stredet mellom Afrika og Pyreneerhalvøya. Skandinavia viser seg hos Rudbeck å ha vært målet for en hel rekke av de antikke oppdagerne. Tjøme var for eksempel det Thymaterion som både Hanno og Skylax, to av de reisende som i århundrene f. Kr. beveget seg forbi Gibraltarstredet, hadde vært innom. Samme Skylax skulle også ha besøkt Grimstad og Arendal.

For å fremskaffe funn som kunne støtte hans ideer, drev Olof Rudbeck blant annet utgravninger i Gamla Uppsala. I Atlantica viste han han både forstod den relative tidfølgen mellom flere begravelser i én og samme gravhaug og hadde en forestilling om at det var mulig å avgjøre hvor lang tid som er gått siden en gjenstand ble lagt i jorden, basert på tykkelsen av jordlaget som overlagrer den.

Ikke alle aksepterte Rudbecks idéer og tolkninger, og utover på 1700-tallet ble Atlantica i økende grad ansett for å være mislykket. Ludvig Holberg skrev en satire over Rudbecks skrifter, og Diderot bruker i Encyclopedien Rubeck som et advarende eksempel på hvordan man ikke skal blande etymologi og mytology.

Kommentarer

Martin sa…
Och i Sverige är vi fortfarande övertygade om att Rudbeck hade rätt i alltihop!

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

"Ismannen" gir slipp på sine hemmeligheter

Det er snart seksten år siden ”ismannen Ötzi” dukket opp av isen i Alpene, i grensetraktene mellom Østerrike og Italia. Den gang oppfattet, i 1991, oppfattet man funnet som et heldig resultat av en usedvanlig varm sommer – mens det nå er mer rimelig å se det som et resultat av mer varige klimaendringer. Etter en del diskusjon mellom de to landene ble den 5300 år gamle kroppen til slutt plassert på museum i Bolzano i italiens Sør-Tyrol. I årene som har gått siden ismannen ble blottlagt, bokstavelig talt med hud og hår, har det blitt utført en rekke forskjellige analyser, og ”Ötzi” har måttet gi slipp på stadig nye hemmeligheter.

Det dreier seg om et av de mest oppsiktsvekkende arkeologiske funn gjennom den siste mannsalderen. Et så spektakulært funn kan ikke unngå å bli omspunnet av myter. Enkelte tror for eksempel at det er knyttet en forbannelse til liket, og det sies at syv av de personene som har arbeidet med funnet, er døde, flere av dem ”på mystisk vis”. Men også vitenskapen har l…