06 april 2008

Bevaringsforhold og arkeologisk registrering

Driftsforhold innenfor jordbruket er en vesentlig faktor når man skal vurdere bevaringsgrad og representativitet for arkeologiske kulturminner, det være seg synlige eller ikke-synlige. For den som skal drive arkeologisk registreringsarbeid i et område, er det derfor av stor betydning å ha kjennskap til den lokale jordbrukshistorien. I noen grad må man velge registreringsmetodikk etter hvordan jordbrukets driftsforhold har påvirket bevaringsgraden for kulturminnene, og det er slett ikke enhetlig over hele landet.

I Vest-Agder gjennomfører vi for tiden et prosjekt med satelittfotografering. Så langt er det blant annet påvist et større antall hauger. Selv på gårder der det foreligger gode karter så langt tilbake som til 1850-årene, viser det seg at gravhauger og til dels hele gravfelt trolig har blitt fjernet før den tid.

Det antas ofte at det først var med ”hamskiftet” i bygde-Norge på slutten av 1800-tallet at ødeleggelsen av fornminner begynte i større skala. Men gravhauger og andre synlige kulturminner ble mange steder fjernet lenge før den tid, i hvert fall siden første halvpart av 1700-årene. Beskrivelser som dem blant andre Emil Birkelid gir av norske bønder som hegner om gravhaugene på gården, freder trær som vokser på dem og legger ut offer på haugene til langt inn i moderne tid, kan gi et uriktig bilde. Der man faktisk hegnet om gravhaugene, var oppmerksomheten gjerne knyttet til én eller et fåtall hauger som ble ansett for å være spesielt betydningsfulle. Det kunne godt kombineres med å hente grus eller stein i andre gravhauger.

Faser i desimeringen av gravfeltene
Det har antagelig direkte sammenheng med forhold i jordbruket når det kan påvises en temmelig klar faseinndeling hva angår ødeleggelsen av gravfeltene på 1800-tallet. I den første fasen (ca. 1820 - ca. 1850) fjernes det gravhauger, men det er mer påfallende at gravfeltene blir ribbet, i den forstand at steinelementer i form av frittstående bautaer, steinsettinger av ulike slag, fotkjeder, klotsteiner etc. i mange tilfeller blir fjernet.

Det er flere forklaringer på fenomenet, men vesentlig er at den første bølgen av utskiftninger i jordbruket foregikk i disse årene (den første utskiftningsloven kom i 1821). I den forbindelse var det behov for stein til nye husmurer og gjerder, samtidig som mange landsens kirker fikk det karakteristiske steingjerdet rundt kirkegården. I området rundt Harkmark kirke ved Mandal fantes i 1840-årene en ”skog” av bautasteiner. Så å si alle disse ble lagt i den nye kirkegårdsmuren.

Et rikt oldtidsmiljø som Spangereid i Vest-Agder, kjent for de mange gravhaugene og nausttuftene, var i begynnelsen av 1800-årene først og fremst kjennetegnet av et stort antall bautasteiner. På Hasselneset på Lista i samme fylke finnes restene av et omfattende felt med storhauger fra eldre bronsealder og senere. Hassel-feltet ble først og fremst ødelagt av Wehrmachts aktiviteter i området under Den 2. verdenskrig. Én av de tidligste kildene som omtaler feltet, skriver seg fra 1810. Da skriver prost Abel at samtlige storhauger på Hasselneset har fotkjede av store steiner. Det er en opplysning som ikke nevnes av senere forfattere, sikkert fordi steinene var fjernet før Nicolaysen og senere Lorange begynte å frekventere Lista i 1870-årene. Denne ”barberingen” er ikke noe rent Sør- og Vestlandsfenomen. Dette kan tydelig sees ved å sammenligne for eksempel Zeuthens tegninger av fornminner fra Vestfold med Nicolaysens beskrivelser. Bare 20 år skiller dem i tid. Også Klüwers tegninger kan sammenliknes med Nicolaysens beskrivelser fra Østfold, og indikerer den samme utviklingen der.

En del av de tidlige avbildningene av gravfelt (f. eks. Schønings, Klüwers eller Liliegrens tegninger) fremstår som mer utbroderte og romantiserende enn de faktisk er. De monumentene de dokumenterte, hadde i mange tilfelle mer ”pynt” enn Nicolaysen og hans samtidige fant etter ca. 1850.

Den andre og største bølgen av utskiftninger foregikk fra ca. 1860 og de neste 20-30 årene, etter at en ny og mer vidtrekkende utskiftningslov var blitt vedtatt i 1857. Om den første bølgen av utskiftninger tok knekken på bautaer og annen og andre elementer av stein på gravhaugene/-feltene, så var det den neste som førte til at de nakne, ”rene” haugene uten klotsteiner, bautaer og fotkjeder – de ”typiske” gravfeltene for mange av ettertidens arkeologer – ble ”sløyfet”, som man sa. De nye eiendomsforholdene som ble resultatet av disse utskiftningene, medførte i stor grad at hus ble flyttet og at jordstykker skiftet eier. I kjølvannet av utskiftningene kom en begynnende mekanisering.

Det er en mengde eksempler på at rettighetene til gravhaugene på gården ble fordelt i utskiftningen. På Lista led den store Grønhaug den vanskjebnen å bli til mittingmold på Hassel-gårdene gjennom en utskiftning i 1870-årene. I Spangereid slo en utskiftning omtrent samtidig fast at oppsitterne skulle få lov til å hente masse fra alle gravhaugene på Presthusmonen.

Utskiftningsaktiviteten la dessuten til rette for utstrakt nydyrkning. I landskap som Lista og Jæren medførte hestemekaniseringen blant annet at arealer som hadde vært brukt til slått og beite siden forhistorisk tid, ble ryddet og dyrket opp. Synlige fornminner i form av hustufter, gravhauger og rydningsrøyser ble fjernet – som de fyldige museumstilvekstene fra denne perioden taler sitt tydelige språk om – men begrensningene ved den nye teknologien betydde antagelig at konsekvensene for bevarte kulturlag under markoverflaten var relativt små, iallfall sammenlignet med det som skulle komme. For oss som er arkeologer i dag, innebærer utvidelsen av dyrkningsflatene omkring 1900 at vi risikerer å møte svært varierende bevaringsforhold på hver side av den gamle grensen mellom åker og eng eller utmark.

Flateavdekking og kulturlag
Mange av store endringsprosessene i landbruket har fått konsekvenser som varierer fra region til region, og fra landsdel til landsdel. Dette påvirker direkte bevaringsforholdene for kulturlag og arkeologiske anlegg under markoverflaten.

Etter 1945 skjedde en ny storstilt omlegging av landbruket. Det foregikk en forsterket mekanisering og en kraftig økning i bruken av kunstgjødsel. ”Traktorrevolusjonen” fikk store konsekvenser for arkeologiske spor etter jordbruksboplasser i dyrket mark, og også for det som var igjen under markoverflaten av gravminner som var blitt fjernet tidligere (selvsagt også for synlige kulturminner som frem til da hadde fått ligge i fred). Kverneland kom med sin første traktorplog i 1947, Brøyts grøftemaskiner kom omtrent samtidig, og i 1951 ble Skjærpe-plogen lansert – en kraftig nyrydningsplog sidemontert på en bulldoser.

Den forsterkede mekaniseringen og de konsekvenser denne fikk for bevarte kulturlag under markoverflaten, var noe av bakteppet for at maskinell flateavdekking ble tatt i bruk som registrerings- og utgravningsmetode i sør-skandinavisk arkeologi. Det ble tatt for gitt at de nye intensive driftsmåtene i jordbruket hadde fjernet de fleste spor etter forhistoriske strukturer og anlegg bortsett fra dypere nedgravninger som stolpehull og liknende.

I etterkrigsårene oppstod det en statlig styrt arbeidsdeling innenfor landbruket – med kornproduksjon på Østlandet og i Trøndelag, og melkeproduksjon på Sør- og Vestlandet. Disse produksjonstypene har heldigvis ikke medført like store konsekvenser for de forhistoriske kulturlagene. I de minst intensivt drevne deler av husdyrhold-områdene har den grundigere og dypere maskinelle jordbearbeidingen som slo gjennom i etterkrigsårene satt få spor. Det vil si at ødeleggelsen av kulturlag en del steder ha pågått med større intensitet frem til ca. 1945 enn i årene etter. Siden mange av de marginale teigene best år av jord som er tatt inn fra eng eller utmark i forbindelse med den andre utskiftningsbølgen i slutten av 1800-årene, har vi i praksis å gjøre med dyrket mark som kun har vært drevet intensivt og pløyd jevnlig i en generasjon eller to frem til 2. verdenskrig, og da med hesteplog.

I Vest-Agder møter man gjerne dyrket mark som brukes til fórproduksjon, og som derfor pløyes med flere års mellomrom. Vi har gjort noen prøveundersøkelser i form av prøvestikk i denne typen mark. Det har vist seg at bevaringsforholdene, selv der pløyelaget er tynt, til dels er meget gode. Stolpeskoninger, oppbygde ildsteder osv. er intakte. Man får langt på vei det samme inntrykket som det Sigurd Grieg og Jan Petersen må ha fått da de undersøkte bevarte hustufter på henholdsvis Lista og Jæren i mellomkrigsårene.

Det sier seg selv at man ikke kan forholde seg til registreringsarbeidet på samme måte i slike områder som i fullåkersbygder ved Oslofjorden. Det krever særskilt påpasselighet og et godt håndlag dersom man skal avdekke slike anlegg ved hjelp av gravemaskin. Det er med andre ord viktig å vite hvor man befinner seg i det historiske jordbrukslandskapet. Moralen er: Grav gjerne der du står, men sørg for å vite hvor du står hen først.

2 kommentarer:

Martin sa...

Intressant inlägg! Men vad i all världen är "mittingmold"? Ordet har 10 Google-träffar inkulsive ditt inlägg...

Frans-Arne Stylegar sa...

He-he, skjønner at du sliter med den, ja..! Det er det samme som det tyske "Plaggen", altså en blanding av torv og møkk som tilføres dyrkningsjorden.