29 april 2008

Arkeologer i SS-uniform

“Nazis … I hate those guys” er en av Indiana Jones’ mer minneverdige replikker fra filmen Indiana Jones og det siste korstoget (1989). Både denne filmen og forløperen Jakten på den forsvunne skatten (1981) er befolket av tyske nazister på jakt etter arkeologiske skatter, det være seg Paktens ark eller Den hellige gral. Et kuriøst innslag i en action-komedie i typisk 80-tallstapning? Nei, faktisk ikke. For når det gjelder organisasjonen Ahnenerbe, som er modell for filmenes arkeologer i SS-uniform, overgår virkeligheten fantasien.

Ahnenerbe ble stiftet av blant andre Heinrich Himmler i 1935. Formålet med organisasjonen, som var en del av SS, og hvis navn kan oversettes med ”fedrene arv”, var å utforske den ariske rasens ”arv”. Som et ledd i dette arbeidet inngikk forsøk og ekspedisjoner som skulle ”bevise” at forhistoriske og mytiske nordiske folk en gang hadde hersket over verden. Ahnenerbe sysselsatte mange av mellomkrigsårenes ledende tyske arkeologer i denne kvasi-vitenskapelige virksomheten, og ikke så rent få av dem beholdt sine akademiske posisjoner til de gikk av med pensjon flere tiår etter 1945. Organisasjonen drev sin virksomhet på mange fronter, før så vel som under krigen. Også i Norge var Ahnenerbe aktive i en kortere periode.

Blant de kjente arkeologene som arbeidet for Ahnenerbe, var Herbert Jankuhn og Peter Paulsen. Førstnevnte ledet de store, statsfinansierte utgravningene i vikingtidsanlegget Hedeby ved Schleswig både før og etter krigen.

Bevisst politisk-ideologisk bruk av arkeologi i en statsmakts tjeneste var ikke noe nytt på denne tiden. Det fantes eldre forbilder, ikke minst den imperialistiske arkeologien som britene bedrev i Afrika og i Midt-Østen. På samme vis fantes det man kan kalle en ”militaristisk” tradisjon innenfor faget, igjen først og fremst representert i Storbritannia, der flere av de toneangivende arkeologene hadde vært og var yrkesoffiserer. Deler av fagvokabularet er endatil preget av denne opprinnelsen. Arkeologene snakker fremdeles om gå ”i felt” når de skal delta i en utgravning, for eksempel. Men Ahnenerbe førte både den politiske bruken og militariseringen av faget til nye høyder. Fra organisasjonens nye og påkostede hovedkvarter i Berlin reiste bokstavelig talt en hærskare av forskere ut i verden på jakt etter germansk eller nordisk innflytelse i materiell og åndelig kultur. Ahnenerbes organisasjon bestod av flere ulike institutter, og den mangslungne virksomheten ble finansiert dels av staten, dels av private bidrag. BMW og Daimler-Benz var blant de mest gavmilde.

Mange av Ahnenerbes ekspedisjoner og utgravninger foregikk i Tyskland, der arkeologisk ”forskning” under det nye regimet hadde opplevd en kraftig økning i bevilgningene. Men organisasjonens interessefelt rakte langt ut over landets grenser. Alt i 1936 kom den første ekspedisjonen til Norden. Hovedmålet var Bohuslän og de store helleristningsfeltene der. Ristningene ble studert, med resultater av mer eller mindre tvilsom vitenskapelig verdi, og det ble tatt gipsavstøpninger som så ble sendt tilbake ti Tyskland. Mer enn bilderistningene var ekspedisjonen opptatt av det som ble oppfattet som spor etter et primitivt alfabet på feltene. Ekspedisjonen reiste så nordover gjennom Sverige, og de var også innom Rødøy på norskekysten før de satte kursen hjemover. Samme år var en annen Ahnenerbe-gruppe i finsk Karelen for å undersøke folkekultur og sjamanisme.

To år senere dro en annen ekspedisjon ut. Denne gang var det Franz Altheim og Erika Trautmann som hadde overbevist Ahnenerbe om nødvendigheten av å utstyre et team for å reise til Midt-Østen og studere det de oppfattet som en viktig konflikt i Romerriket mellom nordiske og semittiske folk. Ekspedisjonen var delvis finansiert av Ahnenerbe, som gjerne ville finne en nordisk bakgrunn for de romerske fremgangene, og Hermann Göring, som stod på vennskapelig fot med Trautmann. I Syria fikk ekspedisjonen problemer med de franske koloniherrene, men i Irak var mottagelsen positiv, og Altheim og Trautmann beså en rekke arkeologiske monumenter og funnsteder. De to hadde flere jern i ilden for Ahnenerbe, og i 1937 hadde de hevdet at de hadde funnet spor etter et nordisk alfabet på helleristningsfeltene

Tibetekspedisjonen I 1938-1939 var også en viktig milepæl for SS-arkeologien. Alt i 1937 hadde Himmler kommet til at Ahnenerbe kunne styrke sin anseelse dersom organisasjonen kunne finne bevis for at ariske folk hadde erobret store deler av Asia i forhistorisk tid. I bakgrunnen lå også idéen om at Buddha selv hadde vært av arisk opprinnelse. Ekspedisjonen klarte til slutt å få adgang til Tibet, der de foretok skallemålinger i stor stil for å ”bevise” det ariske innslaget i befolkningen der. Deltagerne ble belønnet med forfremmelse, ekspedisjonslederen Schäfer til SS-Hauptstormführer. På grunn av krigen ble ikke beretningen fra Tibetekspedisjonen publisert før i 1950.

Planlagte ekspedisjoner som ikke ble noe av på grunn av krigen, skulle ha gått til blant annet Sør-Amerika (gjett hvem som stod bak inka-kulturen?), Kanariøyene og Island. Etter krigsutbruddet i 1939 fulgte Ahnenerbes arkeologer i okkupasjonsstyrkenes kjølvann på alle fronter. Herbert Jankuhn kom til Norge i 1940. Her forsøkte han blant annet, uten hell, å få Universitetets Oldsaksamling til å fortsette utgravningen av Raknehaugen på Romerike. I Frankrike var Ahnenerbe opptatt av et annet ”germansk” ikon, Bayeuxteppet, som gjengir den normanniske invasjonen i England i 1066. Men på tross av tyskernes store interesse for Bayeuxteppet, forble det i Frankrike, på samme måte som utgravningen av Raknehaugen ikke ble videreført. Annerledes da i land og områder som nazistene hadde ikke like stor omsorg for.

Etter invasjonen av Polen i september 1939 plyndret Ahnenerbe og en annen SS-enhet polske museer for oldsaker og kunstverk. Bare fra det arkeologiske muséet i Warzawa fylte de røvede gjenstandene 5 lastebillass. Vikingtidsarkeologen Peter Paulsen fikk ansvaret for å bortføre det kjente Veit Stoss-alteret fra Kraków. Polske kulturminnemyndigheter hadde vært føre var og demontert alteret. De 32 enkeltdelene var lagret på hvert sitt sted, men Paulsen klarte likevel å oppspore alle sammen og ta det hele med seg tilbake til Berlin.

Etter at Krim var blitt okkupert i juli 1942 startet Ahnenerbes jakt på gotiske oldsaker. Igjen spilte Jankuhn en sentral rolle. Han brukte sovjetiske krigsfanger til å plyndre gotiske gravplasser ved Berditsjev og stod ellers i spissen for storskala røverier av museumsgjenstander. De verste plyndringene foregikk i Kiev og traktene der omkring. Jakten på den gotiske romertidsbosetningen i området hadde sammenheng med Himmlers ”Umvolkungspláne”, der blant annet sør-tyrolerne skulle flyttes til ”gammel germansk jord” på Krim. Over en halv million gjenstander ble tilbakeført til Sovjetunionen etter 1945, deriblant 20.000 påskeegg som hadde vakt Ahnenerbes interesse fordi de var bemalt med hakekors…

1 kommentar:

Farmer sa...

Interessant og tankevækkende indlæg.
Tak for det.