14 april 2008

Nye utgravninger i Stonehenge

For første gang siden begynnelsen av 1960-årene graves det ved Stonehenge. I disse dager avsluttes en arkeologisk utgravning som man håper skal gi et svar på spørsmålet om hva slags funksjon det storslåtte anlegget fra yngre steinalder i Sørvest-England egentlig hadde. Det er ingen grunn til å tro at man finner noe uomtvistelig svar, nå heller. Men utgravernes hypotese er interessant nok: Stonehenge var for 4.000 år et valfartssted for folk med alle slags lidelser, et sted man reiste til langveisfra for å bli leget – et veritabelt steinalderens Lourdes. Og det dreier seg ikke bare om tankespinn.

Stonehenge er et forhistorisk megalittmonument i Wiltshire. Det er et komplekst anlegg bestående av sirkulære jordvoller og –diker som omgir en sirkel av store reiste steiner. Arkeologer har datert den eldste delen av anlegget til ca. 3.100 f.Kr. Stonehenge inngår i et større landskap med neolitiske monumenter, og står sammen med det nærliggende Avebury på UNESCOs verdensarvliste.

Megalittmonumentet på Salisburysletten har lokket på fantasien og mer eller mindre sannsynlige tolkninger i det minste siden 1100-tallet. Sikkert lenge før også, for da kronikøren Geoffrey av Monmouth skrev ned sin oppfatning av Stonehenge, var det gått nesten 3.000 år siden monumentet endelig hadde stått ferdig, etter å ha blitt stadig ombygd og utvidet i nesten 2.000 år.

I Geoffreys fantastiske historie settes Stonehenge i forbindelse med legendene om Arthur. Steinene som utgjør Stonehenge, var blitt hentet av kjemper fra Afrika til Irland, og de hadde helbredende egenskaper. Steinene ble kalt for Kjempedansen. Aurelius Ambrosias ville lenge etter (på 400-tallet) reise et monument over de høvdingene som falt i slaget mot den saksiske invasjonshæren og ble gravlagt ved Salisbury. Etter råd fra Merlin valgte han å sende Merlin og 15.000 riddere til Irland for å hente steinene. Ridderne kunne ikke rikke steinene, men Merlin ordnet opp, plukket dem ned og sendte dem over til Britannia, der Stonehenge ble innviet. Kort tid etter døde Aurelius og ble gravlagt innenfor steinringen.

En lokal tradisjon hevder også at steinene kom fra Irland, men den gir djevelen, og ikke Aurelius, ansvaret.

Så langt legendenes verden.

Siden 1666, da antikvaren John Aubrey som den første gravde en del søkesjakter og utarbeidet en oversiktsplan over anlegget, har Stonehenge vært gjenstand for arkeologiske undersøkelser, hypoteser og spekulasjoner. I 1720-årene lot William Stukeley seg forbløffe av megalittmonumentet:

“Når du entrer bygningen,” skrev han, “og kaster blikket på de søvnige ruinene, blir du lamslått av et ekstatisk delirium som ikke kan beskrives.”

Siden den gang er det mange som har følt kraften fra de “søvnige ruinene” og trukket den konklusjon at Stonehenge var et kultsted, slik Stukeley mente. I de senere år har et forskningsprosjekt under ledelse av arkeologen Michael Parker Pearson forsøkt å sette Stonehenge inn i en kontekst av et større rituelt landskap. For Parker Pearson er ikke Stonehenge et sted som var bygd til de levendes religiøse seremonier, men til forfedrene, hvis evige nærvær på denne måten ble materialisert i stein.

Utgangspunktet for de pågående utgravningene er et annet. De nye undersøkelsene, som har vært planlagt i halvannet år, er finansiert av BBC, støttes av English Heritage og blir filmet av tv-programmet Timewatch. Medieinteressen er stor, og kjendisfaktoren relativt høy. På BBCs nettsider kan man se arkeologen Phil Harding, som ellers er en fast del av tv-kanalens publikumsuksess Timeteam, sortere flint med like stor innlevelse og sjarme som britiske tv-seere har vent seg til fra ham i andre arkeologiske sammenhenger.

Utgravningen ledes av to av Storbritannias ledende Stonehenge-kjennere, Tim Darvill og Geoff Wainwright. Deres nye teori om Stonehenges betydning ble presentert i et foredrag i London i 2006, og mens den har fått betinget støtte fra mange forskere, var det nok også enkelte som satte kaffen i vrangstrupen da teorien først ble offentliggjort. Riktignok er britene vant til et vell av mer eller mindre outrerte teorier om nettopp Stonehenge, men her dreide det seg om respekterte fagfolk som fremmet en teori som lå i hvert fall litt på siden av den etablerte konsensus.

Darvill og Wainwright tror at de såkalte ”bluestones”, de mindre steinene som står innenfor storsteinkretsen, er nøkkelen til å forstå Stonehenge. Det har lenge vært kjent at disse steinene er hentet fra et sted så langt som 250 km borte fra Salisburysletten, i Wales. Darvill og Wainwright har stilt seg spørsmålet om hvorfor steinalderbøndene tok seg bryet med å transportere steinene den lange veien til Stonehenge. De hevder at ting tyder på at de neolitiske folkene som levde i området der bruddstedet ligger, oppfattet steinene som magiske, og at de trodde at kildene i samme område hadde helbredende kraft. De to arkeologene finner støtte for teorien om Stonehenge som et sted folk søkte til for å bli helbredet, i skjelettmateriale som er gravd frem på Salisburysletten. En vesentlig del av benmaterialet kan oppvise skjelettforandringer som følge av skade eller sykdom. Noen av de neolitiske menneskene som ble gravlagt ved Stonehenge, hadde gjennomgått hodeoperasjoner, mens andre haltet eller hadde bruddskader. Videre ser det ut til at mange av dem hadde reist langt for å komme til stedet.

Darvill og Wainwright trekker paralleller til middelalderens valfartssteder som Lourdes i Frankrike. Syke og uføre kan for 4.000 år siden ha valfartet til Stonehenge fordi de blå steinene tilbød et siste håp om helbredelse og frihet fra uutholdelig smerte.

Utgraverne håper å finne ytterligere støtte for sin hypotese gjennom utgravningen som nå pågår. Dessuten håper de å kunne datere den eldste fasen av megalittmonumentet nærmere. Uansett resultat – og uansett om steinsetningen på Salisburysletten var et ”neolitisk Lourdes” eller ikke – så står det fast at Stonehenge må ha vært et av de mest markante og betydningsfulle punkter i landskapet i det kulturlandskapet som steinalderbøndene skapte i Europa.

Ingen kommentarer: