18 februar 2008

En "ny" vikingtid

Var vikingene først og fremst pirater og lykkejegere som slo til mot perifere deler av et kriserammet europeisk politisk-økonomisk system? Historikere og arkeologer stiller nå spørsmål ved hvor viktige vikingangrepene faktisk var for endeliktet til den europeiske perioden av fredelig fjernhandel og blomstrende klosterkultur som gikk forut for vikingtiden. De seneste årene har man fått langt bedre grep om periodens kronologi enn tidligere, først og fremst takket være numismatikken og dendrokronologien, og det viser seg at de kystbyene som ble angrepet av nordiske vikinger i 800-årene, var i kraftig tilbakegang i god tid før angrepene skjedde. I det nye bildet som er i ferd med å tegnes, er vikingene i mindre grad en utvendig årsak til de omfattende endringene i 800-tallets Europa, enn deltagere i en kompleks omstrukturering av den vestlige kristenheten i tiden etter at karolingerrikets glansdager var over.

Etter den tradisjonelle oppfatningen, skyller vikingangrepene over Vest-Europas kyster fra og med 790 – det første raidet vi hører om, er i 787, men det er gjerne angrepet på klosteret Lindisfarne i 793 som har vært regnet for innledningen til vikingtiden. Deretter vokste angrepene gradvis i styrke og omfang ut gjennom 800-tallet, før den egentlige vikingaktiviteten ebber ut og nordboerne blir bofaste statsbyggere både i Dublin, Northumbria og Nordmandie. Dette skjemaet fremstiller vikingene som en ytre faktor i den europeiske utviklingen, og den gir deres inngripen i hendelsene på De britiske øyer og i Frankerriket en helt avgjørende rolle. I det nye bildet er de nordiske samfunnene derimot aktører i samhandlingen på tvers av Nordsjøen lenge før vikingtiden.

Ett av de mest betydningsfulle resultater innenfor den den tidligmiddelalderske arkeologien i Europa i tiden etter 2. verdenskrig, er oppdagelsen av de første bysamfunnene ved Nordsjøens kyster. Vi snakker om byer eller emporier som Dorestad ( Holland) og Quentovic (Frankrike) nordvest på Kontinentet, Hamwic (nåværende Southampton) og Lundunwic (nåværende London) i det nåværende England og Hedeby, Ribe og Kaupang i Norden. De første av disse plassene ser ut til å bli etablert samtidig med at de siste arkeologiske spor etter kommersiell virksomhet forsvinner fra de største av de gamle romerske havnene ved Middelhavet, i slutten av 600-årene e. Kr.

Det romerske bylivet i Nordvest-Europa var ebbet ut i løpet av 500-tallet. Gjennom 600-årene var det først og fremst den nye europeiske stormakten, Frankerriket, og deres frisiske naboer som fremmet handelen i Nordsjøområdet. Emporiene i Dorestad og Quentovic ble grunnlagt omkring 670. Ribe ser ut til å ha vært i virksomhet fra ca. 700, mens det skulle drøye noe slikt som hundre år til før Kaupang i Vestfold ble etablert helt i den nordlige utkanten av Nordsjøområdet. De nye emporiene var knutepunkter i et utvekslingsnettverk på tvers av Nordsjøen, og de var også betydelige håndverkssentra. Mange, kanskje alle, var kongelige anlegg. Ribe skal for eksempel ha blitt grunnlagt av en danekonge, av misjonæren Willibrord kalt Ongendus (Angantyr), mens Hedeby og kan hende Kaupang skyldte en annen danekonge, Godfred, sin eksistens.

Emporienes utvikling er interessant. De gjennomlevde en vekstperiode ca. 670-725, fulgt av tiår med tilbakegang og deretter en ”boom” i forbindelse med at Karl den store (frankisk konge 771-814) knyttet Kontinentets regioner sammen i et nytt imperium. Etter ca. 820 var tiden ute for de fleste av emporiene, slik dendrokronologien viser for Dorestad, Hedeby og Ribes del. I første halvdel av 800-årene ble det skapt nye innenlandsmarkeder blant annet i Frankerriket (eller Karolingerriket, som det er vanlig å kalle det), og de kystbaserte emporiene som lenge hadde vært enerådende som knutepunkter for Nordsjøhandelen, mistet gradvis sin betydning. Fra og med slutten av 820-årene førte dessuten borgerkrigen mellom Karl den stores sønnesønner til at den karolingiske politiske økonomien brøt sammen. I samtidskildene er det gjerne først i denne perioden, i den egentlige vikingtiden, at emporiene omtales. Som marginale fenomener, både i økonomisk og topografisk forstand, var emporiene nå blitt et relativt lett bytte for nordiske vikinger. Også klosterøkonomien gjennomgikk endringer på denne tiden, slik utgravninger blant annet i St. Gallen (Sveits) og San Vincenzo al Volturno (Italia) har vist. De meget omfattende, bylignende klosteranleggene i den tidligere perioden ble fra slutten av 800-tallet av erstattet av de føydale klosterinstitusjonene vi kjenner fra en senere tid.

Forut for 820-/830-årene er det spredte raid vi har å gjøre med. Selv om de irske Ulster-annalenes formulering om at ”havet spydde opp strømmer av fremmede over Erin, slik at det ikke fantes noen havn, eller landingsplass, eller befestning, borg eller vern, uten at det var flåter av nordboer og sjørøvere der”, gjerne nevnes i samme åndedrag som herjingen av Lindisfarne og andre raid i 790-årene, gjelder innførselen faktisk året 820. Det tidligste raidet vi kjenner fra de skriftlige kildene, foregikk i 787, da én redaksjon av de angelsaksiske krønikene forteller om tre skip som angrep Portland og drepte den kongelige fogden. I årene som følger hører vi stadig om mindre raid utenfor Nordsjø-nettverket, i Vest-England og i Irland. Denne plyndringsaktiviteten foregikk først og fremst i periferien, og det skjedde parallelt med at handels- og håndverkssentra som Hedeby og Kaupang var på høyden av sin utvikling. Disse tidlige raidene ser ut til å ha gått ut fra den norske vestlandskysten, og man kan ikke se bort fra at denne virksomheten har eldre aner enn slutten av 700-årene.

Men tre, fire årtier etter angrepet på Lindisfarne er situasjonen en annen. Ser vi på de tidligste bydannelsene i Norden, slik som Hedeby og Birka, og kan hende også Kaupang, blomstret de i de første 30-40 årene av 800-tallet. Deretter ser det ut til at det har gått tilbake med dem. Plyndringsaktiviteten har en annen utviklingskurve: den er relativt lav mens de nordiske vikingtidsbyene har sin storhetsperiode, men øker kraftig fra og med 830-årene, slik både skriftlige kilder og de mange skattefunnene i Skandinavia bestående av frankisk og angelsaksisk mynt viser. Således ble Dorestad plyndret i 834 og Hamwic i 842. I 830-årene hører vi om nye angrep mot engelske kyster, og i 839 overvintrer vikinger for første gang i Dublin. I 844 herjer vikinger i Spania, og året etter plyndres Paris og Hamburg.

Det nye som vikingtiden representerer, ser med andre ord ut til å skyldes i mindre grad forhold i de nordiske samfunn, det være seg overbefolkning eller andre faktorer, enn borgerkrig og økonomisk omstrukturering innenfor et europeisk system som samfunnene i Norden allerede var en integrert del av. Ennå foreligger det få syntetiserende fremstillinger av de mange nye arkeologiske og numismatiske resultatene og hvilke konsekvenser de har for vårt bilde av den eldre vikingtiden. Et hederlig unntak, i engelsk språkdrakt, er Richard Hodges Goodbye to the Vikings? (Duckworth, 2006), som herved anbefales.

Ingen kommentarer: