21 november 2011

I skyggen av keiser Otto

«Det er skrevet at keiseren kjempet en kamp til hest den dagen som var Cæsar verdig, og da han ikke lenger kunne stanse flukten, gikk han foran sine menn til skipene. Han støtte en forgylt lanse, som var våt med hans blod helt opp til skjeftet, ned i havets bølger, og truet med å komme tilbake. Etter å ha gått om bord seilte han til Sachsen og ble der resten av vinteren.» Slik avslutter Tormod Torfæus sin gjennomgang av sagabeskrivelsene av den tysk-romerske keiser Otto den 2.s tokt til Danmark i 974, der keiserens videre fremrykning var blitt stanset av en norsk-dansk hær ledet av Harald Blåtann og Håkon Jarl. Hendelsene det året innledet et konfliktfylt tiår i Europa – også i Skandinavia. En rekke nye arkeologiske resultater kaster nå nytt lys over storpolitikk og allianser i denne perioden, og gir dessuten delvis støtte til de senere sagaenes fremstilling.

For tre år siden fant arkeologer et godt bevart våpen ved borganlegget Trelleborg i Slagelse på Vestsjælland. Ikke en forgylt lanse, riktignok, men et skjold av furu. Det 80 cm store skjoldet hadde ligget fuktig, og det var derfor meget godt bevart. Det interessante i denne sammenheng er imidlertid skjoldets datering, og ikke minst opprinnelse: Skjoldet er nemlig laget en gang i slutten av 900-årene – på Vestlandet.

Funnet er interessant fordi det på sitt vis knytter en forbindelse mellom Vestlandet og Trelleborg på Håkon Jarls tid, og skjoldet er heller ikke alene om å sladre om denne forbindelsen. Funnmaterialet fra en av de andre ringborgene i Danmark, Fyrkat, har nemlig vært gjenstand for omfattende sammenlignende studier. Det viser seg at mengden av kokekar av kleber er usedvanlig stor på Fyrkat – og kleber forekommer ikke i Danmark, men derimot mange steder i Norge. Foruten denne norske forbindelsen, er det slående med Fyrkat at mange av gjenstandsfunnene har sine nærmeste paralleller i Øst-Europa.

Denne doble forbindelsen finner man nå igjen ved Trelleborg. Nylig har en gruppe forskere i Danmark gjennomgått skjelettmaterialet som er funnet på vikingtidsgravplassen der. I en artikkel i et nylig utkommet nummer av det velrennomerte tidsskriftet Antiquity, «Who was in Harold Bluetooth’s army?», legger blant andre Andres Siegfried Dobat og Karin Margarita Frei frem resultatene av en strontiumisotopanalyse som er utført på 48 skjeletter fra gravfeltet. Det viser seg, overraskende nok, at de unge mennene som dominerer på gravplassen i hovedsak har hatt sin opprinnelse utenfor Danmark – trolig i Norge eller på slavisk område. Det samme gjaldt de tre kvinnelige skjelettene som er undersøkt; heller ikke de var danske. Resultatene lar seg best forklare dersom en antar at det er en leiehær som har gravlagt sine døde ved Fyrkat.

«Trelleborgene»
Trelleborg og Fyrkat er to av til sammen fem eller seks kjente ringborger i Sør-Skandinavia. «Trelleborgene», som anleggene gjerne kalles, har vært presenterte i Kringla heimsins tidligere, i forbindelse med at det store forskningsprosjektet «Kongens borge» ble igangsatt. De nye funnene og analysene fra Trelleborg ved Slagelse er resultater av dette prosjektet. De to sikkert daterte ringborgene – Trelleborg og Fyrkat – er oppført omkring 980, førstnevnte etter alt å dømme i 981. Alt tyder på at borgene er anlagt omtrent samtidig. Funnene i borgene tyder på at de bare har vært i bruk et fåtall år.

Den strenge geometrien i utformingen av anleggene førte til at man alt på et tidlig tidspunkt tolket dem som kongelige byggverk med militær bakgrunn. De nye resultatene fra Trelleborggravplassen peker i samme retning. Og konge i Danmark i begynnelsen av 980-årene var Harald Blåtann eller sønnen Svein Tjugeskjegg. En sannsynlig tolkning av borgenes funksjon er at de har tjent som faste støttepunkter rundt i riket, steder der kongen kunne plassere en fast garnison av soldater. De har altså først og fremst vært til «innvortes bruk».

De nye resultatene fra Trelleborg må innpasses i dette rammeverket. Det som i utgangspunktet fører til at man kan hende stusser litt, er de gravlagte krigernes bakgrunn. Det er ikke innlysende at danekongen skulle omgi seg med en hær av nordmenn og slaver.

Om vi ser på de skriftlige kildene – både samtidskilder og senere sagaer – er det imidlertid én historisk sammenheng som både borgene som sådan og forbindelsen mellom daner, nordmenn og slaver passer inn i.

I skyggen av keiseren

Fellesnevneren er keiser Otto den 2. og den tyske ekspansjonen nettopp i denne perioden. Harald Blåtann og ladejarlen Håkon Sigurdsson hadde omkring 970 erobret Norge, og Håkon hadde fått makten fra Lindesnes og nordover. Da keiser Otto den store døde i 973 og det kom til opprør mot den nye keiseren, Otto den 2., i Bayern, hadde Harald Blåtann – og kanskje Håkon Jarl – benyttet anledningen til å trenge inn i riket nordfra og herje på den andre siden av Elben. Det er mulig at det var avtalt spill – opprørsgeneralen hertug Henrik av Bayern fikk iallfall militær støtte av to andre herskere, nemlig hertug Boleslaw i Bøhmen og kong Mieszko i Polen.

Otto måtte samle en hær og rykke nordover, og han lyktes i å tvinge danene tilbake over Danevirke. Keiseren ville ha gått over grensen, men en mektig hær av nordmenn under Håkon Jarl stanset ham ved Hedeby. Keiser Otto kom likevel styrket ut av konflikten. Ved påsketider 978 gav hertug Boleslaw endelig opp og underkastet seg keiseren i Magdeburg, og året etter førte et krigstokt mot Polen til at kong Mieszko kastet kortene. Situasjonen var under kontroll og rolig nok til at keiseren og hele hans hushold i november 980 kunne gå over Alpene med keiserstaden Roma som mål. Etter tre år med nye konflikter i den italiske delen av riket, døde Otto i Roma og ble begravet i Peterskirken. Da hadde hans fravær alt gitt signal til nye opprør overalt langs den tyske grensen, og til en hedensk motreaksjon mot den kristne misjonen. Hertug Bernhard av Sachsen var på vei til riksdagen i Verona da han ble kalt tilbake på grunn av nyheten om at Svein Tjugeskjeggkjegg, som hadde styrtet sin far, Harald Blåtann, nå var trengt over grensen. Luseterne var i fullt opprør, de hadde stukket kirkene i Havelberg og Brandenburg i brann, og mange kristne var blitt drept. Hamburg var blitt brent og plyndret av obodritene, og Zeits av en hær fra Bøhmen.

Det er i tiden mellom Ottos danmarkstokt i 975 og den store slaveroppstanden i 983 at trelleborgene kronologisk hører hjemme. Konfliktlinjene i det nordlige Europa i disse årene førte flere ganger til at daner, nordmenn og slaver fant sammen mot trusselen fra keiserriket. Oppstanden i 983 innebar at den tyske Ostmark i det slaviske området øst for Elben ble avviklet. Er det ikke rimelig å se ringborgene i lys av jellingkongenes militære opprustning med bistand fra allierte i øst og nord med det for øye å unngå at Sør-Skandinavia ble en tilsvarende «Nordmark»?

Ingen kommentarer: