Gå til hovedinnhold

Ladejarlene

Håkon Sigurdsson Jarl var den mest fremtredende representant for høvdingene på Lade i Trøndelag. Etter sagaene hadde hans bestefar, Håkon Grjotgardsson, vært jarl under Harald Hårfagre. I realiteten ser det ut til at ladejarlene i lange perioder var de virkelige makthaverne ikke bare i Trøndelag, men også i hele den nordlige landsdelen samt i de nordlige deler av Vestlandet. Til tider nådde jarlenes herredømme atskillig lenger, og Håkon Jarl selv var i praksis konge i Norge fra omkring 970 til han døde i 995.

Ladejarlene regnet sin slekt tilbake til Sæming, sønn av Odin og Skade. Én av de mange skaldene som flokket seg rundt Håkon Sigurdsson, Øyvind Skaldespiller, talte i Håleygjatal opp 25 mer eller mindre mytiske slektsledd fra Håkon og tilbake til Sæming. Denne guddommelige bakgrunnen gav jarlene på Lade et ideologisk krav på makten i Norge som ikke stod noe tilbake for de sørøstlandske ynglingenes.

Håkons sønner, Eirik og Svein, var også konger i gavnet etter det korte mellomspillet med Olav Tryggvason i 990-årene. De to styrte landet sammen fra 1000 til 1012; frem til 1015 regjerte Svein sammen med Eiriks sønn, Håkon. Håkon Eiriksson var igjen konge fra 1028 til han omkom på sjøen året etter. Eirik jarl var dessuten jarl av Northumbria fra 1016 til han døde i 1024.

Ladejarlene fant seg også ektefeller som var konger verdig. Håkon Jarl selv var gift med Tora, en datter av stormannen Skage Skoptesson fra Møre. Hun var ifølge sagatradisjonen oldebarn av Harald Hårfagre, men viktigere var det kanskje for Håkon at han gjennom et strategisk ekteskap kunne styrke sin innflytelse på Nordvestlandet. Eirik Håkonsson var gift med Gyda, en datter av Svein Tjugeskjegg, mens broren Svein ifølge sagaen ektet Holmfrid, som var søster eller snarere datter av Olof Skötkonung. En datter av de to, Gunnhild, ble gift med Svein Estridsson. Håkon Eiriksson fikk trolig en annen Gunnhild, en datter av Knud den mektige, til ekte.

Da Håkon Eiriksson døde i 1029, konkluderer sagatradisjonen med at ladejarlsslekten døde ut på mannssiden. I russiske kilder møter vi imidlertid en brorsønn av Håkon i full vigør senere i 1000-årene. Šimon (Sigmundr), som han benevnes i kildene, var blitt landsforvist av Håkon og dro til Kiev. I 1068 overlevde han som ved et mirakel et stort slag, og etter det gav han et forgylt belte og en gullkrans som han hadde hatt med seg fra Norge, til Huleklosteret i Kiev. Der fikk han senere også sin grav. Den mektige russiske Vorontsov-familien regnet sin slekt tilbake til Šimon.

Kommentarer

TheDuke sa…
Veldig interessante kommentarer. Det står å lese mange steder at stedsnavnet Jessheim i Ullensaker kommune kommer fra "Jasseimr" i betydning Jarleheim. Et gammelt maktsenter mellom jarleriket i nord og Hårfagres ætt i sør.

I Jessheim og Hovin dyrket de guden Ull. Kan denne guden ha vært en 3. vei forsøk å forene de to maktsentrene? Var hodeskalen av mannen i Raknehaugen selveste Olav Tretelgja av Hårfagre ætt, som Thor Heyerdahl hadde trodd og skrev om i Jakten på Odin?

Jeg tror at Thor Heyerdahl kan ha hatt rett, men at Olav Tretelgja var delt opp og lagt i flere gravhauger, liksom Halvdan Svarte. Det påstås at Olav Tretelgja var hauglagt i Säffle, men kom hans hode til frender i Jasseimr? Den er for meg en spennende teori og jeg er spent å høre hva du mener om den.

Populære innlegg fra denne bloggen

Da Spangereid skulle bli Sørlandets første kjøpstad

I et brev fra 1549 som vi dessverre bare har bevart et ekstrakt av, heter det at lensherren i Lister len, Otte Stigssøn, har foreslått for kong Christian den 3. å anlegge en kjøpstad «paa et beleiligt Sted ved Strandsiden» i lenet. Dette er i og for seg gammelt nytt, og noen bygrunnleggelse på Agdesiden ble det jo ikke i den omgangen. Men det er likevel interessant å spørre hvor man tenkte seg å etablere den nye byen, som i så fall ville ha blitt den første og eneste på kyststrekningen mellom Skien og Stavanger? Svaret: Spangereid ved Lindesnes.
Flere forfattere har vist til brevet fra 1549 (Bugge 1925:136). Sverre Steen (1941:9) diskuterer det i forbindelse med sin diskusjon om utviklingen av maritim infrastruktur i kristiansandsområdet i denne perioden, og prosjektet blir kommentert i ulike lokale studier (Rudjord 1974:152; Eliassen 1995:57; Abrahamsen 1997:17; Skjekkeland 2000:259). De fleste har vært tilbakeholdende med å foreslå noen nærmere lokalisering av den planlagte kjøpsta…

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…

En bergensfarers tragiske endelikt ved Flekkefjord i 1489

I den sørvestlige forhallen i Marienkirche i Lübeck henger et epitafium; motivet er en Bergensfarer, en tremaster fra Lübeck som er forlist på en forrevet kyst. To av mastene er knekt. Sjøfolkene ligger i vannet, noen klamrer seg til kister og planker, andre svømmer; noen få har klart å ta seg i land. Bildet er forsynt med to innskrifter. Den ene har blitt sitert i ulike sammenhenger, den inneholder følgende formaning: Ok, guden gesellen, holdet nicht to licht!Er gi to scepe gat, gat jo to der bicht!Et was so kort ene tyt,
Dat wy unses lebendes wurden quid.
En paternoster vor alle cristen seelen!
Altså noe slikt som: «La den som skal gå om bord, skrifte! Det tok så kort tid før vi mistet våre liv!» Den andre innskriften på bildet blir sjeldnere gjengitt, men den lyder: Anno Domini 1489 des fridages vor alle Gades hilen do bleff schipper Hans Ben up de bergerreise vor denn Berksunde mit 33 man, de Got al gnedich si. Paternoster vor alle cristen Seelen! Med andre ord: Tavlen er satt opp til m…