12 november 2011

Blant engler og apostler

Like før jul 1939 var en liten krets av gamle kjente samlet i et værelse på Lund gamlehjem for å ta avskjed med en av sine egne. Omgitt av sine gjenværende menighetsfeller ble den døende 85-årige mannen i sengen salvet og mottok den siste nattverd. Det var en av de siste ganger, om ikke den siste gangen, menigheten var samlet. Da hadde denne usedvanlige menigheten, den katolsk-apostoliske, som den het, eksistert i Kristiansand i over 40 år.

Det var i 1896 at den katolsk-apostoliske menigheten var blitt opprettet i byen ved at 13 medlemmer var blitt overflyttet fra Larvik. De var bosatt i Kristiansand, Vennesla og Arendal. Fire år senere dro man i gang en egen menighet i Arendal, og 15 medlemmer flyttet over fra Kristiansand. Kristiansandsmenigheten talte 94 medlemmer ved utgangen av 1903.

Alt i 1877 var en katolsk-apostolisk menighet blitt etablert i Kristiania, og omkring 1900 var det ti menigheter med til sammen ca. 800 medlemmer i norske byer. På det tidspunktet talte dette kirkesamfunnet noe slikt som tohundretusen medlemmer på verdensbasis, fordelt på nesten 1000 menigheter. Men fra 1901 av gikk det raskt tilbake med medlemstallet. I dag er det lite igjen av den apostolisk-katolske kirken, men i flere europeiske byer er de vakkert dekorerte kirkebygningene deres i behold. Av og til kan man se lys fra enkelte av dem, så et visst monn av liv er det fremdeles.

Den katolsk-apostoliske kirken var et religiøst samfunn ulikt det meste annet. Kirkesamfunnet ble organisert i England i 1833, og fra starten av la man vekt på at endetiden og Kristi gjenkomst var nært forestående, foruten at man tilla tungetale og andre ekstatiske fenomener stor betydning. Samfunnet var ledet av 12 «apostler», deriblant den tidligere anglikanske presten Edward Irving. Kirken utviklet en overdådig, «katoliserende» liturgi med bruk av vievann og røkelse og så videre, men var ikke et katolsk kirkesamfunn i annet enn navnet (Bildet viser det praktfulle koret i den tidligere katolsk-apostoliske kirken i New Town, Edinburgh).

Den apostoliske delen av navnet, derimot, tok de nye menighetene med største alvor. Grunnlaget for den katolsk-apostoliske kirken var overbevisningen om at Messias kunne komme når som helst, og i hvert fall i løpet av apostlenes levetid. Det skulle heller ikke utnevnes nye apostler. Dermed bygde man opp et strengt hierarki der enhver utnevnelse av nye kirkelige embetspersoner måtte godkjennes av en apostel. Den handelsreisende Anton Tønnesen kom fra Stavanger til Kristiansand i 1890-årene og bodde med konen Caroline og en stor barneflokk oppe i byen. Tønnesen var diakon i den katolsk-apostoliske kirken, og hans utnevnelse var blitt velsignet av apostelen John Bate Cardale, som hadde et særlig ansvar for Skandinavia.

Da den siste av apostlene døde i kirkens hovedkvarter i Albury nær London i 1901, var det ikke lenger mulig å utnevne nye biskoper og prester, og menighetenes klokketro på at Dommedag var rett rundt hjørnet, hadde også fått seg et alvorlig skudd for baugen. Fra det tidspunktet av ble den katolsk-apostoliske kirken innadvendt, og medlemstallet gikk kraftig ned. Den siste presten i Skandinavia døde i 1957, og den siste presten i verden så sent som i 1971. Da var det ikke lenger noen som kunne gjennomføre de kirkelige handlingene rundt i menighetene. Men be kunne man fremdeles; bønnen var den eneste delen av liturgien som kunne foregå uten prestens ledelse.

Forfatteren og journalisten Odd Eidem vokste opp i den katolsk-apostoliske menigheten. Han var dattersønn av apoteker Karl Eidem, som i en del år var prest i menigheten i Kristiansand. Eidem skriver om kirken i Oslo:

«Bak et stengt gittergjerde ligger min families kirke. Så ofte det var anledning, skulket jeg unna beskjeder om å gå til kirken, som forresten bød på en vakker gudstjeneste. Man så i min barndom opptil femten - seksten fargerike prester foran alteret. … Jeg står som voksent menneske og titter gjennom gitteret. Inne i dette gudshuset, styrt av en såkalt engel som i min tid lød navnet Olsen, inne i denne kirken var begge mine bestefedre prester.»

«Engel» var betegnelsen man brukte på den lokale biskopen, eller det som i andre menigheter ble kalt en forstander. O. C. Olsen var menighetsengel i Kristiansand fra starten av; senere overtok Oskar Bergh, som flyttet til Larvik i 1920. Noen ny engel ble ikke utnevnt – det var ikke lenger noen som kunne godkjenne utnevnelsen.

Ingen kommentarer: