Gå til hovedinnhold

Sentrumsdannelser i Trøndelag i lys av arkeologiske funn – eksemplet Levanger

Dersom man ser på utbredelsen av arkeologiske funn som kan knyttes til vikingtidskaupangen i Skiringssal i Vestfold – dvs verktøy og redskap som kan knyttes til metallbearbeiding, importgjenstander som glass og rav osv. – viser det seg at slike funn opptrer i et større område med selve kaupangen som sentrum. Dessuten er det slik at lignende mønstre forekommer enkelte andre steder i landet – uten at det der er påvist noen kaupang. Ett slikt område er Trøndelag, og da først og fremst Innherred.

Det er neppe slik at det ligger kaupanger og venter på at arkeologene skal oppdage dem i alle de områdene der vi møter tilsvarende funnfortetninger. Men at vi har å gjøre med miljøer der det har foregått varebytte og produksjon i vikingtiden, det er ganske sikkert. Like trolig er det at disse miljøene er knyttet til datidens ledende politiske sjikt, med andre ord at funnkonsentrasjonene viser oss høvding- og stormannsmiljøer i vikingtiden.

I den sammenheng er det interessant at funnspredningen kan tyde på at stormennenes gårder finnes i klynger rundt de økonomiske og politiske – og helst også rituelle – sentrene. Og det er grunn til å merke seg den nokså massive konsentrasjonen i bygdene innerst i Trondheimsfjorden.

Vi finner et lignende bilde om vi tar et steg tilbake til eldre jernalder, til romersk jernalder og folkevandringstid; flere typer av det vi kan kalle ”spesielle funn” opptrer i tydelige konsentrasjoner her til lands. For våpengravenes del, gjelder det f. eks. Hadeland og Toten, Valdres, Sognefjorden – og Trøndelag. Såkalte kammergraver et lignende bilde, igjen med Trøndelag som ett av flere områder. I alle disse tilfellene er det det gamle Inntrøndelag som hevder seg. Vi ville få det samme bildet om vi valgte mange andre typer funn, f. eks. romerske importprodukter (glassbegre, bronser, gull) fra romersk jernalder og folkevandringstid eller ryttergraver fra vikingtid. Og dersom vi i stedet tok for oss synlige monumenter som særlig store gravhauger, ville inntrykket være mye av det samme.

Hvordan er det så med Levanger i dette bildet? Jo, kommunen hører klart med til det funntette området i Innherred. Men det er altså betydelig spredning av funnene innenfor dette området, og det gjelder også i Levanger. For eksempel har vi meget rike romertidsfunn fra det store gravfeltet på Geite, mens også andre steder peker seg ut med rike funn i eldre jernalder – f. eks. Salthammar. Ser vi på vikingtiden, er det grunn til å trekke frem ryttergraven fra Tingstad. Hvis vi derimot ser på de synlige fornminnene, er det umulig å komme utenom Olvishaugen ved Alstadhaug kirke. Med sine 55 m i diameter og høyde på 6 m er den én av landets største gravhauger.

Med andre ord er det slik at de funnene som kan knyttes til politiske, økonomiske og rituelle sentralfunksjoner i jernalder og vikingtid i Levanger, opptrer på ulike steder i Levanger. Det er landskapet rundt Eidsbotn som helhet som kan oppvise disse arkeologiske indikasjonene. Det er nytteløst å diskutere hvorvidt Alstadhaug eller Geite er senteret i dette området – de representer bare to aspekter ved dagens Levanger kommune som sentralsted i slutten av forhistorisk tid. Arkeologisk sett hører Alstadhaug og Levanger sammen. Til dette miljøet har det selvsagt også hørt en havn. Om denne har ligget i dagens Levanger by, lenger inn i Eidsbotn eller vest for Alstadhaug, der vi finner navnet Langskipbukta nedenfor kirken, er det bare arkeologiske undersøkelser som kan gi sikkert svar på. Mitt hovedbudskap er uansett at man må løfte blikket og ikke redusere diskusjonen om sentrumsdannelse og byoppkomst til et snevert spørsmål om hvilken del av kommunen som har vært sentrum i jernalderen. Levanger som tettsted, kanskje til og med by, og ikke minst som isfri havn – Alstadhaug som fylkeskirke med kongelig nærvær – gravplassen på Geite med fornemme funn gjennom hele jernalderen – ja, selv klosteret på Munkeby; alt vitner om et sentralt miljø med makt og funksjoner spredt utover et større område.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…