Det var i forbindelse med et planlagt boligprosjekt like ved Hamresanden camping at arkeologer fra Kulturhistorisk museum og Fylkeskonservatoren ble klar over at det fantes bevarte kulturlag fra steinalderen flere meter under markoverflaten på stedet. Høsten 2010 var det så klart for utgravninger i regi av museet under ledelse av Håkon Glørstad, og det viste seg raskt at funnet var langt mer spennende enn noen kunne ha forestilt seg.
I seg selv er det interessant og løfterikt å finne 5000 år gamle bosetningslag bevart. Det skjer ikke så ofte. Når det først skjer, er det gjerne i flyvesandsområder, der sandflukt opp gjennom tidene kan ha gjort boplasser og gårder ubeboelige – som på Lista. Vi hadde derfor betydelige forventninger til utgravningen. Men det viste seg raskt at det var enestående funn som kom for dagen her ved munningen av Topdalselva: «Norges mini-Pompeii», som Aftenpostens utsendte kalte oppdagelsen.
Vi skal straks se litt nærmere på selve funnet, men først litt bakgrunnsinformasjon.
Boplasser og tidlig jordbruk i Kristiansandsområdet
Det tidligere kjente boplassområdet på Hamre dekker et stort areal, og den har vært i bruk gjennom lang tid. De eldste funnene herfra er fra slutten av eldre steinalder, for ca. 7000 år siden. De yngste tilhører slutten av yngre steinalder – det vil si 3000 år senere.
Funnene fra denne og andre, samtidige boplasser i Kristiansand reiser flere spørsmål. Pilspissene, skraperne og de andre mindre flintredskapene fra Hamre viser at fangsten fremdeles har vært av stor betydning for menneskene som holdt til her. Boplassområdets beliggenhet er også sjøorientert. Med det høyere havnivået i steinalderen må den flaten som boplassen befinner seg på, ha ligget nær stranden.
Funnene fra boplassen på Hamre tyder på at fangst og fiske har vært viktige aktiviteter her. Men vi har funn herfra som likevel synes å fortelle en annen historie. De to flintmeislene som Johannes Hamre fant, er av en type som tilhører datidens sørskandinaviske jordbrukskultur, og vi har flere slike funn fra Kristiansand. Meislene, og de andre flintøksene fra vårt område, er antagelig laget i Danmark – der det i denne perioden fantes flintgruver på Jylland og i Skåne, og det forteller oss at gamle kontakter med folk lenger sør fremdeles ble holdt vedlike. Men datidens mennesker i disse onrådene var jordbrukere. Når vi finner de slipte øksene og meislene som kjennetegner denne jordbrukskulturen igjen hos oss, betyr det at folk også her var blitt bønder? Er det kanskje slik at det bare var til visse tider av året at folk bodde ute ved elvemunningen og i skjærgården enda lenger ute, mens de hadde «gårdene» sine et annet sted?
Pollenanalyser viser iallfall at det fantes folk som drev åkerbruk og holdt husdyr her i distriktet alt i innledningsfasen av yngre steinalder, for nærmere 6000 år siden. Det er blant de tidligste sporene etter kombinert åkerbruk og husdyrhold vi kjenner her til lands – bare ved Oslofjorden og på Lista finner vi like tidlige spor etter samme slags kombinasjonsjordbruk.
Pollenanalyse er et botanisk hjelpemiddel som kan benyttes for å beskrive landskapsutviklingen i et område. Metoden er basert på at man bestemmer mengdeforholdet mellom forskjellige planters pollen (blomsterstøv) i et sediment. Pollen fra ulike plantearter eller -slekter har forskjellig utseende og størrelse. Pollenet inneholder et tungt nedbrytbart stoff og bevares derfor godt for eksempel i en myr.
Det er gjennom årene blitt analysert pollen fra myrer og tjern flere steder ved Kristiansand. De kanskje mest interessante resultatene har vi fra Kolsdalstjønna like vest for bykjernen. På en viss dybde i tjernet dukker pollen fra smalkjempe opp. Smalkjempe er det vi kaller en beiteindikator – ikke uten grunn ble denne urten kalt for ”den hvite manns fotspor” av enkelte indianske folk i Nord-Amerika; de observerte hvordan den fulgte i kjølvannet av kvegflokkene. Sammen med planter som groblad og malurt tyder forekomsten av smalkjempe på at husdyr nå beitet i lysninger i skogen i nærheten av tjønna. Kort tid etter opptrer dessuten de første pollen fra korn i diagrammet, samtidig som det ser ut til at skogdekket er i ferd med å tynnes ut. Dette skjer alt omkring 4.000 f.Kr.
Utgravningen
En hadde altså i utgangspunktet flere spørsmål som det var relevant å stille når man nå endelig fikk en mulighet til å grave ut deler av det store bosetningsområdet ved elvemunningen i Tveit: Hva var stedet blitt brukt til i yngre steinalder – fiske og fangst, tidlig jordbruksvirksomhet eller noe annet? Hvordan ville Hamremonen passe inn i mønsteret av steinalderboplasser i området? Og sist, men ikke minst – hvordan var boplassen blitt dekket av tykke lag med sand og leire?
Det gikk nesten umiddelbart opp for arkeologene at man var i ferd med å grave seg ned i noe helt spesielt. Allerede etter kort tid dukket det ene potteskåret etter det andre opp – og innen utgravningen var over, var det funnet mer steinalderkeramikk på Hamre enn på hele resten av Agder til sammen i løpet av hundre år med arkeologiske utgravninger! Blant skårene kom det også en helt intakt krukke, et traktbeger, for dagen. Det alene betydde at en arkeologisk sensasjon var et faktum, og det stoppet ikke der.
Bevaringsforholdene var usedvanlig gode på stedet. Det skyldtes altså at det hele var dekket av to, tre meter med sand og grus. Slik funnene foreløpig tolkes, har steinalderens aktivitetsområde først blitt overlagret i en sandstorm, og siden dekket av et tykt lag med elveavsetninger i forbindelse med en voldsom flom. Sikkert traumatiske hendelser for dem som i sin tid opplevde dem, men for arkeologer over 3000 år senere et tidsvindu av de sjeldne.
Spørsmålet om hva slags boplass en hadde å gjøre med, fikk i løpet av utgravningen et svar neppe noen hadde tenkt på. Ved et lykketreff – for oss, iallfall – viste det seg at det nettopp på den tross alt lille delen av det store boplassområdet på Hamre som ble undersøkt, fantes godt bevarte spor etter et anlegg som da det kom for dagen åpnet et nytt kapittel i norsk arkeologi. Det dreier seg om en steinsatt jordvoll som innhegnet et mindre område. Potteskårene befant seg på innsiden av denne vollen. De er levninger etter ritualer som steinaldermenneskene utførte innenfor vollen.
Slike rituelle innhegninger kjennes fra blant annet Danmark og Sverige, men er aldri tidligere blitt påvist i Norge. Etter et dansk funnsted kalles anlegg av denne typen gjerne for «Sarupanlegg». Enkelte av de funnene som tidligere er gjort på Hamre passer fint inn i tolkningen av stedet som et sted der man utførte offerhandlinger i yngre steinalder. Det gjelder ikke minst de to fine og helt intakte flintmeislene som Johannes Hamre fant for hundre år siden.
Funn av store mengder varmepåvirket stein i det samme laget som potteskårene lå, viser at det har foregått matlagning i stor skala på stedet. Gitt sammenhengen, skal vi helst forestille oss offerfester med flere hundre mennesker til stede.
Anlegg som dette var gjerne plassert på steder der det var lett tilgang på matressurser; det vet vi fra tidligere undersøkte lokaliteter. Selvsagt gjelder det samme for Hamre. I historisk tid hørte det rike laksefiskerier til gårdene her ute ved elvemunningen, og ressurstilgangen var neppe mindre for 5000 år siden. Den gangen lå også elven atskillig nærmere funnstedet enn i dag.
Hvordan passer så boplassområdet på Hamremonen inn i bildet av boplasser i Tveit og områdene nærmest i yngre steinalder? Felles for de fleste kjente boplassene i Randesund, som den gangen var en skjærgård rik på fugl, fisk og jaktbart vilt, er at de er nokså små i utstrekning. Det, og det faktum at det stort sett er skrapere, pilspisser osv. som er funnet på dem, tyder på at de nærmest har vært en slags midlertidige fangststasjoner. Selv om man hadde begynt å drive en form for jordbruk, var fremdeles jakt og fiske viktig.
Sammenlignet med disse kystboplassene er boplassområdet på Hamre meget stort, det er lokalisert ved én sesongpreget ressurs, og det er påvist et rituelt anlegg der. Det peker altså i retning av at de som brukte fangststasjonene i Randesund, samlet seg ved munningen av Topdalselva til faste tider på året og fisket, festet og ofret.
Men hvor hadde da disse menneskene sine «egentlige» boplasser, hvor bodde de hen? Mest sannsynlig på slettene lenger opp langs elven. Antagelig var det også der de første spede åkerlappene i distriktet lå. Vi kjenner et par av disse «faste» boplassene i Tveit. Den ene av dem finnes på Ve, og det er et morsomt poeng at arkeologen Helge Gjessing – som besøkte Johannes Hamre og tok boplassen på Hamremonen nærmere i øyesyn i 1918 – også kikket på Veboplassen. Funnene fra denne og de andre antatt «faste» boplassene i området skiller seg på flere vis fra både boplassområdet på Hamre og kystboplassene lenger ut. Her dominerer nemlig mer eller mindre utslitte økser og køller av bergart, slipesteiner og malesteiner. Disse boplassene er heller ikke strandbundne. De ser – kort og godt – ut slik en ville forvente at de første «gårdene» på Agder ville se ut.
Denne høsten (2011) var arkeologene tilbake på Hamre - nå er det rv 41 som skal utbedres, og det var stilt store forventninger til forundersøkelsene. Men til tross for iherdig leting, ble det ikke funnet ytterligere spor etter aktiviteter i yngre steinalder.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar