«Der er Kraft i Brøndens Vand», skriver Henrik Wergeland et sted: «Kraft for Manden, mens hos Kvinden Roser springe frem paa Kinden». Om det var like mye kraft i brønnene i Kristiansand, skal være usagt, men dikterens far, Nicolai Wergeland, gav dem iallfall det beste skussmål. «Vandet er meget godt», konkluderte han, og la til at hvert eneste hus i byen hadde sin egen brønn. Dette var omkring 1812. Wergeland senior, som på det tidspunktet var lærer ved Katedralskolen og kjente forholdene i Kristiansand godt, forklarte videre at byens innbyggere ikke brukte annet ferskvann enn det de mange brønnene kunne levere, og at brønnvannets egenskaper var upåklagelige: Det er «usædvanligt klart, uden Lugt og Smag, skummer godt med Sæbe og koger med Lethed Bælgfrugte møre», listet han opp.
Hvor jeg vil hen med dette? Jo, forrige uke kom to gamle brønner for dagen i Rådhuskvartalet, der arbeidene med nytt administrasjonsbygg for Kristiansand kommune nå foregår. Brønnene – eller det som var igjen av dem – lå seks meter under bakken. Legg til at brønnene var bevart i et par meters høyde, og så befinner vi oss åtte meter ned i Kvadraturens nedre lag. Omtrent der ligger grunnvannsspeilet, så åtte meter har nok vært en vanlig dybde for brønnene i byen. Vi undersøkte begge brønnene, men er foreløpig ikke sikre på hvor gamle de egentlig er. På et tidspunkt har de blitt fylt igjen, og i gjenfyllingsmassene fantes blant annet en del jernslagg. Og nettopp her, i det som var Toldbodgata 35, hadde mestersmeden Peder Strøm sin smie i begynnelsen av det 19. århundre. Trolig er brønnene fra 1700-årene. Og den gangen fantes det altså flere hundre av dem inne i byen.
Åtte meter er en imponerende dybde, men det blekner i sammenligning med hva enkelte andre brønner i landsdelen kan oppvise. En nå ødelagt brønn på Oddernes som ble arkeologisk undersøkt for mange år siden, var 12 meter dyp. Den intakte brønnen på det gamle adelssetet Lunde på Lista er 17 meter! Begge disse er steinsatte, og som de i Rådhuskvartalet vanskelig å datere nærmere. En kan ikke annet enn å beundre dem som for lenge siden stod i bunnen av et trangt hull, langt, langt nede i bakken, og først da kunne begynne det møysommelige arbeidet med å mure opp selve brønnen. Selve brønngravningen ble nemlig utført på det viset at man gravde et firkantet hull med brønnens diameter som sider, og med avstivning helt ned til grunnvannsspeilet.
Så tidlig som i 1748 la en finsk tilreisende, botanikeren Pehr Kalm, merke til at det var spesielt mange brønner i Kristiansand: «I denna staden hafva de i synnerhet den förmon, at de äga en brunn mäst i hvar gård», skrev han. Som Wergeland senere, roste han det gode brønnvannet i byen. Kalm bemerket dessuten at brønnene nærmest Baneheia og midt i byen var sikrere enn slike som lå nærmere stranden, bortsett fra i tørkesomre, og det mente han skyldtes tilsig «från de stora bärg».
Skal man dømme etter brønnene som ble avdekket i Rådhuskvartalet, har grunnvannsstanden i byen tidligere stått litt høyere enn i dag. Vannbehovet var stort, og alt på et tidlig tidspunkt begynte byens innbyggere å supplere brønnvannet med vann fra Baneheia. Til mange bygårder gikk det renner av tre som ledet vann fra Baneheia og ned til byen.
Selv om både Kalm og Wergeland lovpriste brønnvannet i byen, sier det seg selv at brønnene som lå midt inne i bebyggelsen, var utsatt for forurensning og spilte en ikke uvesentlig rolle når det gjaldt spredning av epidemiske sykdommer i 1700- og 1800-årene. Bygårder flest hadde hus og uthus rundt samme gårdsplass. Da oberst Christian Hagemann kjøpte et stort toetasjes hus på hjørnet av Kirkegata og Dronningens gate i 1787, fantes det i bakgården matbod, to vedskjul, hønsehus, stall og fjøs – og en brønn med pumpe. I en slik situasjon skulle det ikke så mye til før uhumskheter havnet i brønnen og spredte seg i grunnvannet til andre brønner.
Men det var først og fremst hensynet til brannbekjempelse som førte til at byens myndigheter i 1843 sørget for at det ble lagt en trerørledning som førte vann fra Baneheia gjennom Festningsgata til Torvet, slik at det kunne settes opp vannposter på et par gatehjørner der innbyggerne kunne hente vann. Noen få etter la man et tettere nett av rør (av støpejern), slik at det skulle være vannforsyning ved alle gatekryss. Så, i 1870-årene, kom springvannet, og behovet for de gamle bakgårdsbrønnene forsvant. Da var også tyfoidfeber, kolera og andre vederstyggeligheter fra brønnenes tidsalder snart en saga blott.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar