19 desember 2011

"Jeg, Jerven"

En arkeologisk sensasjon var et faktum da en runestein fra eldre jernalder kom for dagen i en privat hage på Hogganvik ved Mandal for to år siden. Men Hogganviksteinens lange innskrift, bestående av 61 runetegn, volder på enkelte punkter forskerne hodebry. Her finnes nemlig ord og tegn som ikke er kjent fra tilsvarende innskrifter, som det fantasieggende utsagnet som avslutter innskriften, og der vi møter runeristeren selv: ek erafar, skriver han, «jeg, jerven».

Innskriften på Hogganviksteinen er Nordens nest lengste med eldre runer, og overgås bare av Tunesteinen fra Sarpsborg i Østfold. Hogganviksteinens innskrift består av 61 runetegn. Steinen og innskriften dateres til yngre romertid eller folkevandringstid, dvs. tiden mellom ca. 200 og 500 e. Kr. Funnstedet var gjenstand for utgravning i 2010, og en fyldig beretning både om de arkeologiske og de runologiske sidene av funnet er publisert i årets nyss utkomne utgave av tidsskriftet Viking.

Runologen James Knirk ved UiO har gitt følgende oversettelse ord for ord av den litt gåtefulle innskriften:
«Kelbaþewars [etymologisk: «kalv»(?) + «tjeners»] stein [dvs. minnestein] – aaasrpkf|aarpaa – innenfor (hjul)navet/ (hus)nova/???. Jeg Naudigastir [etymologisk: «nød» + «gjest»], jeg Erafar [etymologisk: «jerv»].»

Selv om det ligger et visst monn av tolkning selv bak en slik antagelse, er vi på rimelig trygg grunn dersom vi forutsetter at Naudigastir og Erafar er navn og tilnavn på den som ristet runene, selv om det ikke er like klart hva som er hva. Knirk antar at Naudigastir mest sannsynlig er et navn, mens Erafar er et tilnavn. Det forholder også vi oss til i fortsettelsen. Spørsmålet er så hva et tilnavn som «Jerven» kan bety?

Et Fandens dyr
«Disse dyra er satt inn i fjella av Djevelen og ikke av Vår Herre!» skriver Mikkjel Fønhus om dyret i sin Jerv, men han skildrer også jerven som «en fri og rekende fant i vide fjell». Når man blar seg bakover i kildene, går det raskt opp for en at jerven ikke har vært oppfattet som et hvilket som helst dyr. Peder Claussøn Friis gjengir i slutten av det 16. århundre flere oppfatninger om jerven som peker i den retningen. «Oc er Erffuen saadan en Frodzere at hand vell kand æde en Hest», skriver hr. Peder og legger til at den proppfulle jerven «kryster sig tomb igien» mellom to trær og gir seg til å ete igjen. Videre kan han fortelle at både bjørn og ulv rømmer for jerven, hvilket den gode prest mistenker at skyldes noe «schiult oc himmelig» i jervens natur.

Det er kanskje tvilsomt om Peder Claussøn kjente jerven gjennom selvsyn. Han var som kjent prest i Lindesnes, nær Hogganvik, og det er langt sør for rovdyrets naturlige leveområde. I dag finnes jerven glissent utbredt i mer nordlige områder, i Norge dreier det seg om noe slikt som 360 overvintrende dyr. Trolig har hr. Peder sine opplysninger fra Olaus Magnus’ noe eldre «De nordiske folkenes historie». Beskrivelsen av jerven er iallfall temmelig lik i de to fremstillingene, med det unntaket at Peder Claussøn ikke gjentar alt Olaus Magnus skriver, men tvert imot uttrykker skepsis til deler av det.

Olaus Magnus skildrer jerven nokså utførlig. Kjøttet er helt uegnet som menneskeføde, mener han, mens skinnet derimot er like anvendelig som kostbart. Pelsens vakre mønster sammenligner han med damask, og skriver at skinnene sys sammen til kapper som blir brukt av fyrster og stormenn om vinteren, ikke bare i Sverige, men også i utlandet, der slike skinn er enda dyrere på grunn av sin sjeldenhet (også norske middelalderkilder forteller om eksport av jerveskinn). Men så legger han til et par opplysninger som Peder Claussøn senere skulle latterliggjøre: Ifølge Olaus får nemlig den som tilbringer natten under et dekke av jerveskinn, drømmer som står i forbindelse med jervens liv og natur, i den forstand at «de röra sig om omåttligt frossande eller om försåt eller försiktighetsmått mot vilddjur». Dessuten, skriver han, kan de som ikler seg slike skinn «äta och dricka hur mycket som helst utan att visa något tecken till mättnad».

Hamskifte
Oppfatningen av at det finnes en sammenheng mellom jerv og menneske, og at forbindelsen ligger i dyrehamen, er interessant. Den fører tanken hen til eldre, i bunn og grunn førkristne forestillinger om hamskifte, sjamanisme og dyrekrigere. Skal vi tro Olaus Magnus, var det imidlertid ikke bare skinnet på jerven det var knyttet spesielle oppfatninger til. Foruten den rent praktiske bruken av tarmene til strenger, nevner han at jervens klør benyttes som øreringer mot svimmelhet – eller til å skremme bort hunder og katter, mens tennene brukes av åndemanere. Fettet kan derimot smøres på verkebyller og gir hurtig bot og bedring. Videre blir blodet blandet i varmt vann og drukket av jegere, eller tilsatt honning og servert i bryllupsfester. Så langt Olaus Magnus. I andre og senere kilder møter vi lignende oppfatninger: I samisk tradisjon var ett eneste jervebitt nok til at rein ble ansett som dødsdømt, og lenger sør i landet mente man at jerven var underjordsfolkets hund.

Hva da med de arkeologiske kildene? Vi vet at det ble drevet jakt på jerv i vikingtiden; fra bygrunnen i Birka og Sigtuna har vi en hel del jerveklør som vitner om denne fangsten – og om pelshandelen. Fra Sigtuna kommer også et annet funn, nemlig en amulett i form av en gjennomboret jervetann. Denne er jo også interessant i lys av Olaus Magnus’ opplysning om at jervens tenner på hans tid ble brukt av (samiske?) «åndemanere».

Kremasjonsgraver fra jernalderen inneholder ofte ben av dyr, men det er sjelden at jerven er representert. Et unntak er den storslåtte begravelsen i gravhaugen Skopintull på Adelsö i Mälaren. Sammen med en voksen kvinne og en voksen mann hadde en mengde dyr vært med på likbålet en gang mot slutten av 800-årene, deriblant syv hunder, to hester og en katt. I graven fantes dessuten pelsverk av mår og jerv, altså funn som knytter an til Birkamiljøet. Jervefellen er en spesiell gjenstand som bør ha vakt oppmerksomhet i samtiden.

Jervekrigere?
Michael Schulte ved Høgskolen i Volda har også arbeidet med Hogganviksteinen, og han har nylig foreslått at tilnavnet Erafar i innskriften viser til at runeristeren hadde en særlig verdifull kappe eller lignende laget av jerveskinn. Det er en interessant mulighet. Mange kremasjonsgraver fra romertid og folkevandringstid her hjemme inneholder levninger av pelsverk, men så å si alltid av bjørn. Dersom noen hadde fått tak i en kappe fremstilt av jerveskinn, kan det jo gjerne ha blitt oppfattet som spesielt nok til at det førte til et tilnavn, «Jerven». I og med at Mandal ligger langt fra jervens naturlige utbredelsesområde, ville både kappen og tilnavnet være synlige bevis på status og langveis kontakter.

Men det er vanskelig å fri seg fra tanken om at den særskilte posisjonen som jerven har i senere folketradisjon, kan ha spilt inn alt i folkevandringstiden. Deler av forestillingskomplekset knyttet til dette dyret, slik Olaus Magnus utlegger det, har altså paralleller i de oppfatninger som i en tidligere periode hørte sammen med berserker, og ulvhedner – og i siste instans til Odinkulten. Disse «ekstatiske krigerne» er et gjennomgangsmotiv både i skriftlige kilder og i jernalderens billedverden. De inntar dessuten en helt sentral posisjon i nyere forskning omkring sjamanistiske trekk ved den førkristne norrøne kulturen. Gjennom hamskiftet kunne en kriger oppnå en ulvs eller bjørns kraft og raseri – og hvorfor ikke også en jervs? Tenker vi oss så at det er dette som ligger bak tilnavnet (eller navnet) Erafar, skal vi kan hende se for oss Naudigastir som en odinskriger? En slik tolkning gir alternativ perspektiv på dette navnet også – en «gjest som bringer nød» må jo sies å være en nokså presis beskrivelse av en jernalderkriger av den ekstatiske sorten...

1 kommentar:

Kjell Brevik sa...

Dette var virkelig en interessant tekst, Frans-Arne! Like etter at selve transkriberingen ble presentert, slo det meg at dette måtte tolkes i retningen din. Du har uten tvil satt deg godt inn i folkeforestillingene, men jeg gjør i tillegg oppmerksom på følgende relevante bemerkning fra Hjalmar Falk og Alf Torps "Etymologisk ordbok": "Da jerven af folket ansaaes for bjørnens unge (sml. det ældre navn 'bjørnserv' og se 'fjeldfras'), har man antaget at grundbetydningen af det germ. *erba- er "unge"...". Kanhende er selve etymologien nå utdatert (har ikke "Vår arveord" for hånden), men jeg finner ihvertfall forestillingen om slektskapet mellom bjørnen og jerven svært interessant i denne sammenhengen. Verdt å ta med i betraktningen.