'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

12 november 2018

Beardmore-kontroversen


Nyheten om en angivelig vikinggrav dypt inne i Canadas skoger gikk verden rundt på slutten av 1930-tallet. Kontroversen som fulgte, involverte et prestisjetungt arkeologisk museum i Canada, et knippe kjente arkeologer i Skandinavia, en beryktet svindler som hadde rømt fra Norge for å starte et nytt liv – og en norsk kunstner som var død 20 år tidligere.
Beardmore-funnet. Etter Hjalmar R. Holand:
Westward From Vinland: An Account of Norse Discoveries
and Explorations in America 982-1362 (1940).

John Block

John Block alias Jens Bloch var beryktet da han forlot Norge våren 1923. Den 8. juni 1920 hadde Dagbladet kunnet melde om en tragisk automobilulykke i Steinsfjorden på Ringerike. Dagen før var en bil blitt funnet ute i fjorden, og i nærheten fløt en løytnantslue. Politimesteren i Hønefoss kunne fortelle at bilen tilhørte sekondløytnant i trenkorpset, Jens Bloch, som man nå antok var omkommet. Han var sønn av maleren og illustratøren Andreas Bloch, som var død noen år tidligere. «Det er en gaade, hvordan ulykken har funnet sted,» skrev Dagbladet, for både bremser og annet var i orden, og veien på stedet var rett og oversiktlig.

Snart viste det seg imidlertid at Jens Bloch ikke var død, og at han selv hadde iscenesatt ulykken. I tiden som fulgte ble han observert til fots i fjellet, først i Valdres, så i Hallingdal og deretter i Gudbrandsdalen. Han vandret rundt i fjellheimen I ukevis; mat og forsyninger skaffet han seg ved å gjøre innbrudd i hytter og hus. I en villa i Vassfaret etterlot han seg en dagbok, der han beklaget tyveriene, forklarte seg om bakgrunnen for den fingerte drukningsulykken og lovet bot og bedring og et nytt liv utenlands. Etter hvert tok han seg over til Sverige, og havnet til slutt i Danmark, uten pass eller andre papirer. Derfra ble han utvist og sendt til Norge, der han ble tatt hånd om av politiet.

Jens Bloch hadde i månedene forut for «ulykken» vært disponent og medeier i det nystartede firmaet Bloch & Hannevig, som skulle drive med handel, kommisjon og agenturvirksomhet. Forretningen gikk godt, men Bloch tømte firmaet for alle verdier frem til sommeren 1920, da det gikk konkurs. Saken mot ham ble likevel henlagt året etter; for konkursens del på grunn av bevisets stilling, for hytteinnbruddene fordi han hadde erstattet skaden han hadde gjort, og for rømming fra militærtjenesten ettersom han hadde søkt om avskjed fra løytnantstillingen.

Deretter var det stille fra Bloch i noen måneder, men så, den 3. august 1922, brøt det ut brann i sveitservillaen «Gladvold» i Oppegård. Brannen ble slukket av en av leieboerne, ingen annen enn Jens Bloch. Man ante ugler i mosen, og en «oppdagerbetjent» fra Kristiania undersøkte åstedet og fant spor etter bensin. Bloch tilsto at han stod bak brannen, for å skjule et nytt underslag og innkassere en betydelig forsikringspremie. I februar 1923 ble Jens Bloch idømt 1 års fengsel og tap av borgerlige rettigheter i 10 år.

Etter dette hørte man ikke mer fra ham i Norge; Jens Bloch gjorde nemlig alvor av sin gamle plan om en ny start, og allerede i slutten av mai samme år ankom han Canada. I immigrasjonsdokumentene er hans nåværende yrke oppgitt å være «farmer», og årsaken til flyttingen oppgitt som «to accept farm employment». Bloch satte også et kryss foran «No», som svar på spørsmålet om han hadde til hensikt å returnere til Norge på noe tidspunkt. Frem til han døde i 1936, var han kjent som John Block.

Vikinger i Ontario?

Beardmore-kontroversen skapte overskrifter like før utbruddet av 2. verdenskrig. Var det virkelig en vikinggrav som var kommet for dagen i et gullskjerp ved Lake Nipigon, langt inne i Ontario, Canada? I den norske kolonien i Thunder Bay mente mange det, og de fant en meningsfelle i den mektige direktøren for Royal Ontario Museum of Archaeology (ROMA) i Toronto, en av Nord-Amerikas største museumsinstitusjoner, der funnet snart ble vist frem for publikum som det endelige beviset for norrøn tilstedeværelse i Amerika.

Nyheten nådde også norske massemedier. «Vikingefunn i Ontario?» spurte Arbeiderbladet 12. november 1938, etter at Time hadde avslørt det sensasjonelle funnet. Avisen hadde vært i kontakt med professor A.W. Brøgger ved Oldsaksamlingen, som ikke ville uttale seg offentlig før det forelå en ordentlig funnrapport. Men, fortsatte Arbeiderbladet, det er «lett å skjønne at professor Brøgger stiller sig sterkt tvilende til ektheten av funnet».

Mannen bak funnet var Eddy Dodd, jernbanearbeider og gullgraver. Han fortalte at han hadde funnet et sverd, en øks og fragmenter av et skjold, alt sammen av jern, da han sprengte vekk en stubbe på skjerpet sitt i nærheten av Beardmore. Det hadde skjedd flere år tidligere, i 1930 eller 31, og Eddy hadde i første omgang bare kastet sakene til side, uten å tenke noe mer over saken. Først da han tok med gjenstandene til Thunder Bay og viste dem til andre, ble det fart i sakene. Da så ROMA-direktør Charles Currelly fikk nyss om funnet og lot seg overbevise om at det var ekte, kjøpte han gjenstandene på vegne av museet.

Currelly var slett ikke noen kapasitet innenfor skandinavisk vikingtidsarkeologi; han var egyptolog. Han kontaktet av den grunn flere av datidens ledende arkeologer i Norge, Sverige og Danmark – og fikk synspunkter, og ikke så rent lite skepsis, fra folk som A.W. Brøgger, Sigurd Grieg, Haakon Shetelig og Sune Lindqvist i retur. Ekspertene var for så vidt ikke i tvil om at gjenstandene så ut til å være genuine nok, men de stilte spørsmål ved om de faktisk var funnet i Canada – og ikke i Norge eller Sverige – og om øksen og sverdet overhodet var funnet sammen (de var av typer som sjelden opptrer sammen i sluttede funn).

Oldsaksamlingens nestor, professor Brøgger, var særlig kritisk. I et iltert svar til Currelly gikk han ikke nærmere inn på datering og slike ting, men slo ganske enkelt fast at våpnene var skandinaviske, utvilsomt var funnet her hjemme og var kommet til Canada med en av de mange innvandrerne fra Norge eller Sverige. Han etterlyste flere opplysninger om funnet og finneren, og pekte på at det var forbudt å eksportere antikviteter fra Norge uten særlig tillatelse. Utførselsforbudet hadde vært gjeldende siden 1904, men spesielt i mellomkrigsårene ble det ofte syndet mot bestemmelsen. I 1927 hadde for eksempel Nationen kunnet melde – under overskriften «Amerikanere paa rov efter norske antikviteter» - at antikvitetshandlere i USA kjøpte opp gamle gjenstander i Norge, og at det i løpet av noen måneder var blitt hentet «minst 20-25 hestelass» med antikviteter. Det er lett å forstå Brøggers skepsis, med andre ord.

Norsk skepsis

Fagmiljøets skepsis var ikke nok; Currelly slo fast at funnet ikke bare var ekte i betydningen at gjenstandene var skandinaviske og fra tiden omkring år 1000, men at en faktisk hadde å gjøre med en norrøn vikinggrav. Dodd kunne føre flere vitner til torgs som bekreftet hans versjon av historien, og den norske visekonsulen i Thunder Bay gikk god for dem. For mange i den norske kolonien bekreftet funnet den norrøne bakgrunnen for deres egen tilstedeværelse i Canada.

Det var likevel en norsk innvandrer som først slo sprekker i fortellingen om Beardmore-funnet. James M. Hansen – født på Vestvågøy i 1882 som Jens Martin Blix Hansen – hevdet nemlig at gjenstandene var hans, og at Dodd hadde stjålet dem fra ham – og at de slett ikke var funnet ved Lake Nipigon. Tvert om var de kommet fra Norge, og Hansen hadde fått dem i pant for et lån. Låntageren var en annen nordmann, John Block alias Jens Bloch. Hansen hadde oppbevart funnet i et hus han eide, og etter at han leide ut huset til Dodd en periode, var sakene borte.

I mellomtiden hadde Beardmore-funnet fått hedersplassen på museet i Toronto, og mer eller mindre kvalifiserte forfattere knyttet funnet til Vinland eller til innskriften på Kensingtonsteinen, og diskuterte om vikingene var kommet til Ontario nordfra eller sørfra. James Hansen var et hår i denne suppa, og ikke spesielt godt likt i det norske miljøet i Thunder Bay. Og nå ville han ødelegge den sensasjonelle historien om viking-funnet også. Currelly henvendte seg til visekonsulen igjen, og fikk grei beskjed om at Hansen var en tvilsom type, og at en fin mann som avdøde løytnant Block ikke ville ha hatt noe som helst å gjøre med ham – eller med Dodd, for den saks skyld. Og dersom Block faktisk hadde vært i besittelse av våpnene, ville han sikkert ha fortalt det til sin venn, visekonsulen.

Fra Romerike?

Det ser ikke ut til at noen i Thunder Bay hadde nærmere kjennskap til John Blocks bakgrunn, utover at han var sønn av den kjente kunstneren, illustratøren og designeren, Andreas Bloch. Etter hvert sivet det frem opplysninger om at han og Dodd faktisk hadde kjent hverandre, og at Block i realiteten hadde stukket av fra byen på grunn av spillegjeld. Hansens opplysninger om at han hadde gitt Bloch et lån, viste seg også å stemme, og likeledes at Dodd hadde leid et hus av Hansen.
Senere fikk man tak i Blocks enke, som bekreftet at hennes mann hadde eid flere oldsaker som han hadde arvet etter sin far, og da var i grunnen Beardmore-kontroversen avgjort til skeptikernes fordel (Andreas Bloch var fra Hellerud i Skedsmo, og gjenstandene kan godt være fra en grav fra Romerike). Men: Det skulle likevel drøye helt til 1956 før gjenstandene ble fjernet fra utstillingen ved ROMA. Da hadde også Eddy Dodds sønn innrømmet at hans far hadde «saltet» skjerpet ved Beardmore. Hvilken rolle, om noen, John Block hadde spilt i svindelen, er fremdeles ukjent.

1 kommentar:

Kjell Ingvaldsen sa...

Interessant. Som Skedsmosokning, og aktiv re-enactor, så kjenner jeg jo til Andreas Bloch. Og da å lese denne historien om sønnen var jo svært interessant.

Kjell Ingvaldsen

Ps
Litt avsporende, men han som sammen med sin kone virkelig fant dokumentasjon på norrønt nærvær i Amerika er jo nå indirekte i nyhetsbildet. Han fikk jo en fregatt oppkalt etter seg. Som nå har sunket.
Ds

I grenseland

Hvordan har gårdene rundt i landet fått grensene sine? Dagens grenser kan ha en skiftende historie bak seg – ofte preget av strid og uenighe...