29 november 2018

Ottar fra Hålogalands ferd mot nord


Ottar fortalte for 1100 år siden at han bodde «lengst nord av alle nordmenn», og hans beskrivelse av en reise videre nordover langs kysten – angivelig til Kvitsjøen – er godt kjent og med rette trukket frem som en kilde som gir et unikt innblikk i folk og liv i Arktis i vikingtiden. Ottars beretning er imidlertid ikke så helt enkel å tolke når det gjelder geografiske opplysninger, og det har vist seg vanskelig å forene hans bemerkning om et land i øst som var «sterkt bygd», med det bildet som arkeologien gir oss. Utgangspunktet for denne artikkelen er tre spørsmål: 1. Hvordan skal vi forstå seilingsbeskrivelsen hos Ottar? 2. Dersom han faktisk kom helt til Kvitsjøen, hvordan kan det ha seg at Ottar ikke nevner den brede Varangerfjorden? 3. Hvorfor omtaler ikke Ottar det monumentale jernaldermiljøet på Mortensnes og andre steder ved Varangerfjorden – som står i en særstilling i Finnmark på den tiden Ottar var på ferde, og som det ikke finnes maken til noe sted ved Kvitsjøen?

Ottar og hans beretning
Ottars beskrivelse er innskutt i det geografiske første kapittelet i en oldengelsk oversettelse av den antikke forfatteren Orosius’ «Syv bøker om historie mot hedningene». Oversettelsen foregikk i regi av kong Alfreds hoff (konge 871-899), og Ottars beretning ser ut til å være svar på spørsmål som han er blitt stilt av kongen. Det er mulig å lese hele teksten høyt på ti minutters tid. Det er to, egentlig tre, reiseskildringer som er inkorporert i Orosius-oversettelsen: Ottars beskrivelse av reisen mot nord og sørover fra hjemstedet hans via Skiringssal i Vestfold til Hedeby i dagens Nord-Tyskland, og en viss Wulfstans reise fra Hedeby til Truso ved Weichsel-munningen.
Den tradisjonelle oppfatningen av Ottars reise mot nord.
Etter J.M. Bately og A. Englert (red.) 2007:
Ohtere’s Voyages, s. 129, fig. 6.

Ottar fortalte en hel del om livsgrunnlaget på Nordkalotten i vikingtiden, og om forholdet mellom samer (Finnas) og nordmenn. Ottar selv drev åkerbruk, men holdt også tamrein. Ut fra de opplysningene som gis i teksten, har man tenkt seg at Ottar har hatt hjemme et eller annet sted på kysten mellom Lofoten i sør og Kvaløya i nord. Noen mer presis stedfesting er det vanskelig å gi – det finnes flere rike arkeologiske vikingtidsmiljøer innenfor disse ytterpunktene, men forsøkene på å knytte Ottar til det ene eller andre av disse hviler på usikre forutsetninger; således finnes det ikke utvetydig belegg i teksten for å hevde at Ottar var en mektig høvding eller handelsmann, selv om han jo gjerne kan ha vært begge deler. Det går ikke en gang frem av beskrivelsen hvorvidt Ottar kom til kong Alfreds hoff på egen kjøl eller seilte med andre. Det sies heller ikke i klartekst hva Ottar egentlig gjør i England, men det er bemerkelsesverdig at han refererer til kong Alfred som sin herre innledningsvis.

Når det gjelder forholdet til den samiske befolkningen, har mange festet seg ved at Ottar tilsynelatende omtaler den tributten som i senere sagakilder kalles «finnskatt». Det ser dessuten ut til at Ottar mente at Finnas – som han ellers beskriver som folk som driver fangst og fiske – bebor hele det vidstrakte fjell- og viddeområdet mellom nordmennenes land og Svealand (Sweoland) i øst. Nord for svearne og øst for Finnas nevner han kvenene (Cwenas), som av og til raider nordmennenes bosetninger ved hjelp av sine små og lette båter. Cwenas ser i likhet med Finnas ut til å holde til i et vidt landområde. Ottar kommer også inn på to andre folk, bjarmer (Beormas) og terfinner (Terfinnas).

Den vitenskapelige interessen for reisebeskrivelsene i den oldengelske Orosius går tilbake til det 16. århundre. Interessen var i første omgang særlig knyttet til Ottars reise rundt Nordkapp, som blant annet nevnes av den engelske forfatteren Sir Humfrey Gilbert i «A Discourse of a Discoverie for a New Passage to Cataia» (skrevet 1566) – en avhandling om det fordelaktige ved å finne en nordlig rute til Den nye verden. Det var først senere at man festet særlig oppmerksomhet ved den delen av Ottars beskrivelse som omhandler reisen fra Hålogaland til Hedeby, eller ved Wulfstans samtidige beretning om sin ferd fra Hedeby til Truso i det nåværende Polen, som også er interpolert i Orosius-oversettelsen.

Reisen mot nord
Men i vår sammenheng er det Ottars reise nordover som først og fremst interesserer. Dette er den relevant delen av beretningen, i Hans Eidnes’ oversettelse:

 «Jeg bor lengst nord av alle nordmenn, på nordsida av landet ved Vesterhavet, men landet strekker seg enda lengre mot nord. Det er alt sammen ødeland. Bare noen få steder er bedre, der finnene (Finnas) holder til, jager om vinteren og fisker i sjøen om sommeren.
Jeg fikk hug etter vite hvor langt landet strekker seg mot nord, og om det bor folk nord om ødemarka. Jeg seilte (for) da nordetter langs landet i 3 dager, og lengre drar aldri hvalfangerne. Hele tiden hadde jeg ødemarka på styrbord og det åpne havet på babord. Så seilet jeg lengre nordetter i 3 dager til (þrim dagum gesiglan). Da bøyde landet østover, eller ei havbukt gikk inn, jeg vet ikke visst hva det var. Der måtte jeg vente på mer vestlig eller nordvestlig vind.
Så seilte jeg østetter langs med landet så langt jeg kunne seile i 4 dager (ond siglde þa east be lande swa swa he meahte on feower dagum gesiglan). Der lå jeg og ventet på rett nordavind. For landet bøyde seg sørover eller ei havbukt gikk inn, jeg vet ikke visst hva det var. Så seilte jeg rett sørover langs landet så langt jeg kunne komme i 5 dager (Þa silde he onan surhte be lande swa he mehte on fif dagum gesiglan). Da lå der ei stor å opp i landet. Vi dro opp i åa, men landet på hisiden av åa var sterkt bygd (þæt land wæs eall gebun), og dit torde vi ikke komme da vi fryktet for ufred.
Finnene (Terfinnas) sitt land var øde, og vi hadde ikke møtt bygd land siden vi for heimefra, uten noen fiskere, jaktmenn og fuglefangere. Bjarmene (Beormas) fortalte oss mye om landet sitt. Målet de talte var om lag det samme som finnene sitt.»

Ottar forteller altså at han reiste i 6 dager nordover, før landet bøyde østover og han måtte vente på vestlig vind. Derfra dro han østover i 4 dager, før landet bøyde sørover og han reiste i 5 dager til mot sør. Her fant han et «sterkt bygd» land og en elv som han dro opp i. Beboerne her kalte han bjarmer (beormas).

Men hvor langt kom Ottar? Praktisk talt alle som har behandlet spørsmålet, konkluderer med at han nådde Kvitsjøen. Nevnte Sir Humfrey mente for eksempel at Ottar «went the verye same waye, that we now do yearely trade by S. Nicholas into Muscouia», med andre ord at han kom helt til Dvinas utløp, omtrent der Arkhangelsk nå befinner seg (Gilbert 1566:40). Senere kunne Gustav Storm føre argumenter til torgs for at Ottar neppe krysset Kvitsjøen, men fulgte sørkysten av Kolahalvøya og nådde Varzuga. «Denne opfatning af Ottars beretning er den eneste, som kan erkjendes som rigtig,» konkluderte Storm i 1894, og hans forslag til stedfesting har da også fått bred støtte (Storm 1894:96; jf. Ross 1981; Vasaru 2012:39; for noen alternative tolkninger, se Jackson 2002).

Storm pekte på at Dvina-standpunktet først og fremst hvilte på kunnskapen om den yngre sagalitteraturens bjarmelandsferder, «og saa har man fortolket denne forstaaelse ogsaa ind i Ottars beretning» (Storm 1894:96; se Blom 1984 ang. bjarmelandsferdene).

Spørsmålet er om ikke Storm i bunn og grunn gjorde seg skyldig i det samme. Det er nemlig lite annet i Ottars beretning enn folkenavnet beormas (og kanskje terfinnas, hvis navn kan ha sammenheng med Terskij bereg, Ter-kysten, sørøst på Kola, jf. Valtonen 1988:85) som peker så langt mot øst som til Kvitsjøen. Og identifiseringen av sagaenes «bjarmer» og «Bjarmeland» (som bare er omtalt i den vestnordiske sagalitteraturen, og ikke f. eks. i russiske kilder) med Kvitsjøområdet og med den folkegruppen som yngre kilder kaller kareler, hviler i betydelig grad på en bestemt tolkning av Ottars beretning. Ikke en gang elvenavnet Vína i de skandinaviske kildene kan helt kobles entydig til Dvina, men kan opprinnelig være et generisk navn for elv i skaldespråket (Jackson 2002:8, jf. Vasaru 2012:41f.).

Nå er det ikke primært Bjarmeland-problemet som er tema for denne artikkelen, men det er viktig å være klar over faren for sirkelslutninger dersom man leser Ottar med «saga-brillene» på. Man er antagelig på tryggere grunn dersom en heller tar utgangspunkt i Ottars skildring av selve reisen til bjarmenes land, dvs. beskrivelsen av kysten og de avstandene han oppgir.

«Fra Fjeld indtil andet at seile»
«Thi Nordmanden skiøtter ey Alen og Favn/Han maaler sin Miiler med Kiøl og med Stavn/Fra Fjeld indtil andet at seyle,» diktet Peter Dass i Nordlands Trompet for mer enn 300 år siden (Dass 1994:24). Han gir her uttrykk for den tradisjonelle måten å regne avstander på til sjøs. I en noe yngre kilde fortelles det om sjømilene i Finnmark at de regnes «fra Blaae til Blaae, eller saa langt henne som et Næs eller Forbierg kan øines» (Jessen-Schardebøll 1763:667).

«Mil» var altså opprinnelig ikke en abstrakt enhet, men knyttet til bestemte naturformasjoner som var lett synlige fra leia. Hensikten med mileregningen var konkret og praktisk, og ikke i utgangspunktet ment for avstandsberegning på et kart: I eldre tid var en mil avstanden mellom to ro-skifter (skifte av roere om bord i datidens fartøyer). I i indre Finnmark var det avstanden mellom to skifter av reinskyss. Det er ikke så vanskelig å forstå at størrelsen på mila av den grunn kunne variere, for det dreier seg om en regnemåte som på én og samme gang innbefatter både tid og avstand (Indruszewski & Godal 2006:24f.).

Pasvikelva som forbindelsesåre mellom Enare og Varangeren.
Fra Olaus Magnus’ Carta Marina (1539).
Vanligvis regnet man seks mil på en dagsreise, og vi har bevart flere miletabeller fra ulike perioder som viser både roskiftene og dagsreisene på våre kanter. Den såkalte «seksmilsregla» viser for eksempel nordfarernes dagsetapper mellom Bergen og Vardø, der hvert skift svarer til en dagsreise med seksring med tre mann til rors (Havnø & Pettersen 1940). Denne regla regner med åtte dagsreiser mellom Lyngstuva og Vardø, og sier at det er én dagsreise (seks roskifter) fra Vardø til Kjølnes, én fra Kjølnes til Sletnes, én fra Sletnes til Sværholtklubben osv. Lignende regler finnes fra andre deler av kysten, og av og til er de faktiske farvannsbeskrivelser, som de versene Per Hovda (1961:226f.) skrev opp fra Sørvestlandet:

Frå Haugasundet til Mosterhamn
er milene tri.
Røvær i vest og Odno i nord
du Sletta fór.
Frå Spyssøy fram til Bekkjarvik
er også miler tri.
Med Siggjo i vest og Storden i aust
… i Brandasund går straumen stri…
De eldste miletabellene som angir seilingsavstandene på norskekysten, bruker «viku sjofar» («ugesiøes») som lengdemål. 1 viku sjofar svarer til 1 mil. Peder Claussøn Friis bruker begrepet helt systematisk, for eksempel, og forteller at det er 12 «ugesiøes» fra Tønsberg til Merdø og ytterligere 12 til Lindesnes. I et håndskrift fra omkring 1400 er avstandene langs kysten fra Kalfsund (Kalvsund ved Göteborg) til Ægistav (russergrensen) oppgitt som 2 tylfter (dvs. 24 «ugesiøes») fra Kalvsund til Lindesnes, 2 tylfter derfra til Bergen, 4 tylfter fra Bergen til Kråkvåg ved utløpet av Trondheimsfjorden og 4 videre til Vågan. Derfra og til Andsnes (mellom Kvænangen og Lopphavet) er det også 4 tylfter, og det samme videre til Vardøhus, mens det er ytterligere 6 tylfter fra Vardøhus til Ægistav («som Noreghe lyktas»). Ifølge sjøfartshistorikeren Roald Morcken svarer dermed 1 «viku sjofar» til 11,11 km, altså en mil (Morcken 1977).
Kilder fra 1600- og 1700-årene viser at en mellom Vardø og Varangerbotn regnet en drøy dagsreise, og f. eks. i Lillienskiolds finnmarksbeskrivelse (1698) er roskiftene tydelig markert, uten at han bruker denne betegnelsen selv. Han oppgir imidlertid konsekvent 1 mils avstand langs kysten av Varanger – 1 mil til Kiberg, 1 mil videre til Komagvær, 1 mil derfra til Skallnes, og ditto mellom Skallnes og Ekkerøy, Ekkerøy og Vadsø, Vadsø og Finnes, Finnes og Mortensnes, Mortensnes og Varangerbotn osv.

Det er i lys av dette at Ottars opplysning om avstanden sørover til handelsplassen Skiringssal må forstås. Han fortalte at det ville ta minst en måned å komme seg dit, dersom han søkte havn om natten og hadde bør om dagen. Dette betyr verken at han brukte en måned på turen eller at Ottars skip ble rodd hele veien, men at avstanden tilsvarte ca. 30 dagsreiser med et roskip – dvs. ca. 180 (30x6) viku sjofar eller mil. De nevnte tabellene oppgir 4 tylfter (4x12, dvs. 48) viku sjofar fra Tønsberg til Bergen, 4 tylfter fra Bergen til Kråkvåg, 4 fra Kråkvåg til Vågan og 4 fra Vågan til Andsnes. Med andre ord tilsvarte avstanden Tønsberg – Andsnes 192 mil, dvs. 32 dagsreiser, og Ottars hjemsted er som vi har sett, å finne noe lenger sør.

Faktiske reiser kunne være mindre eller like ofte mer tidkrevende enn dette. I 1754 reiste en kommisjon fra Trondheim med kurs for Vardø. Selskapet seilte fra Trondheim 22. mai, og kom til Loppa 29. juni, der de ble liggende for motvind til 2. juli. Den 3. kom de til Hasvik, og reiste videre om aftenen dagen etter. Til Hammerfest ankom skipet om morgenen den 5., og gikk videre til Måsøy om natten og så til Kjelvik den 6. Der ble de liggende og vente på bør helt til den 15., da reisen gikk videre til Kjøllefjord. Den 16. kom man et stykke videre, men måtte gjøre vendereis til Skjøtningberg på grunn av vindforholdene. Først den 17., nådde de Omgang, og reiste videre til Makkaur den 18. og, endelig, til Vardø den 19. juli (Rejse Journal 1754).

Da engelskmannen Stephen Burrough reiste fra Kolmogory til Vardø i 1557, brukte han over en måned på ferden; han var riktignok på utkikk etter tre skip som var savnet, og var derfor innom ulike havner på veien (Burrough 1599). Thomas Randolfe dro fra Harwich til St. Nicholas (Severodvinsk) i 1568 og brukte nesten 20 dager på turen fra Nordkapp, etter å ha hatt god vind hele veien dit (Randolfe 1599).

Andre ganger kunne turen selvsagt gå atskillig raskere: I 1580 passerte en engelsk ekspedisjon på kurs vestover fra Vaigats, Kegor på Fiskerhalvøya om morgenen og søkte nattehavn i Tanafjorden to dager senere, om ettermiddagen. Morgenen etter bar det ut på havet igjen, og dagen deretter passerte de Nordkapp ved middagstider (Smith 1810). Willem Barentsz brukte også relativt kort tid på sin første reise nordover i 1594. Han passerte munningen av Trondheimsfjorden 15. juni, Lofoten 17. juni, Nordkapp 19. juni og kom til Tanafjorden der han lå i havn, samme dag. Så passerte han Vardø den 20. og kom til Kildin 21. juni. På tilbaketuren var han utenfor Kvitsjømunningen den 21. august, og kom til Vardø den 24. Han brukte et døgn videre fra Vardø til Nordkynn, og en halv dag derfra til Nordkapp. Dagen derpå passerte han Sørøya, og tre dager etter var skipet ved Tromsø (van Linschoten 1601).

Mellom Vardøhus og Kegor «strekker landet seg så langt innover at man ikke kan se hvor det slutter». Fra Blaeu: Het Licht der Zee-vaert (1608).
Ottar reiste altså i seks dager nordover fra sitt hjemsted, før landet bøyde østover og han måtte vente på vestlig vind. Derfra dro han østover i fire dager, før landet bøyde sørover og han reiste i fem dager til mot sør. Den første etappen, dit landet bøyer mot øst, må, som Storm påpekte, være «det nordligste kystpunkt, altsaa nordsiden af Magerø» (Storm 1894:94). Storms oppfatning var at avstandsangivelsene hos Ottar var rene tidsangivelser, og bemerket at seks dager var mye å bruke mellom Malangen (der han plasserte Ottars gård) og Nordkapp. Den overdrevne tidsbruken mente han måtte skyldes at Ottar «har seilet indenskjærs, mellem øerne, hvor endnu den sædvanlige seilled gaar; han vilde jo undersøge, om landet var beboet, og maatte altsaa passere den indre side af ørækken» (1994:94). Det siste er for så vidt relevant nok, men legger vi seksmilsregla til grunn, er det seks dagsreiser f. eks. mellom Finnkrokan i Karlsøy og Stikkelvågnæringen ved Magerøya. Den enkleste og mest liketile tolkningen av Ottars opplysninger om ferden nordover, er at han også på denne strekningen regnet med «ideelle» dagsreiser på 6 viku sjofar.

Storm mente likevel at Ottar kom helt til Svjatoj Nos i løpet av de neste fire dagene – og at han altså seilte like raskt som de hurtigste eksemplene våre fra 1500-tallet, som tross alt dreide seg om noe annet enn oppdagelsesreiser langs en helt ukjent kyst, slik Ottars ferd gjorde. Det er på ingen måte innlysende at Storm har rett, og kanskje har han gått i den samme fellen som han anklaget sine forgjengere for å ha falt i; han har tolket Ottars beretning i lys av de senere sagaene, og tatt det for gitt at reisens har endt langt inne i Kvitsjøen. For når Ottar regnet dagsreiser som ellers på kysten helt til Nordkapp, gjorde han vel det videre østover også?

Morcken (1964, 1969, 1977) antar at Ottar ikke oppgir dagsroinger, men den dobbelte distansen (1/2 døgr sigling) når han reiser mellom «Norge» og Kvitsjøen, og ser ut til å forutsette at dagens politiske grenser fantes alt i vikingtiden, ettersom han mener at «den første etappen fra Norge på 4 dager … sannsynligvis (har) gått til Sozonova… (ved) innløpet av Hvitehavet» (1964, note 23; se også Fløttum 2001). Morcken skriver: «Det vanligste var å bruke døgr eller halvdøgr i oversjøisk fart, og tylft eller dagsroing i kystfart, men noen helt fast regel var det vel ikke» (1977:12). Etter Morckens oppfatning var Ottars ferd videre østover fra Nord-Norge, en havseilas. Men det er ikke innlysende at dette er riktig, for hvordan kunne da Ottar ha skaffet seg kjennskap til de landområdene han bare seilte forbi («Finnene (terfinnas) sitt land var øde, og vi hadde ikke møtt bygd land siden vi for heimefra, uten noen fiskere, jaktmenn og fuglefangere»)? Og som vi snart skal se, var den tradisjonelle måten å reise på – og beregne avstander på – i Kvitsjøen og på Murmankysten, ikke ulik den som gjaldt på norskekysten.

Ottar reiste altså fire dagsreiser østover fra Nordkapp på det åpne Østhavet, helt til han kom til et sted der landet bøyde rett sørover og han måtte vente på vind. Dersom vi regner dagsreiser på samme måte som mellom Ottars hjemsted og Nordkapp, og følger seksmilsregla eller den eldre kilden fra omkring 1400, kommer vi til Vardø ytterst i Varangeren – og ikke til Kvitsjøen. Beretningen henger også bedre sammen dersom det var i Varangerfjorden Ottars ferd endte. For like lite sannsynlig som det er at han ikke skulle nevne Nordkapp, er det at han ikke skulle ha festet seg ved den store Varangerfjorden – som er landets åttende lengste fjord (90 km), og like bred ved Vardø (55 km) som innløpet til Kvitsjøen er på det smaleste (46 km). «Domshaff (dvs. Varangerfjorden) is a great sound passing Lappia and Norway and goeth far into the land,» heter det på W. Burroughs kart fra 1557. Få steder på kysten er formuleringen i Orosius-teksten så beskrivende som her: «Landet bøyde seg sørover eller ei havbukt gikk inn, jeg vet ikke visst hva det var». Som førstegangsseilende uten bakgrunnskunnskap om geografien, og med oppdagelser som motiv, ville man vel ikke krysse Varangerfjorden i det hele tatt, men seile sørover, altså innover fjorden..?

«Fra Kholmogory til Kola – trettitre Nikola»
Vi vet heller lite om hva slags fartøy Ottar brukte, men hans skip hadde trolig mer til felles med de pomorfarkostene som var i vanlig bruk i Kvitsjøen, på Murmankysten og i Finnmark på 1500-tallet og senere, enn med de engelske og hollandske skipene som gikk i farten på St. Nicholas på denne tiden. Det er derfor interessant å se nærmere på hvordan man seilte med «russesnekkene» (sjnjaka), fordi det tydelig fremgår at det ikke var tale om noen havseilas, men at man fulgte kysten og jevnlig søkte havn. For argumentasjonen i artikkelen er likevel ikke dette avgjørende.

W: Burroughs kart over den arktiske kysten fra 1557.
I flere hundre år drev pomorskippere fra landsbyer på kysten av Kvitsjøen handel på Finnmarkskysten (Niemi 1992; Shrader 1988). I de landsbyene som var mest aktive i pomorhandelen fantes håndskrevne seilingsbeskrivelser (lotsia) over ferden vestover som gikk i arv fra far til sønn, og vanligvis ikke ble vist frem utenfor familien. Ikke mange av disse beskrivelsene er bevart, men de som er det, forteller en interessant historie om seilas og havner både på Murman- og Finnmarkskysten.

Disse opptegnelsene var gjerne i hefteform, og inneholdt opplysninger om kompassretning og avstand mellom bestemte steder, korfattede beskrivelser av de samme stedene og tidvis også opplysninger om ankringsplasser, strøm- og dybdeforhold, samt i noen tilfeller enkle tegninger av landtoninger. Den første av disse, pomorenes egne, seilingsbeskrivelser forelå i trykt utgave først i 1866. I dag kjennes tolv forskjellige håndskrifter (Broch 1939; Shrader 2005).

Lotsia’ene er bygd opp på samme måte som f.eks. seksmilsregla, og den klart vanligste oppgitte avstanden mellom navngitte steder er 30 verst (32 km). Dette er ikke tilfeldig, skriver N.G. Morozov, og legger til at dette var den vanlige rodistansen før man måtte hvile, slik at pomorene søkte og fant havner med omtrent denne avstanden mellom (Morozov 1909:269). Dette er selvsagt et lignende system som roskiftene på norskekysten. Et minne om ordningen har man antagelig i det nord-russiske ordtaket, От Холмогор до Колы — тридцать три Николы – «Fra Kholmogory til Kola, trettitre Nikola» (Bulatov 1999:108). Ordtaket spiller på det faktum (?) at det fantes 33 lokaliteter med kors tilegnet Den hellige Nikolai langs sjøruta fra den gamle pomorhovedstaden Kholmogory til Kola. 

Korsenes funksjon var bl.a. å markere havnene langs ruta, og det er helt sikkert ikke tilfeldig at det er nettopp 33 havner/stoppesteder i den seilingsbeskrivelsen for strekningen fra Arkhangelsk (nærmeste havn til Kholmogory) til Kildin (som nærmeste havn til Kola) som ble publisert av Morozov (1909).
Men både i Kvitsjøen og på Murmankysten kunne faktiske reiser ta kortere eller lengre tid. Skipsjournalen til bonden Vadaev fra Kem (fra ca. 1800) gir slående eksempler på akkurat det, og understreker at ikke minst skiftende vindforhold kunne føre til lang reisetid (Shrader-Alimova 1976; se ellers Naymark 2006 for et nyere eksempel på hvordan faktisk reisetid kan variere betydelig når man benytter tradisjonsfartøyer som fremkomstmiddel).

Varangers særstilling
Et annet forhold som sterkt taler i retning av at vi skal lete etter Ottars sluttdestinasjon et annet sted enn ved Kvitsjøen, er arkeologisk begrunnet. Det «sterkt bygde» (eall gebūn) landet som som Ottar fant der ferden endte, finnes det nemlig ikke det minste spor etter ved Kvitsjøen i denne perioden. En så betydelig faglig kapasitet på området som Nikolai Makarov går så langt som til å si at Kvitsjøområdet på Ottars tid skilte seg avgjørende fra naboregionene i den forstand at det i motsetning til disse mangler ethvert spor etter en mer tallrik, bofast befolkning (Makarov 2007:145; se likevel Edovin 2016).

Gravrøyser fra jernalderen ved Kramvik. Foto: F.-A. Stylegar.
De fåtallige lokalitetene som er kjent fra vikingtid og tidlig middelalder ved Kvitsjøen og på Kola, der Ottar etter den vante oppfatningen skal ha møtte på Beormas, omfatter tre sølvskatter, to gravplasser og to boplasser, men ingen av disse kan føres så langt tilbake som til Ottars tid, dvs. til 800-tallet (Makarov 2007:146). Makarov legger til at befolkningen i området ser ut til å ha vært relativt liten og mobil (ibid.).

Kontrasten til Varangerfjorden er stor. «Kanskje det eneste territoriet (på den arktiske kysten) som beviselig kan oppvise spor etter bosetning i tidlig vikingtid, er nordkysten av Varangerfjorden,» fortsetter Makarov (ibid.). Og: «På grunnlag av den empirien som pr i dag foreligger fra Finnmark, Kolahalvøya og Kvitsjøområdet om bosetning på 800- og 900-tallet, er det Varangerfjorden som på langt bedre grunnlag enn noen annen region kan betegnes som «sterkt bygd» (2007:147). Likevel våger ikke Makarov å konkludere på annen måte enn med å slå fast at det ut fra dagens kunnskap ikke er samsvar mellom de geografiske opplysningene hos Ottar og det bildet som arkeologien gir. Men som jeg har forsøkt å vise i det foregående, hviler ikke den tradisjonelle oppfatningen av geografien hos Ottar på et særlig solid grunnlag. Tvert imot er det mulig å lese teksten slik at Ottars reise endte nettopp ved Varangerfjorden.

Hva er det så som setter Varanger i en særstilling? Kort fortalt: Mengden av funn, funnenes tidsmessige fordeling og monumentale gravminner som skiller seg fra det som ellers kjennes fra Finnmark, Kola og Kvitsjøregionen (se bl.a. Schancke 2000). Noe av det første som møter en langs europaveien fra Svartnes og sørover, er et felt med markerte gravrøyser på et høydedrag ved Kramvik i Vardø kommune. Feltet har gitt funn fra 500-600-tallet e.Kr. og senere. Slike monumentale røyser finnes ellers langs hele norskekysten, men tynnes ut og forsvinner omtrent ved Harstad, før de dukker opp igjen i Varanger.

Transteinen/ Ceavccageađge på Mortensnes. Var det her Ottars
reise endte? Foto: F.-A. Stylegar.
Men det er først og fremst det eksepsjonelle arkeologiske miljøet på Mortensnes/ Ceavccageađge i Nesseby, med en rekke spor etter samiske kulturminner fra en periode på 10 000 år, som peker ut Varangerfjorden som et område annerledes enn tilstøtende områder. Gravplassene ved Mortensnes består av ca. 200 jordfestegraver, og de inneholder bl.a. metallsaker som tidfester dem til tidsrommet mellom det 6. og det 12. århundre. I vår sammenheng er det spesielt viktig at det blant gravgodset finnes metallgjenstander fra 400-700-årene, hvis opprinnelse skal søkes på finsk-ugrisk område i Russland (Kleppe 1974; Odner 1989; Schancke 1988; Schancke 2000).

I tidlig nytid stod den samiske Varangersiidaen i en særsttilling, både befolkningsmessig og økonomisk (Schancke 2000:329). Varangersamene var tallrike og velstående, og utgjorde på 1500-tallet omkring 10 prosent av Finnmarks befolkning, og nesten tredjeparten av den sjøsamiske befolkningen. De hadde et stort ressursområde, med fangstanlegg for rein flere steder på Varangerhalvøya, laksefiske i Tanadalen, ferskvannsfiske både på halvøya og inn mot Enare, og frodige gressganger i indre Varanger. Fjorden var rik på fisk, sel og hval. Sommerboplassene lå ytterst i fjorden og på nordsiden av halvøya, mens befolkningen holdt til i fjordbunnen og indre deler av Varanger vinterstid. Den geografiske plasseringen, mellom Sverige, Russland og Norge, var gunstig i forhold til handel og utveksling.

Var det hit Ottar kom for mer enn 1100 år siden, gikk hans ferd rett og slett til Varanger, og ikke til Kvitsjøen? Det er neppe mulig å gi noe sikkert svar på det spørsmålet. Men på den annen side er det ingen grunn til ikke å behandle Varanger som et reelt alternativ til Kvitsjøen. Ja, på flere enn ett vis er Varanger en bedre kandidat enn Kvitsjøområdet. Det har av og til blitt anført at det bare er i Kvitsjøen at Ottar kan ha dratt fem dagsreiser sørover, slik det heter om den siste etappen i hans beretning, og at det kun er her man finner elver som er store nok til at de kan ha imponert den langveisfarende hålogalendingen.

Det siste er selvsagt et høyst subjektivt synspunkt, og på tidlige kart (f. eks. Olaus Magnus’ Carta Marina fra 1539, men fremdeles på Gerhard Schønings godt over 200 år yngre manuskart) er Pasvikelva oppfattet som en bred elv/kanal som går mellom Varangerfjorden og Enari. For øvrig er Pasvikelva Norges tredje lengste elv (nesten like lang som Tana, som er den nest lengste), og det er ingen god grunn til at ikke nettopp dette vassdraget med dets brede munning i Bøkfjorden skulle ha blitt oppfattet som bemerkelseverdig av Ottar. Pasvikelva er også en helt sentral økologisk og kulturgeografisk grense mellom Europa og Asia fra gammelt av (Wiken 1981:9), og en fulligod kandidat til den grenseelva som Ottar omtaler.

Når det gjelder de fem dagsreisene innover i fjorden, synes Varangerfjordens lengde å være i korteste laget. Men på 1600-tallet regnet man bortimot tre dagsreiser fra Vardø til Pasvik, og det er slett ikke umulig at Ottar oppfattet at landet «bøyde seg sørover» et godt stykke før Vardø -  f. eks. ved de engelske kildenes «Cape Good Hope» (Kornsetet ved Makkaur). Akkurat dette problemet er under enhver omstendighet ikke større enn de vanskene som hefter ved den tradisjonele oppfatningen av Ottars reisemål, det være seg utfra topografiske eller arkeologiske forhold.

Litteratur
T.N. Alimova (T.N. Shrader) 1976. Два памятника письменности Древлехранилища Пушкинского Дома о русско-скандинавских связях XVIII—XIX вв. Труды Отдела древнерусской литературы 31, s. 390-392.
W.J. Blaeu 1608. Het Licht der Zee-vaert. Amsterdam: Willem Janzoon.
G.A. Blom 1984. The Participation of the Kings in the Early Norwegian Sailing to Bjarmeland (Kola Peninsula and Russian Waters, and the Development of a Royal Policy Concerning the Northern Waters in the Middle Ages. Arctic 37, s. 385-388.
O. Broch 1939. Gamle russiske seilasopgaver for Nordnorge. Norsk tidsskrift for sjøvesen 57, s. 333-344, 458-459.
V.N. Bulatov 1999. Рycckиӣ ceвeр. Пoмopьe (XVI-нaчaлo XVIII в). Arkhangelsk: Pomoruniversitetet.
S. Burrough 1599 [1557]. The voyage of the foresaid M. Stephen Burrough, An. 1557 from Colmogro to Wardhouse, which was sent to seeke the Bona Esperanza, the Bona Confidentia, and the Philip and Mary, which were not heard of the yeere before. R. Hakluyt: The principal nauigations, voyages, traffiques and discoueries of the English nation  made by sea or ouer-land, to the remote and farthest distant quarters of the earth, at any time within the compasse of these 1600 yeres, 3, s. 291-295. London: By George Bishop, Ralph Newberie, and Robert Barker.
J.W. Brox 1884. Kursbog over den russisk murmanske Kyst fra Vardø til Semostrowa (Syvøerne) med en kort Beskrivelse over Havne og Fiskevær. Vardø: Forfatterens Forlag.
P. Dass 1994 [ca. 1700]. Nordlands Trompet. Oslo: Gyldendal.
Den norske Lods, udgiven af Den Geografiske Opmaaling; indeholdende Kystsrækningen fra Trondhjemsleden til den russiske Grændse. Efter de hydrografiske Undersøgelser i Aarene 1828 til 1842. Kristiania: A. Grøndahl, 1870.
A.G. Edovin 2016. Бронзовые украшения как индикатор культурных связей населения Нижнего Подвинья и Поважья в XI-XIII вв. Важский край 7, s. 45-52.
Enn liden Vnderwissning om Findmarcken, och detz handell. G. Storm (red.): Historisk-topografiske Skrifter om Norge og norske Landsdele, forfattede i Norge i det 16de Århundrede, s. 221-233. Christiania: Brøgger.
H. Eidnes 1943. Hålogalands historie. Trondheim: F. Bruns bokhandels forlag.
S. Fløttum 2001. The Norse viku sjovar and the nautical mile. The Mariner’s Mirror 87, s. 390-405.
P.C. Friis 1632. Norriges oc omliggende Øers sandfærdige Bescriffuelse. Indholdendis huis vært er at vide, baade om Landsens oc Indbyggernis Leilighed oc Vilkor, saa vel i fordum Tid, som nu i vore Dage. København: Melchior Martza.
H. Gilbert 1566. A discourse of a discouerie for a new passage to Cataia. London: Imprinted by Henry Middleton for Richarde Ihones.
N.N. Gurina 1984. Памятники эпохи раннего металла и раннего средневе-ковья на кольском полуострове.  Доклады Третьего советско-финляндского симпозиума по вопросам археологии 11–15 мая 1981 г., s. 7-16. Leningrad: Nauka.
E.J. Havnø & H. Pettersen 1940. Seksmilsregla. Nordlandsleia i seksmilsskift. Håløygminne 21, s. 75.
P. Hovda 1961. Norske fiskeméd. Oslo: Universitetsforlaget.
G. Indruszewski & J. Godal 2006. Maritime skills and astronomic knowledge in the Viking Age Baltic Sea. Studia Mythologica Slavica 9, s. 15-39.
F. Isachsen 1936. Hvad en en «Finnmarksmil»? Norsk Geografisk Tidsskrift 6, s. 284-288.
T.N. Jackson 2002. Bjarmaland Revisited. Acta Borealia 19, s. 165-179.
E.J. Jessen-Schardebøll 1763: Det Kongerige Norge fremstillet efter dets naturlige og borgerlige Tilstand. Tom. I. København: Trykt udi det Kongl. Wäysenhuus af Gottmann Friederich Kisel.
E.J. Kleppe 1974. Samiske jernalderstudier ved Varangerfjorden. Bergen: Universitetet i Bergen.
N. Knag 1751. Beskrivelse om en Reise til Malmis paa Grændserne mellem Norge og Russland 1690. Danske Magazin 5, s. 273-288.
J. Lilienskiold 1942-1945 [1698]. Speculum Boreale. O. Solberg (red.): Lilienskiolds Speculum Boreale I-II (=Nordnorske samlinger IV og VII). Oslo: Etnografisk museum.
J.H. van Linschoten 1828 [1601]. Voyage of scheepvaart van Jan Huyghen van Linschoten, benoorden om, door de engte van Nassau of Waaigat, enz. R.G. Bennet & J. van Wijk Roelandsz (utg.): Nederlandsche Zeereizen 1, s. 1-146. Dordrecht: J. de Vos en Comp.
N.A. Makarov 2007. The land of the Beormas. J.M. Bately og A. Englert (red.): Ohthere's Voyages. A late 9th-century account of voyages along the coasts of Norway and Denmark and its cultural context, s. 140-149. Roskilde: Vikingeskibsmuseet.
R. Morcken 1964. Den nautiske mil gjennom tusen år. Sagatidens distansetabeller fra vestkysten av Grønland til Hvitehavet. Bergens Sjøfartsmuseums årshefte, s. 4-32.
R. Morcken 1969. Europas eldste sjømerker? Sjøfartshistorisk årbok, s. 7-48.
R. Morcken 1977. Veien mot nord. Vikingtidens distansetabell langs den norske kyst fra svenskegrensen til Hvitehavet. Sjøfartshistorisk årbok, s. 7-81.
N.V. Моrоzоv (utg.) 1909. Мореходная книга или лоция Беломорских поморов. Записки по гидрографии, s. 269-305.
Monumenta historica Norvegiæ. Latinske kildeskrifter til Norges historie i middelalderen. Utg. G. Storm. Kristiania: A.W. Brøgger, 1880.
M. Naymark 2006. Альманах «Соловецкое море» 5. Поморская шняка в плавании по Онежскому озеру и Белому морю.
E. Niemi (red.) 1992. Pomor – Nord-Norge og Nord-Russland gjennom tusen år. Oslo: Gyldendal.
K. Odner 1989. The Varanger Saami. Habitation and economy AD 1200-1900. Oslo: Universitetet i Oslo.
B. Olsen 1984. Stabilitet og endring. Produksjon og samfunn i Varanger 800 f.Kr – 1700 e.Kr. Tromsø: Universitetet i Tromsø.
B. Olsen 1994. Bosetning og samfunn i Finnmarks forhistorie. Oslo: Universitetsforlaget.
T. Randolfe 1599 [1568]. The Ambassage of the right worshipfull M. Thomas Randolfe, Esquire to the Emperor of Russia, in the yeere 1568. Briefly written by himselfe. R. Hakluyt: The principal nauigations, voyages, traffiques and discoueries of the English nation  made by sea or ouer-land, to the remote and farthest distant quarters of the earth, at any time within the compasse of these 1600 yeres, 3, s. 376-378. London: By George Bishop, Ralph Newberie, and Robert Barker.
Rejse Journal fra Trunhiem til Wardøehuus Fæstning 1754 af en anbefalet Comission. Vardøhus festnings arkiv. Statsarkivet i Tromsø (kopi hos Vardø museum).
A.C. Ross 1981. The Terfinnas and Beormas of Othere. Reprinted with an additional note by the author and and afterword by Michael Chesnutt. London: Viking Society for Northern Research.
A. Schanche 2000. Graver i ur og berg. Samisk gravskikk og religion 1000 f.Kr. til 1700. Karasjok: Davvi Girji OS.
K. Schanche 1988. Mortensnes. En boplass i Varanger. En studie av samfunn og materiell kultur gjennom 10000 år. Tromsø: Universitetet i Tromsø.
T.A. Shrader 1988. Pomor trade with Norway. Acta Borealia 5, s. 111-118.
T.A. Shrader 2005. Across the Borders: the Pomor Trade.  T.N. Jackson og J.P. Nielsen (red.): Russia-Norway: Physical and Symbolic Borders, s. 105-115. Moskva: Languages of Slavonic Culture.
P. Simonsen 1957. Ottar fra Hålogaland. Ottar 14, s. 3-14.
H. Smith 1810 [1580]. The discovery made by M. Arthur Pet and M. Charles Jackman of the north-east parts, beyond the Island of Vaigatz, with two barks; the one called the George, the other the William, in the year 1580. J. Pinkerton (utg.): A general collection of the best and most interesting voyages and travels in all parts of the world; many of which are now first translated into English, s. 70-80. Philadelphia: Brown & Merritt.
I. Storli (red.) 1995. Ottars verden. Ottar 208.
G. Storm 1894. Om opdagelsen af «Nordkap» og veien til «det hvide hav». Det Norske Geografiske Selskabs Årbog 5, s. 91-106.
I. Valtonen 1988. An interpretation of the description of northernmost Europe in the Old English Orosius. Oulu: Oulu universitet.
M.K. Vasaru 2012. Bjarmaland and Interaction in the North of Europe from the Viking Age until the Early Middle Ages. Journal of Northern Studies 6, s. 37-58.
L.J. Waghenaer 1592. Thresoor der Zeevaert. Amsterdam: Cornelis Claesz.
I. Whitaker 1981. Ohthere's Account Reconsidered. Arctic Anthropology 18, s. 1-11.
S. Wikan 1981. Pasvik som finsk-norsk grenseland. Ottar 127-128, s. 9-17.

Ingen kommentarer:

Ottar fra Hålogalands ferd mot nord

Ottar fortalte for 1100 år siden at han bodde «lengst nord av alle nordmenn», og hans beskrivelse av en reise videre nordover langs kyst...