De første vikingene

Angrepet på klosteret Lindisfarne i 793 regnes gjerne som begynnelsen på vikingtiden, i hvert fall den siden av perioden som dreier seg om plyndringstokter på De britiske øyer. I årene som fulgte, forteller kildene om en rekke angrep fra nordiske vikingflåter mot klostre og kirker på Irlands og Skottlands kyster. Men i England tier vår hovedkilde, den angelsaksiske krøniken, om nye tokter helt frem til 835.

"Landing of the Danes in England, A.D. 787" (1880)

Dette bildet har forståelig nok bidratt til inntrykket av at de første vikingtoktene i vest utgikk fra Vestlandet, eventuelt via støttepunkter på de skotske øyene, og at man fulgte en nordlig rute inn i Irskesjøen. Det er for så vidt flere ting som kan peke i samme retning, men kan det stemme at de rikene som senere ble til England, unngikk angrep i flere tiår etter 793? Og hvis det ikke stemmer: Kan slike angrep ha hatt en annen bakgrunn og et annet geografisk utgangspunkt?

Det er i hvert fall grunn til å stille spørsmålene, etter at engelske historikere i de senere år har problematisert tausheten i den angelsaksiske krøniken helt frem til 830-årene. De viser til at det kan være politiske grunner til at krøniken, hvis opprinnelse trolig skal søkes i kongeriket Wessex på Alfred den stores tid (slutten av 800-tallet), samtidig som både diplom- og brevmateriale og utenlandske krøniker tyder på at England ikke slapp unna vikingraidene i denne perioden.

En del av leserne vil vite at Lindisfarne-angrepet ikke er det første som nevnes i de angelsaksiske krønikene. Et tokt i 789 er også omtalt, men helt sør i England, nemlig i Dorset ved Den engelske kanal. De nevnte kildene ser i ser grad ut til å underbygge synspunktet om at dette slett ikke var noen isolert hendelse.

Et eksempel er et privilegium som kong Offa av Mercia unte kirker og klostre i Kent ved kanalkysten i 792. I dokumentet bekrefter kongen kirkens gamle rettigheter og fritar dem fra diverse ytelser og plikter overfor det kongelige hushold. Men han gjør et unntar for militærtjeneste i Kent «contra paganos marinos», altså mot hedninger som kommer sjøveien, og pålegger dem å bygge broer og festningsverk «mot hedningene».

Kent har til alle tider vært et brohode for erobrere, migranter og andre som har kommet til De britiske øyer, og ligger nær det europeiske fastlandet. Begge sider av Den engelske kanal var dessuten, på 600- og 700-tallet, innlemmet i en handelsnettverk som omfattet spesialiserte håndverks- og utvekslingssentra som Dorestad, Quentowic, Hamwic (Southampton), Ipswich og Lundenwic (London).

Det er mindre sannsynlig at disse vikingangrepene har vært sluset gjennom Irskesjøen. Trolig skal vi heller oppfatte dem som en «spin-off» av piratvirksomhet som kan ha pågått i lengre tid, og vært rettet mot dette nordsjønettverket, som faktisk var i kraftig tilbakegang på det tidspunktet kildene nevner de første vikingangrepene på De britiske øyer. Geografien taler for at fremfor alt daner, men også sør- og østlendinger, kan ha spilt en viktigere rolle i vikingaktiviteten på kanalkysten enn vestlendinger.