Gå til hovedinnhold

En "russisk" middelalderkirke i Vardø?

Russiske rim på veggen i Vardø kirke? Hvordan kan det ha seg? Dagens tekst handler om en snodig opplysning i en dagbok fra 1599, da Christian den 4. var på visitt i Vardø.

Vi har bevart to dagbøker fra reisen, forfattet av kongens medarbeidere Sivert Grubbe og Jonas Carisius. Begge er morsom lesning, fulle av undring og, til dels, forakt over mennesker og forhold som de høye herrer fant særdeles primitive, som de er. Kong Christian selv insisterte under hele reisen på å tiltales som «kaptein Christian Frederiksen», og ikke som konge, og dette gav selvsagt opphav til en del pussige situasjoner. Som for eksempel da «kapteinen» gikk jakt i Østervågen, og triumferende tok livet av det tamme reinsdyret som beitet fredelig utenfor festningsvollene…

Grubbe skriver om sognepresten at folk i Vardø anså ham som en «fortræffelig Præst», men at det skyldes at både presten og innbyggerne i været var like store «Kvæghoveder»! Om selve kirkebygningen opplyser Grubbe at skipsbarbereren mente den så ut som et reinsdyr, og at to tidligere lensherrer lå begravd under gulvet.

«… allehaande Riim med Rysche Bogstaver»
Jonas Carisius er heller ikke spesielt imponert over kirken, men han gir nå i hvert fall en slags beskrivelse av den. I tillegg til å nevne begravelsene under gulvet, skriver han at bygningen er «et lidet Blockhus», altså en tømmerbygning. Han bemerker videre at det ikke finnes noen «Gravskrift eller Tavle» over de gravlagte lensherrene, men at veggene derimot er dekket av «Riim» med russiske bokstaver.

I dagboken har han tegnet av den ene innskriften, fordi det var denne han klarte å lese. Der stod det, forklarte han, «Herren er meg nådig».

Dette er en merkelig opplysning. Hvorfor i all verden var veggene i Vardø kirke dekket av innskrifter på russisk? At det bare skulle dreie seg om krot eller grafitti i en eller annen form, er svært lite sannsynlig. Pomorhandelen var ikke kommet i gang på dette tidspunktet, og det er uansett ingen grunn til å tro at noen ville slippe unna med å krote ikke-lutherske religiøse innskrifter inne i en bygning som også, og kanskje først og fremst, var garnisonskirke for Vardøhus slott. Datidens kirke lå like ved festningen, omtrent der Bioteateret er.

Vi skulle gjerne ha visst mer om disse innskriftene, men det gjør vi dessverre ikke. Med ett unntak: På museet har vi et brev fra prost Karl Petersen i Vardø til lærer Peder Heen. Det er datert 1958, og prosten skriver bl.a. om den forestående kirkeinnvielsen, og om sine studier av kirkens og byens historie. «Jeg har visst gått min kone på nervene i det siste med min lupe og min tusjpenn,» begynner Petersen. Senere i brevet kommer han inn på den innskriften som Carisius gjengir, og her mener han at hoffmannen har misforstått. Etter Petersens syn – og han har ganske sikkert rett – har det stått «господи помилуй», som betyr Herren være meg nådig, og som er et vanlig bønnerop i den ortodokse kirken.

«Herren være meg nådig!»
Ortodokse bønner i en norsk kirke..? Jeg kjenner ikke til noe annet eksempel på dette. Derimot minner beskrivelsen om interiøret i en del ortodokse trekirker jeg har besøkt. Kan kirken i Vardø opprinnelig ha vært russisk? Hvordan kan det i så fall forklares?

Vi har jo ingen bevarte kilder som sier noe om kirkens opprinnelse. Det eneste vi har å gå på, er den kjente opplysningen fra 1307, som sier at man det året innviet en kirke i Vardø. Det er ikke helt utenkelig at det kan være den samme bygningen som fremdeles stod i 1599, men sannsynlig er det ikke.

På 1500-tallet var det stadige stridigheter mellom Russland, Danmark-Norge og Sverige om hvem som «eide» Finnmark. Den russiske tsaren hevdet faktisk på denne tiden at Vardø var blitt etablert i «vårt arveland, Lappmarken», og at det «Gamle Vardø» (Staryj Vargav) hadde ligget mye lenger vest!

Det er uansett trolig at det er denne langvarige konflikten som utgjør bakteppet for den «ortodokse» kirken i Vardø. Det meste av Varanger sør for Vardø ble administrert som et felles norsk-russisk område, og midt på 1500-tallet blandet også svenskene seg inn. De etablerte seg i Vadsø og bygde bl.a. en kirke der. Russerne kan godt ha bygd en kirke et eller annet sted i Varanger på et tidspunkt, og så har fogden på Vardøhus – slik tilfellet var med svenskene i Vadsø – svart med å jage dem bort. Dersom den gamle kirken i Vardø da var for gammel eller for liten, kan det ha vært en nærliggende tanke å flytte russernes kirke og ta den i bruk som ny kirke på øya.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

"Ismannen" gir slipp på sine hemmeligheter

Det er snart seksten år siden ”ismannen Ötzi” dukket opp av isen i Alpene, i grensetraktene mellom Østerrike og Italia. Den gang oppfattet, i 1991, oppfattet man funnet som et heldig resultat av en usedvanlig varm sommer – mens det nå er mer rimelig å se det som et resultat av mer varige klimaendringer. Etter en del diskusjon mellom de to landene ble den 5300 år gamle kroppen til slutt plassert på museum i Bolzano i italiens Sør-Tyrol. I årene som har gått siden ismannen ble blottlagt, bokstavelig talt med hud og hår, har det blitt utført en rekke forskjellige analyser, og ”Ötzi” har måttet gi slipp på stadig nye hemmeligheter.

Det dreier seg om et av de mest oppsiktsvekkende arkeologiske funn gjennom den siste mannsalderen. Et så spektakulært funn kan ikke unngå å bli omspunnet av myter. Enkelte tror for eksempel at det er knyttet en forbannelse til liket, og det sies at syv av de personene som har arbeidet med funnet, er døde, flere av dem ”på mystisk vis”. Men også vitenskapen har l…