Vi har bevart to dagbøker fra reisen, forfattet av kongens
medarbeidere Sivert Grubbe og Jonas Carisius. Begge er morsom lesning, fulle av
undring og, til dels, forakt over mennesker og forhold som de høye herrer fant
særdeles primitive, som de er. Kong Christian selv insisterte under hele reisen
på å tiltales som «kaptein Christian Frederiksen», og ikke som konge, og dette
gav selvsagt opphav til en del pussige situasjoner. Som for eksempel da
«kapteinen» gikk jakt i Østervågen, og triumferende tok livet av det tamme
reinsdyret som beitet fredelig utenfor festningsvollene…
Grubbe skriver om sognepresten at folk i Vardø anså ham som
en «fortræffelig Præst», men at det skyldes at både presten og innbyggerne i
været var like store «Kvæghoveder»! Om selve kirkebygningen opplyser Grubbe at
skipsbarbereren mente den så ut som et reinsdyr, og at to tidligere lensherrer
lå begravd under gulvet.
«… allehaande Riim
med Rysche Bogstaver»
Jonas Carisius er heller ikke spesielt imponert over kirken,
men han gir nå i hvert fall en slags beskrivelse av den. I tillegg til å nevne
begravelsene under gulvet, skriver han at bygningen er «et lidet Blockhus»,
altså en tømmerbygning. Han bemerker videre at det ikke finnes noen «Gravskrift
eller Tavle» over de gravlagte lensherrene, men at veggene derimot er dekket av
«Riim» med russiske bokstaver.
I dagboken har han tegnet av den ene innskriften, fordi det
var denne han klarte å lese. Der stod det, forklarte han, «Herren er meg
nådig».
Dette er en merkelig opplysning. Hvorfor i all verden var
veggene i Vardø kirke dekket av innskrifter på russisk? At det bare skulle
dreie seg om krot eller grafitti i en eller annen form, er svært lite
sannsynlig. Pomorhandelen var ikke kommet i gang på dette tidspunktet, og det
er uansett ingen grunn til å tro at noen ville slippe unna med å krote
ikke-lutherske religiøse innskrifter inne i en bygning som også, og kanskje
først og fremst, var garnisonskirke for Vardøhus slott. Datidens kirke lå like
ved festningen, omtrent der Bioteateret er.
Vi skulle gjerne ha visst mer om disse innskriftene, men det
gjør vi dessverre ikke. Med ett unntak: På museet har vi et brev fra prost Karl
Petersen i Vardø til lærer Peder Heen. Det er datert 1958, og prosten skriver
bl.a. om den forestående kirkeinnvielsen, og om sine studier av kirkens og
byens historie. «Jeg har visst gått min kone på nervene i det siste med min
lupe og min tusjpenn,» begynner Petersen. Senere i brevet kommer han inn på den
innskriften som Carisius gjengir, og her mener han at hoffmannen har misforstått.
Etter Petersens syn – og han har ganske sikkert rett – har det stått «господи
помилуй», som betyr Herren være meg nådig, og som er et vanlig bønnerop i den
ortodokse kirken.
«Herren være meg
nådig!»
Ortodokse bønner i en norsk kirke..? Jeg kjenner ikke til
noe annet eksempel på dette. Derimot minner beskrivelsen om interiøret i en del
ortodokse trekirker jeg har besøkt. Kan kirken i Vardø opprinnelig ha vært
russisk? Hvordan kan det i så fall forklares?
Vi har jo ingen bevarte kilder som sier noe om kirkens
opprinnelse. Det eneste vi har å gå på, er den kjente opplysningen fra 1307,
som sier at man det året innviet en kirke i Vardø. Det er ikke helt utenkelig
at det kan være den samme bygningen som fremdeles stod i 1599, men sannsynlig
er det ikke.
På 1500-tallet var det stadige stridigheter mellom Russland,
Danmark-Norge og Sverige om hvem som «eide» Finnmark. Den russiske tsaren
hevdet faktisk på denne tiden at Vardø var blitt etablert i «vårt arveland,
Lappmarken», og at det «Gamle Vardø» (Staryj Vargav) hadde ligget mye lenger
vest!
Det er uansett trolig at det er denne langvarige konflikten
som utgjør bakteppet for den «ortodokse» kirken i Vardø. Det meste av Varanger
sør for Vardø ble administrert som et felles norsk-russisk område, og midt på
1500-tallet blandet også svenskene seg inn. De etablerte seg i Vadsø og bygde
bl.a. en kirke der. Russerne kan godt ha bygd en kirke et eller annet sted i
Varanger på et tidspunkt, og så har fogden på Vardøhus – slik tilfellet var med
svenskene i Vadsø – svart med å jage dem bort. Dersom den gamle kirken i Vardø
da var for gammel eller for liten, kan det ha vært en nærliggende tanke å
flytte russernes kirke og ta den i bruk som ny kirke på øya.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar