18 desember 2006

”Gåtefulle myrpæler” og forhistorisk fiske

Like siden Ingvald Undset gjorde dem kjent for et arkeologisk publikum i en artikkel i Fortidsminneforeningens årsberetning for 1875, har de såkalte myrpælene eller myrpinnene vært en del av den arkeologiske diskursen. I Undsets artikkel om myrarkeologi omtaler han funn av staur, nedrammede i regelmessige rader ”som til skigard” og mellom dem forskjellige tildannede trestykker. Han kjente til funn av ”gjerdestaur” flere steder langs Trøndelags og Romsdals kyster, og nevner også at det ved Stavanger var funnet nedrammede pæler, regelmessig tilspissede i enden. Disse myrpælene var til dels funnet langt nede i myrene. Samme år publiserte botanikeren Axel Blytt sin ”Forsøg til en theori om indvandringen af Norges flora under vexlende regnfulde og tørre tider”, der han kort nevner at”da landet var beboet, længe før torven naede sin nuværende mægtighed, kan man vente at finde træer fældede af mennesket, selv dybt i torvlagene. Efter sigende skal der endog findes tilspidsede og tilhuggede pæle nedrammede i undergrunden under enkelte af vestlandets torvmyrer.”

I forbindelse med torvtekt og oppdyrkning dukket det opp en mengde opplysninger om lignende funn i årene som fulgte. Det store flertallet av funnopplysningene gjaldt lokaliteter i Møre og Romsdal, der undersøkelsesvirksomheten nok også var størst på grunn av interesserte lokale krefter, som prost Saxlund i Aukra. Saxlund nevner i sitt skrift om ”De gaadefulde Myrpæle” (1907) mellom 40 og 50 forskjellige funnsteder bare i Aukra prestegjeld, de fleste på Gossa og Otrøy. Men vi kjenner etter hvert mange funn også på Mørekysten. Alt i slutten av 1870-årene fikk Oldsaksamlingen i Kristiania en forsyning med myrpæler fra Sunnmøre i gave fra stortingsmann L. Daae. Mange forekomster er beskrevet også fra områder lenger sør på Vestlandet, både i Sogn og Fjordane og i Hordaland. Likeledes har vi funn fra Hitra, Hemne og Rissa i Trøndelag, samt i Steigen og på Karlsøy i Troms. Lenger sør på vestlandskysten blir funnene færre, men forekommer stedvis på kysten helt til Kristiansand.

Funnspredning
Enkelte funn av myrpæler skriver seg fra innlandsområder (Grindland og Finsland i Songdalen, Vest-Agder og Skåli i Nissedal, Telemark). Langt de fleste funnene er imidlertid gjort på kysten, til dels ytterst i øygarden. Dette spredningsmønsteret ble man tidlig klar over. I Oldsaksamlingens tilvekst heter det i forbindelse med beskrivelsen av den nevnte gaven fra L. Daae:

”Efter de af Hr. Daae velvilligt tilveiebragte Oplysninger skulle saadanne Pæle findes i Myrerne paa de Havet nærmest liggende Øer baade paa Søndre og Nordre Søndmøre. Specielt er oplyst, at de forekomme på Riste. Voksø og Dimø i S. Søndmøre og paa Harhamsø og Fjertoft i N. Søndmøre; derimod synes de at mangle i de længere inde fra Havet liggende Myrer, f. Ex. i de store Myrstrækninger ved Aase og Spilkevik i Borgund Sogn.”


Saxlund peker på lignende forhold i Romsdal.

Myrpælene representerer ikke noe enhetlig funnmateriale. Men det dreier seg i alle tilfeller om mer eller mindre bearbeidete kjepper eller staur, fra 2-10 cm i tverrmål og med lengder som varierer fra omtrent 30 cm til 70 cm. De er laget av løvtre – hassel, rogn eller bjørk, av til eik eller ask – eller furu. Kjeppene er alltid tilspisset i én ende, og i de fleste tilfeller har de blitt påtruffet med den spisse enden satt ned i myra. Furupælene er gjerne kløvd, slik at de har fått et trekantet tverrsnitt. Vanligvis er pælene avråtnet i toppen, slik at den opprinnelige lengden ikke kan bestemmes. I noen tilfeller forekommer imidlertid intakte pæler av kortere lengde, oftest 30-40 cm. Disse har ofte et innhakk eller et hull i toppen.

Ofte er det funnet et større antall, av og til ”tusenvis” av myrpæler på samme sted. På Rakvåg i Aukra fant en mann så mange kjepper på et forholdsvis lite område at han kjørte hjem et helt kjerrelass og brukte dem til brensel. Myrpælene kan stå svært tett – i en myr på Fitje i Sunnhordland heter det seg at pælene til dels stod ”saa tæt, at man kan komme til at sætte Foden paa 3 Pæle paa en Gang”. Om en myr på Bømlo, der man skulle ha støtt på myrpæler i tusenvis, ble det fortalt at de på sine steder stod så tett at man ”ikke kunde faa en hel torv op”.

Pælene kan påtreffes på ulike dybder i myrene, fra under halvmeteren til godt over to meter. En tommelfingerregel er at pælene av løvtre forekommer på større dyp enn de som er av furu, mens de som er funnet aller dypest i myrene, alltid er furupæler.

Pælene opptrer i karakteristiske formasjoner. Nokså tettstilte, lange rekker synes å være vanligst. Utbredt er også sirkelformasjoner, med varierende tverrmål. Disse ”ringene” ser ut til å kunne grupperes i to hovedtyper, én med diameter på 35-50 cm og en med diameter rundt 2 meter. Én enkelt sirkelformasjon oppgis å ha hatt et tverrmål på 5 meter, og én skal ha vært hele 12 meter i diameter. Av og til finnes 1-3 større pæler i sentrum av sirkelformasjonene. Ellers kjennes også konsentriske sirkler (for eksempel Leikanger, Herøy, Møre og Romsdal; Gule, Bud, Møre og Romsdal), halvsirkler (Kuli, XXX, Møre og Romsdal) og firkantmønstre (Heisa, Ålesund, Møre og Romsdal). Flere ganger hører vi om at rekker av pæler og sirkelanlegg forekommer sammen (Ristasundet, Sande, Møre og Romsdal; Hasund, Ulstein, Møre og Romsdal). Saxlund beskriver et slikt kompleks anlegg fra Sæter på Gossa (Aukra). Det dreier seg om et ellipseformet struktur, ca. 12 m lang, og bestående av et 60-talls furupæler plassert med en innbyrdes avstand av 15-20 cm. Mot vest var pælerekken avbrutt av en ca. 2 meter bred ”åpning”. Inne i ellipsen var det flere langsgående, parallelle rekker av pæler, som dog ikke gikk helt ut til den ytre pælerekken. Anlegget lå ved bredden av en myr, og nokså høyt i lendet.

Datering
Når det gjelder datering av myrpælene, har vi ikke så mye å gå på, dessverre. Men en del av de funne pælene ser ut til å være hugget til med flintredskap, mens det på andre tydeligvis er brukt jernøks. Sporene etter flintredskap forekommer på de furupælene som er påvist dypest i myrene, samt på løvtrepælene noe høyere oppe. De øverste furupælene synes alltid å være bearbeidet med jernredskap. Ziegler peker i en artikkel i Fortidsminneforeningens årsberetning for 1891 på at myrpælene flere steder er funnet i kontekst med flintredskaper. Øyunn Kleiva finner (i sin hovedoppgave, Bergen, 1996) likeledes at myrpælene i mange tilfeller er funnet på steder der det har foregått gjentatte rituelle nedleggelser i senneolitikum. Det er med andre ord grunn til å anta at en del av funnene går tilbake til steinalderen, men at vi har for oss en tradisjon som kan følges inn i jernalderen eller senere.

Tilknytning til vann
Vanligvis er myrpælene funnet i nokså lavt lende, i de fleste tilfeller mellom 3-4 og 10 meter over havet. Ofte ligger funnstedene nær vann, elv eller sjø. Den opprinnelige deponeringskonteksten kan heller ikke alltid ha vært myr. I noen tilfeller er høyden over havet så lav (for Aukra i Romsdal er det utarbeidet en strandforskyvningskurve som viser at landhevningen de siste 4000 år har vært nærmere 8 meter) at man, i kombinasjon med opplysninger om at pælene har vært bearbeidet med flintredskap eller er funnet i kontekst med flintsaker, må forutsette at pælene opprinnelig har vært plassert på bredden av tjern, vann eller endog sjø, og til dels ut i vannet eller sjøen. Kan hende er det tilfelle på Brisinghaug på Kvamsøy (Sunnmøre). Her er det foretatt gjentatte rituelle nedleggelser (grav og offer) på en langstrakt flate, utviklet som en kraftig strandvoll. Innenfor denne fantes tidligere en temmelig dyp lagune som på grunn av landhevningen først har blitt til et tjern og deretter til myr. I denne myra er det påvist myrpæler. Et annet eksempel har vi fra Harnes på Harøy (Møre og Romsdal). Her ble en pæl påtruffet på 2 meters dyp i en myr som ligger 6-7 meter over havet og ca. 500 meter fra sjøen. Pælen stod med spissen ned i bunnen av myra; over den fantes et 63 cm tykt lag av ”taretorv”, fulgt av 20 cm med sjøsand og 1,26 meter med vanlig torv. De to forekomstene av myrpæler jeg kjenner fra kysten av Vest-Agder – Hellemyra på Lista og Lyngøya utenfor Mandal – er også funnet i kontekster som gjør det rimelig å anta at det har vært åpent vann på stedet da pælene var i funksjon. Lyngøya er en lav holme, og det lave, myrlendte draget som deler øya i to, var antagelig et grunt sund gjennom store deler av forhistorisk tid, mens den en gang så vide Hellemyra var en grunn havbukt i flere perioder av steinalderen. Generelt er det vel slik at i de tilfellene der vi har for oss myrpæler som er stukket ned i leire- eller sandbunnen under myra, så er den opphavelige konteksten tjern, vann eller sjø. Dette har utvilsomt betydning for tolkningen av myrpælene.

Hva ble myrpælene brukt til?
Hva tolkningen angår, så er det Saxlunds som har blitt stående. Jeg kommer straks tilbake til denne, men skal kort skissere noen alternative tolkninger som var fremme i debatten i slutten av 1800-årene. Ziegler tenkte seg således at myrpælene dels var forsvarsanlegg, og dels innretninger til bruk ved drivfangst av hjort. Saxlund avviste med rette disse forslagene, med henvisning blant annet til at pælenes spede dimensjoner gjorde dem uegnet til så vel forsvarsanlegg som fangstinnretninger. Det var ikke særlig konsistent, det folk på funnstedene hadde å fortelle av tradisjon om bruken av myrpælene, heller. I Romsdal ble de kalt for ”pinner”, ”stikker”, ”bleier”, ”teiner”, ”kupæler” eller ”piler”, og forklaringen på hva de hadde vært brukt til, varierte i like stor grad. Noen mente at det var tale ”kastepinner” som var blitt brukt i forsvarsøyemed, andre at det var tale om fundament for broer og lignende. Fra Store Hatløyna i Ulstein finnes det en opplysning om at pælene ble kalt for ”fuglestikker”, men det er vanskelig si om det her dreier seg om en påvirkning fra Saxlund. Interessant er også en opplysning fra Osnes i Ulstein om at pælene ble omtalt som ”regnmenner”, og at de var blitt stukket ned i myra for å få regn. Fra Fitjar i Hordaland heter det seg at myrpælene skulle ha gjort nytten som ”fotangler”. Variasjonen i tolkninger lokalt tyder på at bruken av myrpælene ligger forut for folkeminnet.

Hva så med Saxlunds tolkning. Jo, han legger avgjørende vekt på de relativt sett fåtallige intakte, korte pælene – de som er rundt en fot lange og ofte har et hull eller innhakk i toppen. Han hevder at pælene har vært brukt i forbindelse med fuglefangst, og at alle pæler opprinnelig har vært temmelig korte. En del av de pælefunnene Saxlund (1907) diskuterer, kan sannsynligvis best forklares som utstyr til fuglefangst (fotsnarer). Men det er ingen grunn til å mene at det gjelder for andre enn de intakte pælene som har en lengde på rundt 30 cm og et innhakk eller hull i toppen for feste av snor. Å gjøre denne tolkningen gjeldende for alle forekomstene av pæler, slik Saxlund gjør, er å gjøre vold på empirien. At pælene oftest opptrer i bestemte formasjoner, synes ikke å spille noen rolle for tolkningen hans. De sirkulære formasjonene kan ikke Saxlund gi noen forklaring på, men antar at de muligens kan ha vært benyttet til oppbevaring av den levende fangsten. Den delvise koplingen til (opprinnelig) åpent vann har har ikke øye for.

Faste fiskeinnretninger
Sannsynligheten taler for at vi i myrpælene har å gjøre med ulike typer anlegg, og at funksjonene har variert. Men både den antatte alderen på en del av anleggene samt konstruksjonen så langt den kan antydes og den delvise tilknytningen til åpent vann i form av tjern, sjø eller vann, peker mot at mange anlegg kan ha med fiske å gjøre.

Fra stein- og bronsealder tyder det arkeologiske materialet på at faste fiskeinnretninger har vært av stor betydning. For Sør-Skandinavias del har det vært hevdet at det brede spekteret av fiskearter som finnes i avfallslagene på fangstboplassene, viser at fangsten har foregått i faste inretninger, og ikke først og fremst som krok- eller garnfiske. Et lignende mønster kan av og til anes på boplasser på Vestlandet. I Skipshellaren i Hordaland ble det således påvist ben av 22 ulike fiskeslag. I Kotedalen ved Fosnstraumen – én av de beste fiskeplassene i Nordhordland – ble det i de neolitiske lagene funnet ben av sei, lyr, torsk, laks, berggylte, flyndre, sild og ål. Et bredt utvalg av fiskeslag fant man også i den nylig undersøkte Sævarhellaren i Hardanger: berggylte, torsk, sei, lyr, flyndre, laks, sild, ål, ørret og makrell.

Fiskegjerder
De vanligste faste fiskeinnretningene som er påvist i stein- og bronsealder utenfor Vestlandet, består dels av fiskegjerder, og dels av såkalte kattiser. I et fiskegjerde ledes fisken inn i en flettet ruse ved at den tvinges inn gjennom et ledegjerde. Til langt ut i 1800-årene ble det bygd såkalte ”ålegårde” av flettverk mange steder i Danmark. De ble først og fremst brukt for å fange fet ål om høsten, når ålen i store mengder trakk mot sitt yngleområde i Atlanterhavet. Stengning av makrell og sild er ellers kjent fra Norge i nyere tid – ved Nesodden i Oslofjorden stengte man hver sommer av to små sund med bjørkekvister. De fiskegjerdene som er påvist i tilknytning til oversvømte steinalderboplasser i Sør-Skandinavia, ser ut til å ha vært av lignende type. Arkeologisk fremtrer fiskegjerdene som lange rekker av pælestumper.


Det er nærliggende å foreslå at en del av rekkene av myrpæler på norskekysten, som nettopp i mange tilfeller går ned mot og ned i myr, elv eller vann, er rester av tilsvarende inretninger. Flere av de påviste og undersøkte fiskegjerdene i Danmark viser seg å ha vært gjenoppført flere ganger over lang tid. Her har vi en mulig forklaring på hvorfor en av og til har støtt på pælerekker i noe ulike dybder i vestnorske myrer.

Kattiser
Kattisen består av en ca. 20 meter lang pælerekke som er slått loddrett ned i sjøbunnen på grunt vann. Pælene danner et stengsel som leder fisken fra strandkanten og utover i vannet, via et forrom og inn i et nyreformet fangst-rom som den vanskelig kommer seg ut av. Herfra kan fisken øses opp. Landarmen er tverrstilt i forhold til forrommet og midtstilt slik at fisken kan søke seg fra begge sider inn i forrommet, der landarmen avsluttes i en festepæl. På hver side av inngangen til forrommet står større, nedrammede stolper. Man trodde tidligere at kattisen var en østlig invensjon som først nådde Skandinavia i nyere tid, ettersom den frem til 1900-tallet var i bruk først og fremst i finskebygder i Norge og Sverige. Men i forbindelse med sine undersøkelser i Skedemosse på Öland undersøkte Ulf-Erik Hagberg tre katisser – som samtlige ble C14-datert til eldre bronsealder. I Valmannsundet i Eidskog i Hedmark ble det dessuten i 1969 ved senkning av Vrangselva oppdaget en kattise som også har gitt bronsealderdatering. Ved Huskvarnaån i Sverige er det nylig oppdaget et anlegg som tolkes som en kattise, og som er datert til 500-tallet e.Kr. I forbindelse med innlandsfisket i moderne tid var det først og fremst abbor, gjedde, brasme og mort som ble fanget i kattisene.

Det store ovale forrommet og de mindre nyreformede fangst-rommene i kattisen minner ikke så rent lite om beskrivelsene av større og mindre ellipseformede og sirkulære formasjoner av myrpæler. I flere tilfeller har det dessuten, som jeg har vist, hendt at de sirkulære anleggene har opptrådt sammen med lange rekker av myrpæler – landarmer? Er det kattiser eller lignende fiskeinnretninger man da har støtt på? Tanken er nærliggende.

Ålefisket
Men hva med de anleggene som er påtruffet langt fra hav eller større innsjøer, ved bredden av noe som i høyden kan ha vært et tjern eller lite vann? Disse kan jo godt ha hatt helt andre funksjoner enn fiske. Men ålen er kjent som en fisk som gjerne vandrer, også opp i mindre vann. Peder Claussøn Friis gir i ”Om Diur, Fiske oc Trær udi Norig” fra ca. 1590 en beskrivelse av ålefisket i Norge, der han også nevner hvilke fangstmetoder som ble brukt:

”Aall er den gieueste Fisch i Norrige, oc haffuer verret i fordum Tid regnet ligesaa gieff som Smør, dog den som fanges i fersch Vand, thi den er feed oc vellsmagendis om Sommeren, oc om Høsten gaar hand ud, naar stor Regen er oc Vandflom er, oc vill til haffs, oc bliffuer saa thagen i Gierder oc Korffue i Becher oc Elffuer, førind hand udkommer.”

Fra middelalderkildene vet vi også at ålefisket hadde en viss betydning her til lands. I det minste i Agderfylkene tyder dessuten stedsnavnsmaterialet på at dette fisket har hatt større omfang tidligere enn i moderne tid. Ålekar, -kister etc. ser ut til å ha vært plassert i bekker, vann og tjern – ofte meget små sådanne, og ikke sjelden langt inn i landet og høyt oppe.

1 kommentar:

Esther sa...

Søkte på "fishtrap" på google, og da dukket det opp bilder av anlegg som dette i hele verden, som også er i bruk. Nyreformen går igjen i mange. Det er fordi fisken vil svømme i ring, og da kjører den seg fast inne i svingen ved siden av inngangen. Indianere i Nord-Amerika lager også små engangsfeller av pinner inntil strandkanten. Ser ut som mange av de gamle og/eller den klassiske finske har flere kamre inne i nyren. Kanskje for å skille små og store fisker fra hverandre? Så de små ikke skal spises opp.
Ellers er jo nettingutgaven i mindre format i full bruk i Finnland.

Esther Reiss