20 oktober 2014

Tsarens kurér

Da en gruppe London-kjøpmenn i 1553 stiftet et handelskompani med det fjonge navnet «Company of the Merchant Adventurers of England for the discovery of lands, territories, isles, dominions and regnoires unknown», siden kjent under navnet the Muscovy Company, var noe av hensikten å finne en alternativ rute til Asias rikdommer. Kjøpmennene hadde tilgang til beretninger som tydet på at det var mulig å seile til Kvitsjøen, og kanskje enda lenger. En av disse beretningene omhandlet Grigorij Istomas reise via en nordlig rute fra Novgorod til kong Hans' hoff i København i 1496, som forelå i latinsk utgave i 1549.

Forfatteren var diplomaten Sigmund von Herberstein (1486-1566), som hadde to opphold bak seg i Russland som utsending fra habsburgmonarkiet – først i 1517 for å forsøke å få i stand en fredsslutning mellom Litauen og Russland, og deretter i 1526 for å fornye en avtale mellom de samme to riker. Herbersteins bok om det stadig mektigere tsarriket, Rerum Moscoviticarum Commentarii, vakte stor interesse i vesten.

Herbersteins russiske kilder omfattet blant annet itinerarium som beskrev ruten fra Novgorod til Vest-Europa via Velikij Ustjug, Kvitsjøen og Barentshavet, samt en beretning om Grigorij Istomas reise i 1496. Ikke minst kapitlet om sistnevnte reise fant gjenklang i samtiden. Grigorij var utsending for Ivan den 3., og hensikten med hans lange og strabasiøse ferd var å søke dansk støtte mot Sverige i kampen om kontroll over Østersjøen. På grunn av den pågående konflikten med svenskene måtte Grigorij ta den nordlige veien, om Kola og den skandinaviske halvøy, for å komme til København, og den samme veien tilbake igjen året etter. Nettopp denne delen av Herbersteins verk bør være av interesse også for oss, ettersom den skildrer forhold og folkegrupper lengst i nord i en ellers kildefattig tid.

«I den tiden jeg var ved storfyrsten av Moskvas hoff, som utsending for min aller nådigste herre og fyrste, møtte jeg Grigorij Istoma, storfyrstens oversetter, en dyktig mann, som hadde lært latin ved kong Hans av Danmarks hoff; og ettersom han i 1496 hadde blitt sendt av sin fyrste til kongen av Danmark sammen med en mester David (en født skotte, som den gangen var danskekongens gesant, og som jeg også ble kjent med i Russland), gav han meg en kort beskrivelse av reisen; og da reisen må ha vært ekstremt strabasiøs på grunn av den vanskelige ruten, har jeg lagt vekt på å skildre den nøyaktig som han fortalte meg det.» Slik begynner Sigmund von Herberstein beskrivelsen av reisen som hadde funnet sted femti år tidligere.

Den første delen av reisen, «som var vanskelig nok», var fra Novgorod til Dvinamunningen, der følget gikk om bord i fire båter og deretter seilte med kysten på styrbord side, idet de de observerte noen høye fjell, før de krysset et sund og så hadde kysten til venstre for seg og det åpne hav til høyre. På den måten nådde de Finlapeias folk. Om dem heter det at «selv om de bor i små hytter, spredt her og der på kysten, og lever nesten som villmenn, er de mildere enn de ville lappene». Grigorij fortalte at de dessuten betalte skatt til storfyrsten av Moskva.

Videre mot vest passerte følget så Lappland, og deretter Nortpoden, som hørte til svenskekongen. Forfatteren tilføyer at russerne kaller dette landet for Kajenska Semla, og folket for Kajemaj. Det er ikke så helt enkelt å følge med på den geografiske beskrivelsen, for etter at det blir fortalt at Grigorij kom til et nes som ut fra beskrivelsen må være Svatoj Nos, og så til en stor klippe som kalles Semes – der en av mannskapet, mot Grigorijs viten og vilje, ofret til klippen for å slippe trygt forbi – heter det at de møtte på et stort forberg, kalt Motka, på hvis spiss kongen av Norge holdt seg med en garnison, Barthus, for å vokte grensene. Motka er en bukt på sørsiden av Fiskerhalvøya, som må være Grigorijs store forberg, mens «Barthus» like sikkert er Vardøhus, som selvsagt ligger atskillig lenger vest – på spissen av Varangerhalvøya.

Det sistnevnte forberget strakte seg så langt ut i havet at det ville ha tatt nesten åtte dager å seile rundt det. I stedet klarte Grigorij & Co. ved voldsomme anstrengelser å bære båter og utstyr på skuldrene over et eid. Siden seilte de langs Diticoloppis land; det er ville lapper, helt til de nådde et sted som heter Dront. De fleste som har kommentert Herbersteins tekst, mener at det er Trondheim som menes; men det er vanskelig å forene denne identifiseringen med opplysningene om at Grigorij der forlot båtene og gjennomførte resten av reisen i pulker trukket av reinsdyr, «som finnes i store flokker der, og som er like vanlige der som okser er hos oss», og at de på denne måten nådde Berges (Bergen). Det samme kan sies om påstanden om at storfyrsten av Moskva skattlegger områdene helt til Dront. Og klarere blir det ikke når det heter at Berges ligger helt nord i Norge, i fjellene. Der kom Grigorij seg over på hesteryggen og nådde til slutt Danmark. Mest sannsynlig er det tale om en forveksling, og at ferden i pulk endte i Dront(heim), som jo ganske riktig var landets nordligste by på det tidspunktet, og som er et mer sannsynlig utgangspunkt for en ridetur videre sørover.

Hans skildring av samene («de ville lappene») er også interessant. Han beskriver midnattssolen, og hevder også at russerne skryter av at de får skatt fra samene; Herberstein kommenterer i den forbindelse at selv om dette er bemerkelsesverdig, bør det ikke overraske, ettersom samene ikke har andre naboer som krever tributt fra dem. I skatt betaler de pelsverk og fisk, for de har ikke andre rikdommer. Da de har betalt sin årlige skatt, «brisker de seg med at de ikke skylder noenting til noen, og at de er sine egne herrer». Samene er svært dyktige med pil og bue, og de retter pilene mot dyrets snute, slik at pelsen ikke blir skadet. Grigorij kunne videre fortelle at samene hadde begynt å legge av seg sin medfødte villskap og vise større høflighet overfor fremmede, som kom til landet deres for å handle. De tar med glede imot handelsmenn som fører med seg klær laget av tykt klede, økser, nåler, skjeer, kniver, potter og en mengde andre ting. «Klærne de bruker består av pelsverk sydd sammen fra flere dyr, og av og til kommer de til Moskva i dette utstyret,» fortalte Grigorij Istomas.

Ingen kommentarer: