Gå til hovedinnhold

Over Nordsjøen før vikingene


«Havet spydde opp strømmer av fremmede over Erin, slik at det ikke fantes noen havn, eller landingsplass, eller befestning, borg eller vern, uten at det var flåter av nordboer og sjørøvere der,» heter det i de irske Ulster-annalene under året 820. Det tidligste vikingtoktet mot De britiske øyer som kjennes fra de skriftlige kildene, foregikk i 787, da én redaksjon av de angelsaksiske krønikene forteller om tre skip som angrep Portland og drepte den kongelige fogden. Den tradisjonelle oppfatningen av de gamle forbindelsene mellom De britiske øyer og Norge forutsatte at det ikke hadde vært vesentlig kontakt på tvers av Nordsjøen før den tid. Arkeologien forteller imidlertid en annen historie.

Britannia var en romersk provins fra midt i det første århundre e.Kr. og frem til 400-årene. Hva som siden skjedde, er omdiskutert, men flere av de tidlige skriftlige kildene skildrer hvordan germanske grupper fra kontinentet krysset Den engelske kanal og gjorde seg gjeldende på øya.

Beda den ærverdige, 700-tallets store kirkehistoriker I Northumbria, skriver følgende om det han tydeligvis oppfattet som en regulær kolonisering:

«De var av tre svært mektige germanske stammer, saksere, angler og jyder. Folkene i Kent og innbyggerne på Isle of Wight er av jydsk opphav, og likeledes dem tvers overfor Isle of Wight, den delen av kongedømmet Wessex som den dag i dag kalles den jydske nasjon.  Fra saksernes land, altså fra det området som nå går under navnet Gamle Saksen, kom østsakserne, sørsakserne og vestsakserne. Ved siden av dem, fra anglernes land, det vil si landet mellom jydenes og saksernes riker, som kalles Angulus, kom østanglerne, midtanglerne, mercierne og hele den northumbriske rase (altså de folkene som bor nord for Humber), så vel som de andre angliske stammene. Angulus sies å være folketomt fremdeles i dag…»

Ser vi på det arkeologiske gjenstandsmaterialet fra 400 og 500-tallet er det ikke vanskelig å peke på likheter mellom Øst-England og de delene av kontinentet som Beda viser til. Årsakene til det er ganske sikkert mer komplekse enn det han forestilte seg, uten at vi skal komme nærmere inn på dette. Men vi har også funn fra enkelte andre områder som kan oppvise klare likhetstrekk med funn i England fra denne perioden.

Det gjelder ikke minst Sørvest-Norge, der for eksempel en viss type hektespenner eller «mansjettknapper» har sine nærmeste paralleller i East Anglia og må vise til kontakt mellom disse områdene i folkevandringstiden. I East Anglia var dette typisk kvinneutstyr, men i Norge forekommer de så vel hos menn som hos kvinner. Også andre dratkspennetyper og stilelementer fra East Anglia oppvise så mange paralleller med funn fra Rogaland og Vest-Agder at det må være en sammenheng. Enkelte forskere har foreslått at dekor og form tjente som etniske markører hos den angliske folkestammen i Øst-England, og at likheten med sørvestlandske funn må forståes slik at anglerne ønsket å markere en skandinavisk identitet i klesdrakt og draktutstyr. Under enhver omstendighet må vi forutsette temmelig direkte kontakter tvers over Nordsjøen alt på 400-tallet.

Kommentarer

Ingen kontakt før, i så fall bare fredelig. Og med angrepet på Lindisfarne startet vikingetiden.

Nei, vent litt, det var den tradisjonelle framstillingen., For DET angrepet kom først 6 år etter det på Portland. foruten den nevnte koloniseringen av germanske stammer.

Kjell Ingvaldsen
Kulturell forbindelse over nordsjøen finnes det flere eksempler på, heriblant en 'piktisk' dekorert kam funnet, eg tror det var på orknøyene eller shetland, fra 500-tallet ca., laget i reinsdyrbein, som nærmest må ha kommet fra skandinavia (altså reinsdyret - ikke dekoren). Og enkelte briter påstår de såkalte 'gallgaels' og 'lochlanns' er et fenomen langt eldre enn vikingtiden. Vet noen mer om dette, tro?

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

"Ismannen" gir slipp på sine hemmeligheter

Det er snart seksten år siden ”ismannen Ötzi” dukket opp av isen i Alpene, i grensetraktene mellom Østerrike og Italia. Den gang oppfattet, i 1991, oppfattet man funnet som et heldig resultat av en usedvanlig varm sommer – mens det nå er mer rimelig å se det som et resultat av mer varige klimaendringer. Etter en del diskusjon mellom de to landene ble den 5300 år gamle kroppen til slutt plassert på museum i Bolzano i italiens Sør-Tyrol. I årene som har gått siden ismannen ble blottlagt, bokstavelig talt med hud og hår, har det blitt utført en rekke forskjellige analyser, og ”Ötzi” har måttet gi slipp på stadig nye hemmeligheter.

Det dreier seg om et av de mest oppsiktsvekkende arkeologiske funn gjennom den siste mannsalderen. Et så spektakulært funn kan ikke unngå å bli omspunnet av myter. Enkelte tror for eksempel at det er knyttet en forbannelse til liket, og det sies at syv av de personene som har arbeidet med funnet, er døde, flere av dem ”på mystisk vis”. Men også vitenskapen har l…