Over Nordsjøen før vikingene

«Havet spydde opp strømmer av fremmede over Erin, slik at det ikke fantes noen havn, eller landingsplass, eller befestning, borg eller vern, uten at det var flåter av nordboer og sjørøvere der,» heter det i de irske Ulster-annalene under året 820. Det tidligste vikingtoktet mot De britiske øyer som kjennes fra de skriftlige kildene, foregikk i 787, da én redaksjon av de angelsaksiske krønikene forteller om tre skip som angrep Portland og drepte den kongelige fogden. Den tradisjonelle oppfatningen av de gamle forbindelsene mellom De britiske øyer og Norge forutsatte at det ikke hadde vært vesentlig kontakt på tvers av Nordsjøen før den tid. Arkeologien forteller imidlertid en annen historie.

Britannia var en romersk provins fra midt i det første århundre e.Kr. og frem til 400-årene. Hva som siden skjedde, er omdiskutert, men flere av de tidlige skriftlige kildene skildrer hvordan germanske grupper fra kontinentet krysset Den engelske kanal og gjorde seg gjeldende på øya.

Beda den ærverdige, 700-tallets store kirkehistoriker I Northumbria, skriver følgende om det han tydeligvis oppfattet som en regulær kolonisering:

«De var av tre svært mektige germanske stammer, saksere, angler og jyder. Folkene i Kent og innbyggerne på Isle of Wight er av jydsk opphav, og likeledes dem tvers overfor Isle of Wight, den delen av kongedømmet Wessex som den dag i dag kalles den jydske nasjon.  Fra saksernes land, altså fra det området som nå går under navnet Gamle Saksen, kom østsakserne, sørsakserne og vestsakserne. Ved siden av dem, fra anglernes land, det vil si landet mellom jydenes og saksernes riker, som kalles Angulus, kom østanglerne, midtanglerne, mercierne og hele den northumbriske rase (altså de folkene som bor nord for Humber), så vel som de andre angliske stammene. Angulus sies å være folketomt fremdeles i dag…»

Ser vi på det arkeologiske gjenstandsmaterialet fra 400 og 500-tallet er det ikke vanskelig å peke på likheter mellom Øst-England og de delene av kontinentet som Beda viser til. Årsakene til det er ganske sikkert mer komplekse enn det han forestilte seg, uten at vi skal komme nærmere inn på dette. Men vi har også funn fra enkelte andre områder som kan oppvise klare likhetstrekk med funn i England fra denne perioden.

Det gjelder ikke minst Sørvest-Norge, der for eksempel en viss type hektespenner eller «mansjettknapper» har sine nærmeste paralleller i East Anglia og må vise til kontakt mellom disse områdene i folkevandringstiden. I East Anglia var dette typisk kvinneutstyr, men i Norge forekommer de så vel hos menn som hos kvinner. Også andre dratkspennetyper og stilelementer fra East Anglia oppvise så mange paralleller med funn fra Rogaland og Vest-Agder at det må være en sammenheng. Enkelte forskere har foreslått at dekor og form tjente som etniske markører hos den angliske folkestammen i Øst-England, og at likheten med sørvestlandske funn må forståes slik at anglerne ønsket å markere en skandinavisk identitet i klesdrakt og draktutstyr. Under enhver omstendighet må vi forutsette temmelig direkte kontakter tvers over Nordsjøen alt på 400-tallet.