Gå til hovedinnhold

Av kulturminnelovens forhistorie



I 1851 forfattet Svend G. Røyseland (1808-1885) fra Holum, etter eget utsagn en «læg, graa og indfoldig Bonde», det første forslaget til norsk kulturminnelovgivning. Samme år sendte han forslaget til Fortidsminneforeningen – men foreningens direksjon henla det.  Det grep inn i den private eiendomsretten, mente man der. Forslaget har imidlertid likhetspunkter med den lovningen som ble etablert langt senere. Røyseland ville at de viktigste «Alderdomslevninger» skulle overtas av Staten. Det skulle bevilges midler til å sikre «gamle Kjærker, Rögstuer, Stolpeboder, Steenmonumenter, Ruiner o.d.l» ved kjøp, og dessuten til å kjøpe tilbake oldsaker fra utenlandske museer. Han ville gjøre det straffbart å ødelegge oldtidsminner som kjempehauger, bautasteiner, steinkors og nausttufter, og gravhauger skulle bare kunne utgraves av sakkyndige.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Fra arkivenes gjemmer

Det ble en usedvanlig besværlig reise for mannskapet på fregatten «de Vrouwe Johanna Geertruijda», som la ut fra Texel med den hollandske kolonien Surinam som mål, like før jul i det herrens år 1760. Om bord var 35 sjømenn og 19 soldater, og turen kom til å vare i halvannet år. Den 10. april 1762 var fem av mannskapet på skipet hos notar Jelmer de Bruijn i Amsterdam for å avlegge sin erklæring om hva som hadde skjedd, og gjorde rede for hvordan det kunne ha seg at så mange som 33 av besetningen på 54 mann «manglet» ved ankomsten.

Beretningen om den trøblete seilturen finnes sirlig innført i notarens protokoll, som er bevart i Amsterdams byarkiv – sammen med materialet etter en mengde andre av byens notarer. De eldste protokollene er fra slutten av 1500-tallet, de yngste fra tidlig 1900-tall, og notararkivene fyller hele 3000 hyllemeter. Notarene spilte en viktig rolle i datidens Amsterdam; til notaren gikk man hver gang en kontrakt skulle inngås, når man trengte en attest eller ta opp…