Gå til hovedinnhold

Agder med hollandske øyne



«Hollendertiden» er mye mer enn et navn i vår landsdel. Kontakten med Nederland var lenge omfattende og direkte, og mange sørlendinger søkte seg til Holland eller til de hollandske koloniene i andre verdensdeler. Vi finner dem i hollandsk tjeneste over det hele på 1600-tallet, men enten de nå er tjenestejenter i Amsterdam, tømrere i Sør-Afrika, fraktemenn på Hudsonelven, sjømenn i Indonesia eller soldater i Brasil, så forteller kildene at de er fra ett av bare en håndfull steder på Agder – som «Vlecker», «Westerryse», «Maerdou» og «Legelandliste».

At «Vlecker» rent formelt er Flekkerøy, «Westerryse» er Vesterrisør (eldre navn på Mandal), Maerdou er Merdø og «Legelandliste» er Lista, er det ingen tvil om. Men hva mente man egentlig med disse navnene i den hollandske sammenhengen? For så enkelt som at «Vlecker» i de hollandske kildene betyr «Flekkerøy», kan det ikke være.

Om du har vært i Amsterdam, har du gjerne også gått forbi den gamle lutheranske kirken ved Spui, den som kan minne om en stor lagerbygning. Hit søkte de mange nordmennene som slo seg ned i byen på 1600-tallet. Medlemslistene fra denne menigheten har vært gjenstand for flere historiske analyser, og her møter vi det samme mønsteret, som altså kan fortone seg nokså merkverdig:
Holder vi oss til medlemmer som kan knyttes til Agder, var det i løpet av de knapt femti årene fra 1663-1699 for eksempel over 700 personer med oppgitt hjemstavn Vesterrisør. Fra Legelandsliste var det 308, og fra Vlecker 163. 36 var fra Merdø og 30 fra Østerrisør (Risør). 89 personer opplyste at de var fra Kristiansand. Til sammenligning var det bare tre personer fra «Westkiel» (Kragerø), fire fra Grimstad, én fra Lindesnes, to fra Spangereid, én fra Spind, én fra Lyngdal, to fra Flekkefjord, tre fra Farsund og tre fra Hidra.

Her er det selvsagt noe som ikke stemmer; de hollandske kildene kan umulig mene Flekkerøy (øya) når de skriver «Vlecker» eller Mandal (tettstedet) når de skriver «Westerrijsen». En tydelig indikasjon på akkurat det, får vi når tre av menighetslemmene presiserer at de kommer fra Flekkerøya (Eylandt van Vlecker), og tre andre opplyser at de er fra Mandal (ikke Vesterrisør). «Vlecker» må i denne sammenhengen betegne et langt større område enn Flekkerøya, og det samme må navn som Vesterrisør og Merdø. Tenker vi geografisk på det, må de fem foretrukne hjemstedene Merdø, Kristiansand, Flekkerøy, Vesterrisør og Lista dekke hele Sørlandskysten.

Vi ser det samme på norskekysten for øvrig: Vestlandet dekkes i all hovedsak av tre navn – Stavanger, Kopervik og Bergen, for eksempel. Flere av de stedene som går igjen i kildene, som Langesund og Moss, har det til felles at de er små steder som i likhet med Mandal og Flekkerøya ikke var i nærheten av å ha et slikt befolkningsgrunnlag for 350 år siden at de har kunnet bære den voldsomme utvandringen som kildene forteller om.

De stedene som i ymse, alltid hollandske sammenhenger omtales, er med få unntak større byer og viktige havner, med andre ord steder som sjøfarende hollendere kjente og var opptatt av. På de eldste hollandske sjøkartene fra 1500- og 1600-tallet er det navn av denne typen som går igjen, og på disse finner vi steder som Vlecker og Maerdou på fremtredende plass.

Andre kilder fra samme periode gir et videre innblikk i hvordan hollenderne oppfattet våre kyster. Samtidige skildringer av det som i Nederland kalles «den første engelske sjøkrigen» i 1650-årene, da hollendere og engelskmenn lekte katt og mus med hverandre på sørlandskysten, er typiske i så måte. Med unntak av Flekkefjord, som nevnes fordi noen hollandske ostindiafarere hadde tatt skipskanonene i land og forskanset seg i havnen der, synes kysten vår å bestå av en liten håndfull viktige havner – «Westerryse», «Vlecker» og «Maerdou» – mens det resterende gjerne kan beskrives som «kysten mellom Mardou og Vlecker», for å ta et eksempel.

De viktigste havnene kunne også gi opphav til stedsnavn temmelig langt vekk fra havnen. Hollenderne kalte Rygenefossen for «Merdøfossen» og hele innseilingen til Arendal for «Merdøfjorden». Lenger vest snakket de om «Groenwijck in Vlecker» når de mente havnen Grovika ved Hamresanden. Det er innenfor denne sammenhengen at navnene på hjemstedene til de nordmenn som var i hollandsk tjeneste, gir mening.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Fra arkivenes gjemmer

Det ble en usedvanlig besværlig reise for mannskapet på fregatten «de Vrouwe Johanna Geertruijda», som la ut fra Texel med den hollandske kolonien Surinam som mål, like før jul i det herrens år 1760. Om bord var 35 sjømenn og 19 soldater, og turen kom til å vare i halvannet år. Den 10. april 1762 var fem av mannskapet på skipet hos notar Jelmer de Bruijn i Amsterdam for å avlegge sin erklæring om hva som hadde skjedd, og gjorde rede for hvordan det kunne ha seg at så mange som 33 av besetningen på 54 mann «manglet» ved ankomsten.

Beretningen om den trøblete seilturen finnes sirlig innført i notarens protokoll, som er bevart i Amsterdams byarkiv – sammen med materialet etter en mengde andre av byens notarer. De eldste protokollene er fra slutten av 1500-tallet, de yngste fra tidlig 1900-tall, og notararkivene fyller hele 3000 hyllemeter. Notarene spilte en viktig rolle i datidens Amsterdam; til notaren gikk man hver gang en kontrakt skulle inngås, når man trengte en attest eller ta opp…