Gå til hovedinnhold

Blindleia



«Denne Fandens Blindeled», skrev Vilhelm Krag, mens Gabriel Scott priste seg lykkelig over at turistene fremdeles – i 1911 – ikke hadde kommet dit, «og Gud være lovet – ingen vil nogensinde komme». Resten er, som det heter, historie – for i våre dager finnes noen av landets mest eksklusive fritidseiendommer i øyriket mellom Kristiansand og Lillesand. Men Blindleia har også en interessant forhistorie.

Kyststrekningen mellom de to sørlandsbyene fortoner seg som en eneste lang kjede av øyer og mindre holmer fra Skauerøya i øst til Ulvøysund i vest. Den 14 km lange strekningen utgjør en beskyttet, men trang farled mellom fastlandet og skjærgården, og det er denne leden som går under navnet Blindleia. Ved Ulvøya er det slutt på det rolige farvannet. Der møter man den lumske Kvåsefjorden, som også utgjør den gamle grensen mellom Nedenes og det mandalske.

I dag kommer man greit gjennom Blindleia også med noe større fartøyer, men slik har det ikke alltid vært. «Det kan være vondt nok at styre en Sjægte frem imellem denne Fandens Blindeled,» skriver Krag i 1905. Dagens forhold er først og fremst et resultat av mudrings- og sprengningsarbeider fra 1860-årene og fremover.

Navnet Blindleia viser til en «blind» eller ikke synlig led. «Blint Sont» heter det på draftene fra hollendertiden. Så vel navnet som naturforholdene peker i retning av at Blindleia har vært en foretrukket sjøstrekning gjennom århundrer. Men det har lenge vært påfallende at de nokså detaljerte borgerkrigssagaene om konfliktene mellom baglere og birkebeinere – som ellers vier havnene på sørlandskysten betydelig oppmerksomhet – tilsynelatende ikke kjenner uthavner som Brekkestø og Gamle Hellesund, mens derimot både Randesund like vest for og Homborsund like øst for Blindleia blir omtalt.

I 2011 oppdaget imidlertid marinarkeologer et vrak med kvernsteinslast i uthavnen Ulvøysund, og de foreløpige dateringene tyder på at funnet er så gammelt som fra siste del av vikingtiden. Ulvøysundvraket indikerer at Blindleia ble benyttet allerede den gangen. Men det stopper ikke der: Arkeologer har siden første halvdel av 1800-tallet merket seg at nettopp langs Blindleia ligger gravrøysene fra bronse- og jernalderen særlig tett. Her finnes «en mengde stenrøser … paa begge sider av den saakallede Blindeled», heter det f. eks. i 1838. Det er liten tvil om at røysene var ment å være synlig fra leden, for i den ytre skjærgården glimrer de med sitt fravær.

Kommentarer

TheDuke sa…
Navnet Kattegat er kanskje også fra hollendertiden, i betydning katt og hul. Skip fra Holland anså farvannet som altfor vanskelig å beseile på grunn av de mange grunne og snevre passasjer, snevert som et kattehul, hvilket også de mange gamle skipsvrak vitner om. (Løst fra Wikipedia)

Populære innlegg fra denne bloggen

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…