28 mai 2013

Gullfeber og trollskap på Oseberg



Da Gokstadhaugen ble åpnet og det berømte gravskipet kom for dagen i 1882, skapte det den rene klondykestemning i Vestfold. I Slagen utenfor Tønsberg ble gullfeberen både hjulpet frem av og dempet av en standhaftig lokal tradisjon som etter hvert gav konkrete resultater: Nok en skipsgrav, og endatil en som overgikk Gokstadgraven i rikdom!

Den kjente Oseberghaugen ligger i slettelandskapet like nord for Slagen kirke, på Oseberg-ødegården, som lenge tilhørte Jarlsberg hovedgård. Navnet Oseberghaugen er nytt, frem til den arkeologiske utgravningen i 1904 het nemlig den store gravhaugen Revehaugen. Den var heller ikke den eneste gravhaugen på gården.

Men i Slagen var Revehaugen det store samtaleemnet etter at sandefjordingene hadde fått sitt Gokstadskip. Bergensarkeologen Haakon Shetelig deltok som assistent ved utgravningen, og han fortalte etterpå – med doktor Grimsgaard i Åsgårdstrand som kilde – at det het seg om Revehaugen at det en gang var satt et skip inn i den, og at det fremdeles kunne påvises spor etter den kanalen som skipet var trukket opp fra sjøen gjennom.

Som nesten alltid ellers i slike tilfeller, er det vanskelig å avgjøre om tradisjonen er riktig gammel og eldre enn de første utgravningsforsøkene, eller om den tvert imot er oppstått som en følge av disse forsøkene. For allerede mange år forut for utgravningen i 1904, var jord fra Revehaugen blitt benyttet til fyll på kirkegården i Slagen. På grunn av dette var også høyden på haugen blitt kraftig redusert, og «haugen hadde fullstendig mistet utseendet av et gravmonument,» som Shetelig skriver. Kanskje var det derfor Revehaugen unngikk de tidlige antikvarenes oppmerksomhet.

Gammel eller ikke, så var ikke tradisjonen om gravskipet den eneste som omgav Revehaugen. Folks nysgjerrighet når det gjaldt hva som skjulte seg i haugen, var nemlig blandet med en utbredt skepsis mot å komme den for nær – for ikke å snakke om grave i den. Inger Marie Hansdatter (f. 1847) bodde på Oseberg da de første spede graveforsøkene begynte, og hun kunne mange år etterpå fortelle at «det alltid hadde vært noe rart med den haugen». Ikke bare vugget det når man gikk eller kjørte over den, men folk kunne se ting der også.

Flere hadde sett at det lyste fra haugen, og noen guttunger så en morgen en hel flokk med mennesker som gikk rundt haugen mens de holdt hverandre i hendene. Inger Marie og ektemannen hennes, Johannes Hansen (f. 1846), var selv en sen kveld kommet hjem til gården etter en tur i Horten. Klokken nærmet seg midnatt da Johannes fikk øye på en kvinne i grått skjørt som kom gående på vei østover. Hun gikk opp på en annen av gravhaugene og sank så plutselig ned i bakken. Det tok Johannes som et varsel om at det skjulte seg en skatt i den haugen, men han fant ingenting der.

Til å begynne med hadde han vært nokså sikker på at rikdommene lå i Revehaugen. For Johannes var sjømann, og flere år tidligere hadde han hatt en skjellsettende opplevelse i New York, mens han førte en lekter der. I Brooklyn hadde han nemlig oppsøkt en spåkone, og ifølge det Johannes fortalte Inger Marie og flere andre i Slagen, hadde hun spurt ham hvorfor han var i Amerika, og han hadde som sant var, svart at det var for å tjene penger. Svaret fra kvinnen var like overraskende som kontant: «Det behøver du ikke å komme hit for,» sa hun. «Hjemme på jordet ditt har du skatter nok, bare grav i haugen der». Så tok hun frem en bolle fylt med vann, og i den så Johannes Hansen Revehaugen like tydelig som om han skulle ha vært hjemme på gården... Da han så kom hjem igjen fra USA-oppholdet, begynte han å grave.

Hvor mye han egentlig fant, vites ikke. Men Inger Marie fortalte mange år senere at han fant eiketømmer som han mente måtte skrive seg fra et skip. Men vannet trengte stadig inn i den sjakten han åpnet, så han gav til slutt opp.

Da Johannes Hansen døde i 1901, hadde en av naboene, Paul Ellefsen på Roberg, også gravd en hel del i Revehaugen. Det var trolig mens Hansen var utenlands. Denne utgravningen foregikk i nattens mulm og mørke, slik skattegravninger tradisjonelt skulle, og slik det fremdeles i 1890-årene ble gjort mange steder i landet. Men vannet som strømmet til ble snart et problem for ham også, og bedre ble det ikke av at vannet luktet død og fordervelse, noe man tilskrev at det var blitt gravlagt folk i Revehaugen under Svartedauen.

Paul Ellefsen fant imidlertid treverk i mengder, og nå var mange i bygda overbevist om at det faktisk lå et skip i haugen. Og da Oseberg-ødegården ble frasolgt Jarlsberggodset, gikk den nye eieren, Oskar Rom, straks i gang med mer storskala undersøkelser av Revehaugen. Det første han gjorde, var å grave en grøft for å lede bort vannet. Med Paul Ellefsens nattlige gravninger friskt i minne, skapte dette frykt på nabogården; man var redd for pesten.

Det gikk dog ikke lang tid før Oskar Rom støtte på det tømrede gravkammeret som var plassert bak masten i skipet. Den 8. august 1903 reiste han så med rutebåten til Kristiania, med et utskåret stykke tre fra Revehaugen på baklommen. Målet for reisen var det nybygde Historisk museum, og vel fremme fikk han audiens hos professor Gabriel Gustafson. Resten er historie.

Ingen kommentarer: