11 mai 2013

Spinnehjul fra folkevandringstid


Foto: Kulturhistorisk museum, Oslo  

Fra og med yngre romertid opptrer spinne- eller snellehjul hyppig i kvinnegraver her til lands, og dette forholdet vedvarer helt frem til kristen gravskikk gradvis overtar for førkristen i sen vikingtid. Oluf Rygh presenterte i Norske Oldsager (1885) flere typer av snellehjul av bergart som han plasserte i eldre jernalder, i praksis i folkevandringstid. Tre av disse typene, R-167-169, oppfattet Rygh som formet i en dreiebenk. I det følgende vil jeg se nærmere på disse typene med hensyn til datering, opprinnelse og distribusjon. Hovedmengden av disse snellehjulene er av bergart, og samtlige er etter min oppfatning modellert etter importerte forbilder i materialer som bronse, glass og rav. De er dessuten utpreget regionale typer, der tyngdepunktet av funn skriver seg fra Sørvestlandet – fra Rogaland og Vest-Agder.

Den teknologiske bakgrunnen for at snellehjulene finnes i gravene, ligger selvsagt i spinning av tråd med håndten eller snelle (gno. snælda) til sying og veving. Håndtenen var enerådende frem til hjulrokken ble alminnelig utbredt i Norden fra 1600-årene av. Snellen var en tynn og spiss trepinne som midt på var utstyrt med et rundt og relativt tungt svinghjul – snellehjul – av stein eller annet materiale. På gammelnorsk ble snellehjulet kalt snúðr. Ordet finnes fremdeles i islandsk, men er for lengst borte i de fleste norske dialekter, der snellehjulet i stedet heter f. eks. rennel eller, på Østlandet, snåld.

Gravfunne snellehjul
Gården Sande i Herad, Farsund kommune i Vest-Agder, ligger sentralt passert på Briseid, det vil si landet mellom Åptefjorden i øst og fjorden Framvaren i vest. Sande var i nyhetene for noen år tilbake da arkeologer under ledelse av Wenche Helliksen (†) avdekket omfattende bebyggelsesspor og graver fra folkevandringstid og merovingertid.  Størst oppmerksomhet vakte en rik jordfestegrav fra sen folkevandringstid; den inneholdt blant annet en praktfull, forgylt relieffspenne med Stil I-ornamentikk. Graven slutter seg på flere punkter til de rike kvinnegravene fra tiden omkring 500 e.Kr. i denne delen av landet. Det gjelder så vel gravgodset som gravskikken. Sandefunnet hører med andre ord til det som Wencke Slomann kalte folkevandringskomplekset, der kvinnegravene er karakterisert ved relieffspenner ornert i Stil I, hektespenner, gullbrakteater, spannformede kar, vevsverd, nøkler og annet belteutstyr etc. I graven på Sande fantes det dessuten to snellehjul, innbyrdes svært forskjellige. Det ene er skiveformet og av en rød bergart, det andre dobbeltkonisk og av en mørk, nesten sort, serpentinaktig bergart. Mens det førstnevnte er helt uten dekor, er det dobbeltkoniske snellehjulet prydet med de konsentriske linjene som særlig utmerker R169.

Snellehjul av denne typen, og av de nærstående typene R167 og R168, er i realiteten en integrert del av «folkevandringstidskomplekset». Snellehjul forekommer i kvinnegraver mange steder i Europa, men først og fremst i germanske og sarmatiske graver fra og med yngre romertid. Flere har pekt på at snellehjul og håndtener har spilt en symbolsk rolle i denne perioden. Holder vi oss til Norge, viser både materialbruk og grad av forarbeidelse at folkevandringstidens snellehjul i mange tilfeller har vært statusgjenstander. Det gjelder ikke minst de antatt importerte snellehjulene av glass, bronse og rav. Mest påfallende i så måte er et funn fra Innbjoa i Kvinnherad (B4208a). Det er av formen R171, som vanligvis er utført i bronse, og som i alminnelighet minner om de berlokkformede ravperlene fra yngre romertid. Bronsehjul er sjeldne og forekommer særlig i yngre romertidskontekster, mange i rikt utstyrte gravfunn. Hjulet fra den også for øvrig rikt utstyrte Innbjoagraven er imidlertid av sølv, og det har et presset gullbånd rundt «halsen».

Brorparten av de bronsehjulene som er kommet for dagen her hjemme, er av den nærmest kuleformede type R166, mens enkelte er av typen R171. Snellehjulene av bronse er i Norge et utpreget vestlandsfenomen. Snellehjul av rav er svært sjeldne her til lands, så vidt meg bekjent er det bare tale om to funn (C 6992 Nordre Fevang, Sandefjord, Vestfold og S4446 Erga, Klepp, Rogaland). Det samme er tilfelle med snellehjul av glass, med kun fire funn (C22170 Stokke, Vanse, Vest-Agder; B2498 Tjøtta, Klepp, Rogaland: B11475 Fosse indre, Alversund, Hordaland; B9283 Blindheim, Vigra, Møre og Romsdal).

Regionale typer
Slike funn hører imidlertid til unntakene, og i folkevandringstid er langt de fleste snellehjul i norske funn enten av keramikk eller av bergart, særlig kleber. I vikingtiden er det et nokså klart skille mellom Oslofjordområdet på den ene siden og landet for øvrig (Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge) på den andre hva materialbruken angår. I førstnevnte område, som i så måte slutter seg til Sør-Skandinavia, er det vanlig med snellehjul av keramikk, mens kleber dominerer som råstoff i det meste av Norge. I Birkamaterialet er nesten halvparten av noe over 400 snellehjul som er funnet, av bergart, men kun to av disse er av kleber, mens bare 33 av de 930 snellehjulene fra Hedeby er av bergart. I hovedsak ser det ut til at fremstillingen av snellehjul har foregått i det enkelte hushold, slik at så vel snellehjul som tener er blitt produsert etter hvert som behovet oppstod, og av de råmaterialer som til enhver tid var tilgjengelig lokalt.

For Norges del, er bildet delvis det samme i eldre jernalder, men innslaget av andre bergarter enn kleber er større i folkevandringstid enn i vikingtid. Går man materialet nærmere etter i sømmene, viser det seg at dette innslaget av andre bergarter først og fremst er et fenomen som gjelder Vest-Agder og Rogaland, og som kanskje derfor ikke er uten sammenheng med at kystområdet fra Kristiansand til Stavanger er noe av et særsyn fordi utnyttbare kleberforekomster glimrer med sitt fravær her.

Innenfor den store, heterogene gruppen av snellehjul fra folkevandringstid er de profilerte, dreide hjulene av bergart et karakteristisk innslag, selv om de utgjør et lite mindretall innenfor det samlede bildet. Som nevnt, er det Ryghs typer 167–169 som er mitt anliggende i denne sammenheng, men til de dreide typene med konsentriske riller hører også enkelte eksemplarer av den sjeldne typen R435, som Rygh oppfattet som en yngre jernaldersform, men som trolig i realiteten hører hjemme i sen folkevandringstid og merovingertid, og som kun skiller seg fra R169 ved å være noe flatere. Et illustrerende eksempel tør være B5478 fra Drange i Herad, Farsund, Vest-Agder, som ut fra funnkombinasjonen må tilskrives tiden omkr. 700 e.Kr., og som er fremkommet gjennom en vitenskapelig undersøkelse i regi av Alexander Salvesen. 

R167 har konkave sideflater, R168 er flatt og skiveformet, mens R169 er dobbeltkonisk med flate topp- og bunnflater, og ofte med en vulst rundt tenhullet. R435 er i prinsippet identisk i utforming med R169. Det er viktig å påpeke at det også forekommer varianter av samme form som de nevnte, men uten de konsentriske rillene som kjennetegner typeeksemplarene, eller eventuelt med riller, men utført i et annet materiale enn bergart. Først og fremst gjelder dette unntaket R168 og R169, som – dersom en ser bort fra de konsentriske rillene som kjennetegner typeeksemplaret – til dels har en noe videre distribusjon enn de «rene typene» som er temaet her. Ikke minst snellehjul av bergart av form som R169, men med varierende dekor, forekommer nemlig spredt både østover til Oslofjorden og vestover (nordover) på vestlandskysten.

Det er viktig å ha i mente at avbildningene hos Rygh ikke viser «typer» i typologisk forstand, men utvalgte enkelteksemplarer som ut fra funnkombinasjoner ble antatt å tilhøre den ene eller andre delen av jernalderen. «Typene» er heller ikke entydige, og i den tiden som er gått siden Ryghs plansjeverk utkom, har det dukket opp mange snellehjul som kan være vanskelig å sammenligne med noen av hans avbildninger. Men i mangel av noe annet system, var én konsekvens at man i mange år katalogiserte snellehjul ut fra hvilket av Ryghs eksempler de lignet mest på. I denne sammenhengen har jeg valgt å forholde meg til denne svært overordnede inndelingen, fremfor det langt mer finmaskede systemet som Ellen Høigård Hofseth har utarbeidet. Det skyldes flere forhold. Dels er mitt anliggende ikke av typologisk art, og dels er jeg her opptatt av det som forbinder de ulike variantene fremfor det som skiller. I Hofseths system vil hjul som tidligere er blitt katalogisert som R169, fordele seg på flere ulike typer, enda om typeeksemplaret hører hjemme i hennes type IB/II I (snellehjul med rett basis og toppflate og sideflater som en rett avskåret kjegle).

Hovedmengden av materialet er gravinventar, men det er funnet slike hjul også i andre kontekster. Snellehjul av typen R169 er således påtruffet så vel i forbindelse med undersøkelser av hustufter – så som i tuft II i Sosteli eller i tuft I på Ullaland – som på bygdeborgen Salslottet på Lista. Den geografiske fordelingen av funnene er verdt å merke seg: Så langt min oversikt rekker, kjennes 56 eksemplarer av R169 med konsentrisk dekor. Av disse er det kun 7 som ikke er fra Rogaland eller Vest-Agder.

Hva R167 angår, kjenner jeg bare fem eksemplarer, fordelt på tre funn fra Vest-Agder og to fra Hordaland. Typeeksemplaret til R168 er C7403 fra Fevang i Sandefjord, og dette snellehjulet er i motsetning til de foregående av keramikk. Som sådan er det imidlertid en sjelden fugl, og hovedmengden av R168 er utført i stein. Paralleller til typeeksemplaret, men i bergart, vet jeg kun om syv eksemplarer av, derav ett fra Uppåkra i Skåne. Av de seks norske, er tre fra Vest-Agder og to fra Rogaland.

Den karakteristiske dekoren med konsentriske riller forekommer også på enkelte snellehjul av andre typer, først og fremst på Vestlandet, og dessuten på vikingtidens s.k. bikubeformede snellehjul av sandstein, samt på en del hjul fra middelalder og nyere tid.

«Strays»
Holder vi oss til R169, er det Vest-Agder og Rogaland (Jæren) som er typens egentlige hjemstavn. Det er også til en viss grad slik at de spredte eksemplarene utenfor denne landsdelen har en noe mer tilfeldig utførelse enn f. eks. typeeksemplaret C7460 fra Gyland i Flekkefjord, Vest-Agder. Eksempler tør være C8710 fra Holm i Skedsmo og C21598 fra Store-Dal i Skjeberg, Østfold.

På den andre siden forekommer det snellehjul til dels langt utenfor kjerneområdet som har sine nærmeste paralleller på Sørvestlandet. Hjulet C53639 fra Lundteigen i Re, Vestfold, er av sandstein og en nær parallell til typeeksemplaret. Helt over i det sørlige Bohuslän er det fremkommet et særdeles kraftig profilert snellehjul av kleber i en rik skjelettgrav (Tolleby i Stenkyrka socken, se Niklasson 1928). De nærmeste parallellene til denne avvikende utformingen i forhold til typeeksemplaret er nettopp fra Vest-Agder og Rogaland, med C27939l-m fra Sosteli i Åseral, Vest-Agder, som gode eksempler (figur 6). Det er også andre berøringspunkter mellom Tollebyfunnet og denne delen av Norge, både når det gjelder gravskikk og gravgods.

Strays kaller man det innenfor slektsforskningen når det i kildene forefinnes personer på «avveie», i den forstand at de opptrer i sammenhenger som dåp, bryllup eller begravelse langt hjemmefra. Flere forskere har på bakgrunn av utbredelsen av enkelte gjenstandstyper forsøkt å påvise slike «strays» i det arkeologiske materialet fra eldre jernalder. Det er ingen urimelig tanke at eksempelvis det godt utførte snellehjulet i Tollebyfunnet på samme vis er et minne om direkte forbindelser, kanskje i form av ekteskap, mellom Vest-Agder/Rogaland og Bohuslän.

Kronologien
Tre av de snellehjultypene som Rygh plasserer i eldre jernalder, er altså i sin konkrete utforming først og fremst regionale, sørvestnorske typer. Kan de da dateres nærmere? Høigård Hofseth har i nyere tid utarbeidet en typologi for Rogalandsmaterialet basert i første rekke på morfologiske attributter som utformingen av basis, side- og toppflate, og i noen grad også dekor.

I hvilken grad er det grunn til å forvente at disse formelementene endres, for ikke å si endres systematisk, over tid? Når det gjelder bruken av håndten, ble ullen som skulle spinnes, festet rundt snellen, som så ble satt i sving, slik at fibrene ble tvinnet til tråd. Snellehjulet gav snellen tyngde og jevn rotasjon. Generelt er det slik at snellehjulets tyngde og diameter påvirker tenens rotasjonsfrekvens og -varighet, og dermed kvaliteten på den ferdige tråden. Kort sagt brukes små snellehjul til å spinne tynn tråd, og tunge spinnehjul til å spinne tykkere tråd/garn. Ut fra et mer eller mindre rent teknologisk synspunkt har det vært vist til at enhver husholdning har hatt behov for ulike typer snellehjul, og at det derfor vil være vanskelig å påvise noen formmessige endringer over tid. Mot dette kan man alltids innvende at også høyst funksjonelle gjenstander kan endres over tid, ikke minst med hensyn til dekor, farge, materiale osv., uten at det nødvendigvis går ut over funksjonaliteten. I Hofseths materiale er det dessuten klare kronologisk betingede forskjeller også med hensyn til form. Hun finner f. eks. at snellehjul med hvelvet basis og hvelvet toppflate utelukkende hører hjemme i eldre jernalder, mens den vanligste vikingtidsformen, med krumme sideflater og største bredde ved basis, ikke forekommer overhodet i materialet fra eldre jernalder (Hofseth 1985:34ff.). Når det gjelder de dobbeltkoniske typene (herunder R169), bekrefter Hofseths undersøkelse Ryghs datering til eldre jernalder.

Spørsmålet er om det går an å komme nærmere enn det, og det mener jeg at det gjør. 22 gravfunn der R169 inngår, kan dateres, og samtlige tilhører folkevandringstid. Det er med andre ord ingen grunn til å regne typen (fremdeles R169 av bergart og med konsentriske riller) til eldre jernalder i betydningen (yngre) romertid/folkevandringstid. Det er en ren folkevandringstidstype. Alle de fem funn som kan dateres nærmere innenfor folkevandringstid, viser seg dessuten å tilhøre den yngre del av perioden (D2), uten at vi skal legge altfor stor vekt på det. Men sammen med det faktum at den nærstående typen R435 helst bør dateres til merovingertid, er trolig sen folkevandringstid et brukbart bud med hensyn til dateringen også av R169. Det er verdt å merke seg at på gravfelt i Vest-Agder og Rogaland der flertallet av gravene ligger i romertid, glimrer R169 gjerne med sitt fravær. I så måte er det nok å minne om de store feltene i Spangereid, der snellehjulene er av andre typer, og av keramikk.
Det siste poenget kan gjerne gjentas: Snellehjul av typen R169 (og implisitt også R167 og R168) erstatter i (sen) folkevandringstid, og i den sørvestlige delen av Norge, andre typer hjul av til dels andre materialer, dvs. keramikk. Utviklingen er delvis den samme i tilstøtende områder, men der er dekoren på de nye snellehjulene en annen. Hva kan ligge bak denne utviklingen?

Fremmede forbilder?
Vi befinner oss i en del av landet der keramikkhåndverket har vært høyt utviklet i romertid og folkevandringstid; det kommer til uttrykk så vel i den rike floraen av leirkarformer i Agder og Rogaland, som i det nærmest «industrielle» omfanget av det undersøkte pottemakerverkstedet fra denne perioden på Augland i Kristiansand. Vi kan derfor neppe søke forklaringen på den delvise overgangen fra leirgods til bergart hva råmateriale angår i forhold innenfor keramikkproduksjonen. Heller ikke er det noe grunnlag for å anta at snellehjul av bergart rent funksjonsmessig har andre egenskaper enn slike som er av keramikk, og dermed bortfaller trolig muligheten for at det er spinnetekniske endringer som ligger bak. Et eventuelt oppsving i aktiviteten i kleberbrudd e.l. kan heller ikke være en årsaksfaktor: For som nevnt finnes det knapt egnede kleberforekomster i dette området, og det er dessuten betydelig variasjon med hensyn til hvilke bergarter som er blitt benyttet til de nye snellehjulstypene.

Hofseth nevner gneis, sandstein, leirskifer, jaspis, klorittskifer, serpentin og kleber blant de bergartene som er blitt brukt til snellehjul i Rogaland i eldre jernalder. Variasjonen er stor også når det gjelder de dreide typene spesielt. Både myke og temmelig harde bergarter er blitt benyttet, og det er ingen tvil om at råstoffet til snellehjulene må komme fra mange ulike kilder. Fellesnevneren for utvalget synes nærmest å ha vært estetiske hensyn, og noe av det mest slående med hjul av typene R167-169 er fargen. Uavhengig av typen bergart er det visse farger som går igjen – først og fremst sort og rød, men i noen grad også hvit, grønn, blå og brun. Til dels er det de samme fargene som gjenfinnes på ildslagningssteinene i en del samtidige mannsgraver, dvs. rød, hvit, og brun, eller på krigerdrakten i enkelte høystatusgraver, dvs. rød og blå/grønn. Det er grunn til å tro at nettopp snellehjulenes farge har vært meningsbærende, og dette understreker disse gjenstandenes symbolske og statusindikerende rolle i kvinnegravene.

Ved siden av den karakteristiske rilledekoren og fargen, er det den blankpolerte finishen som særmerker disse snellehjultypene. De kan i så måte gi inntrykk av å være laget av glass, metall eller rav, og det er kanskje også poenget. Forbildene for de sørvestlandske hjultypene mener jeg nemlig må søkes i de noe eldre, importerte snellehjulene i disse materialene fra yngre romertid. Det er på disse i alle fall til dels romerske importgjenstandene, som altså har et betydelig nedslagsfelt i det samme området, at en finner igjen så vel form som dekor, overflate og til dels farge på bergartshjulene. Det er ikke utenkelig at spinnehjul i bronse har gitt inspirasjon til alle de dreide hjulene av typene R167-169. Bronsehjulet B5375a fra Kvassheim minner for eksempel om R167, og den karakteristiske falsen rundt tenhullet på en del eksemplarer av R169 gjenfinnes på bronse- og ravhjul med karnissprofil (R171). Det samme gjør den konsentriske dekoren. R169 har ellers en klar parallell i spinnehjul av glass som UM28871:165 fra Kville i Bohuslän. Selv R171 kunne bli etterlignet, jf. det særdeles fine eksemplaret i keramikk fra Knapegården i Hålta, Bohuslän (GAM7029).
Den relativt sene dateringen av de dreide spinnehjulene gjør det også relevant å peke på en viss likhet dels med samtidige merovingiske snellehjul og særlig sverdperler av rav og glass, så som den sorte sverdperlen i Lavoye grav 319b, og dels med sverdperler eller -anheng lenger øst. De sistnevnte forekommer blant annet i kalsedon, bergkrystall, jaspis, agat, rav og serpentin. Forholdet mellom snellehjul og sverdperler er komplisert, og temaet er for omfattende til å gå nærmere inn på i denne sammenheng.

Er snellehjulene dreide?
Så et siste spørsmål: Er de snellehjulene som Rygh for mer enn hundre år siden oppfattet som dreide, faktisk det? Dette er relatert til hvorvidt man virkelig hadde teknologi her hjemme i folkevandringstid som gjorde det mulig å dreie også relativt harde bergarter. Fremdeles i vikingtiden er jo dreide snellehjul av bergart relativt sjeldne. For sammenligningens skyld kan nevnes at av 92 hjul fra vikingtidens York, er bare om lag fjerdeparten dreide.

R435-hjulet S3748 fra Lode i Nærbø, Hå, er av mørk rød bergart og dekorert med konsentriske riller på begge sider. I Arkeologisk museums tilvekst heter det at «sirklene er så perfekte at de må være laget i dreiebenk». Samme vurdering kan man gjøre når det gjelder mange av de andre snellehjulene som er nevnt, og i noen tilfeller avbildet, i det foregående. Enkelte hjul jeg har hatt anledning til å studere under mikroskop, har også vist klare tegn til å være dreide. For så vidt kan utvalget av bergarter i seg selv delvis forklares ved de krav en må stille til stein som skal dreies. Når det gjelder kleber til dreiing, for eksempel, trenger man relativt god kleber; ikke for myk slik at den sprekker, men heller ikke for hard. Det kan være derfor tilvekstene til stadighet bruker en term som «serpentin», men sjelden «kleber» om snellehjul av typen R169.

For Middelhavsområdets del skriver Theoprastus (371–287 f. Kr.) at man brukte dreiebenker for å bearbeide mykere steinarter. Opplysningen gjelder trolig en kleberforekomst på øya Siphnos, og den gjentas av Plinius, som legger til at det samme gjelder en grønn stein i Como i Italia. I Nord-Europa er det funnet spor etter dreiing i York i vikingtiden, og i Skandinavia viser funn av en medbringerpinol (spindeldelen som fester arbeidsemnet til den roterende aksen i en dreiebenk) i de eldste bylagene i Ribe fra 700-årene at man hadde en form for dreiebenk senest ved vikingtidens begynnelse. Det er videre mulig at sandsteinskiver fra smedgravene C1878-1886 fra Mela i Gjerpen og C28292 fra Kursmose i Eidsberg kan ha vært montert i dreiebenker og benyttet til sliping.
Den tradisjonelle svarvestolen eller vippedreiebenken kan per i dag ikke føres lenger tilbake enn til middelalderen, men noen av dens forløpere kan ha vært kjent i Norden alt i eldre jernalder. Den enkleste og antagelig eldste dreiebenken bestod av et stativ med to pinoler der emnet var oppspent og ble trukket rundt ved hjelp av en rem eller en drillbuestreng direkte på emnet. Til finere arbeider og mindre emner kunne man benytte en mer utviklet dreiebenk, der drivsnoren i stedet ble festet rundt en spindel som via en medbringerpinol trakk emnet rundt, som i Ribe.

Trolig fantes det dreiere som også behersket kunsten å arbeide med visse bergarter alt i vår egen folkevandringstid. De har vel i så fall gått frem omtrent som den indiske dreieren John Holtzapffel  observerte for 150 år siden: 

«He commences by digging two holes in the ground at a distance suitable for the length of the work, and in these fixes two short wooden posts, securing them as firmly as he can by ramming earth and driving in wedges and stones around them. The centres, scarcely more then round nails or spikes, are driven through the posts at about eight inches from the ground, and a wooden rod for the support of the tools, is either nailed to the posts or tied to them by a piece of coir or coconut rope. The bar if long is additionally supported ... by one or two vertical sticks driven into the ground. During most of his mechanical operations the Indian workman is seated on the ground ... The boy, who gives motion to the work, sits or kneels on the other side of it holding the ends of cord wrapped around it in his hands, pulling them alternately […]».

1 kommentar:

Anonym sa...

Tror spinnehjul fra gravfunn må tolkes dels som smykker/symboler. Spinneteknisk kan en oppnå samme virkning med et hjul av tre. (I dag er tre så og si enerådende på nyproduserte håndtener.) Det er altså lite å vinne teknisk ved å bruke et kostbart steinhjul.

En annen ting er at spinning kan være knyttet til noe dypt kvinnelig. Jevnfør uttrykket "spinnesiden". Når vi kommer ut av mors liv, henger vi i en tråd, navlestrengen, som er vridd, for ikke å si spunnet. Nornene spinner lagnaden.

Så, rike kvinner spant, ikke så mye av behov, men for sin kvinnelighet. Og de brukte kostbare redskap, som skilte deres arbeid fra det daglige slitet.

Arne Andersen