Da Rasmus Hausken skulle dyrke opp en myrstrekning på gården sin på Nord-Karmøy i 1911, gjorde han et flintfunn som er blant de aller største i sitt slag her i landet. For 4000 år siden, da bondesteinalderen gikk mot slutten, hadde noen lagt ned blant annet 27 dolker og 214 skiveformede avslag av flint i myra. Slike store nedleggelser er karakteristiske funn fra den perioden da kobber og bronse var i ferd med å overta som råmateriale i våpen og redskaper i områder lenger sør. Dersom du en gang har holdt en flintdolk mellom hendene, vet du hvor skap eggen på den kan være. Flintdolken var noe av et universalvåpen for menn i sluttfasen av steinalderen – egnet til kamp på liv og død så vel som til slakt og andre mer hverdagslige sysler. Gravfunn lenger sør viser oss at den ble båret i beltet. I et tysk myrfunn fra Wiepenkathen i Niedersachsen kan en studere en flintdolk i et godt bevart hylster av lær. I Skåne har det vist seg at den eneste forskjellen fra gravskikken i århundrene forut, er at stridsøksen i mannsgravene er byttet ut med en flintdolk. Hos oss forekommer dolker i en del gravfunn, men mange dolkfunn skriver seg fra kontekster som gjør det mer nærliggende å tolke dem som rituelle nedleggelser – offerfunn.
De eldste flintdolkene har sine tydelige forbilder i de dolkene av kobber som er fast inventar i mannsgravene innenfor den samtidige klokkebegerkulturen på kontinentet. Der opptrer dolken sammen med utstyr til bueskyting, og dolken skal helst oppfattes som et våpen man brukte i ritualisert nærkamp, slik vi hører om i Odysseen og Illiaden. Dolken var et symbol ikke bare for en krigersk ideologi, men også for februkets økende betydning. Fra ca.
De første metallkulturene oppstod i Tyrkia og Midt-Østen for 7000-8000 år siden. Kunnskapen om bruk av kobber spredte seg så til Balkan og andre deler av Sørøst-Europa. I Mellom-Europa finner vi de tidligste metallbrukende samfunnene – som går under navn av Únětice-kulturen etter et funnsted i dagens Tsjekkia – først omkring 2.300 f.Kr. Det er altså samtidig med at dolktiden begynner i Skandinavia. Ikke bare dolkene, men alle flintredskapene fra slutten av steinalderen er fremstilt under sterk påvirkning av forbildene i metall. Med overlegen teknikk hermet flintsmedene formen til de ettersøkte kobber- og bronsegjenstandene – dolker, sigder, økser, spydspisser, pilspisser og ildslagningssteiner. For å etterligne kobberglansen fikk flintredskapets overflate en sluttbehandling med trykk- eller pressteknikk, det vi kaller flatehugging. De yngste flintdolkene er tydelig inspirert av Únětice-kulturens støpte bronsedolker, i den grad at flintsmedene har etterlignet den støperanden som finnes på bronsedolkene.
Sentrum for produksjonen av flintdolker lå i det flintrike Danmark. Dolker derfra er funnet så langt sør som i dagens Sveits, Østerrike og Tsjekkia, og fra Schleswig-Holstein i sør til Mellom-Skandinavia i nord dominerte flintdolken gjenstandsinventaret. Til norskekysten ble flinten transportert i båtlast etter båtlast over Skagerrak, direkte fra flintkildene. Mange dolker kom som ferdige produkter, andre som halvfabrikata. Mens sørskandinavene byttet til seg det eksotiske bronsemetallet fra metallkulturen på Kontinentet, ble altså den grå, jydske flinten den viktigste byttevaren mot nord. I Norge har flintdolkene et vestlig tyngdepunkt – tredjeparten av de som har kommet inn til de arkeologiske museene, kommer fra Rogaland.
Vi vet mindre om hva slags gjenstander som ble utvekslet med flint i denne perioden, men det er sannsynlig at huder og pelsverk av dyr som var utdødd i Sør-Skandinavia, har vært en viktig ”eksportartikkel” fra områdene lenger nord.
Funnet fra Karmøy og tilsvarende funn viser hvor stor betydning dolker og andre flintgjenstander har hatt i slutten av steinalderen i et land som selv ikke eide den dyrebare flinten. Slike funn er sluttresultatet av komplekse ritualer som ble avsluttet med nedleggelser ved bredden av åpent vann eller i våtmark. De store flintnedleggelsene på Vestlandet er dessuten karakteristiske uttrykk for de store mengder flint som nådde norskekysten da steinalderen gikk mot slutten, en materialisering av de jyske flintsmedenes ”svanesang”, om man kan si det slik.
De store kontaktnettene som disse funnene vitner om, var ikke noe nytt fenomen i dolktid. Men det som ser ut til å være nytt da steinalderen går mot slutten, er at man akkumulerer og forbruker verdigjenstander på en annen måte enn tidligere. De store depotfunnene som det fra Karmøy, har ingen egentlige paralleller i foregående perioder. Det betyr antagelig at en ny og hierarkisk samfunnsstruktur var i emning, slik vi også får visshet om gjennom de monumentale gravhaugene som bygges blant annet på Karmøy i den påfølgende eldre bronsealderen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar