Jernalder i Fjære

Det var på Raet det begynte, også i Fjære. Man tenker seg ofte at den store Ra-morenen hører hjemme ved Oslofjorden. Der finner vi den sør ved Halden og videre tvers gjennom Østfold som en markert rygg. Hele veien har morenen tiltrukket seg gammel bosetning og forhistoriske monumenter. Ved Moss dukker den i havet og følger samme rute som Bastøferja over fjorden til Borre og storhaugene der. Siden forsvinner den igjen i havet sør ved Brunlanes, der den utgjør rammen om det storslåtte jernaldergravfeltet på Mølen. Utenfor kysten av Grenland og Aust-Agder finner vi igjen Raet som en undersjøisk rygg som stedvis er synlig over havoverflaten som øyer og holmer, som Jomfruland, Merdø og Tromlingene. Og jammen har ikke morenen tiltrukket seg gravminnene her ute også! Men så kryper grusryggen atter på land øst for Fevik, før den fortsetter sin ferd vestover gjennom Agderbygdene. Enkelte steder, som i Fjære, er den flere steder et like karakteristisk trekk i landskapet som ”hjemme” i Østfold og Vestfold. Tettheten av kulturminner på Raet i Fjære må man også til Rabygdene ved Oslofjorden for å finne maken til. Her, som lenger østpå, er det de gode betingelsene for jordbruk som har gitt grunnlaget for et relativt stort folketall og et maktsentrum som vi først og fremt kjenner gjennom arkeologiske monumenter og funn.

”I dette Strøg ligger en utallig Mængde Gravhauge,” skrev en begeistret arkeolog hjem til Christiania i 1859. ”Dette strøg” er ikke hele Fjære, men nettopp toppen av morenen. Nicolay Nicolaysen, fortidsminneforeningens sekretær og en særdeles aktiv arkeolog i siste halvdpart av 1800-tallet, vet nærmere beskjed: ”Strøget, hvori de (dvs. gravminnene) ligge, begrænses mod nordøst af Temsevandet, mod sydvest af Vikskilen, og paa langsiderne af større eller mindre klippehøjder. Terrænet stiger opad fra Temsevandet, fortsætter sig dernæst i en, undtagelsesvis af mindre højder afbrudt flade, og faller derpaa igjen sterkt af ned mod Vikskilen”.

Vi må imidlertid enda 200 år bakover i tid før vi møter ”arkeologisk” virksomhet i Fjære for første gang. Så tidlig som i 1662 blir nemlig Peder og Lage Lien bøtelagt for å ha ”aabnet Jorden for at lede efter Jordskattegodtz”. Det kan ikke være noen tvil om at det var gravhauger de to hadde åpnet, og kilden forteller at det foregikk på Hausland, og på natterstid. Men det er først i løpet av 1800-årene at det blir virkelig stor interesse for fornminnene i Fjære. I 1840-årene var Morten Smith Dedekam fra museet i Arendal her og registrerte fornminner blant annet på Trålum. En generasjon senere foretok Th. Winther utgravninger i bygda. Det skjedde i 1880, og utgravningene ble bekostet av Arendals museum, det nåværende Aust-Agder kulturhistoriske senter. Winther var til vanlig arkeolog ved Tromsø museum. Winther bekrefter inntrykket av at det i området mellom Temsevannet og Vikkilen nærmest var gravminner hvor man enn snudde seg. Han viser til en samtale med en av bøndene på Bringsvær: ”Hvor han gravede i jorden, sagde han, fandt han levninger af gamle begravelser, snart inde ved husene, snart ude i jorderne”.

Men det er Nicolaysens utgravninger som har frembragt brorparten av de arkeologiske funnene fra Fjære. Han foretok utgravninger her tre feltsesonger på rad, i 1875, 1876 og 1877, og og undersøkte en rekke gravminner. Bare på Bringvær gravde han ut så mange som 51 gravhauger.

Funnene forteller
Det er først og fremst funnene fra Nicolaysens utgravninger som gjør det mulig å danne seg et bilde av Fjære i jernalderen. Og funnene tyder på at Fjære var et sted utenom det vanlige alt fra tiden omkring Kristi fødsel – trolig også tidligere, ettersom vi har rike funn herfra alt fra bronsealderen. Både funn og fornminner peker ut bygda som sentrum for et større geografisk område gjennom lang tid. Omfanget av det området som til enhver tid ”sognet til” eller ”lå under” Fjære – det er ikke bare enkelt å velge meningstunge uttrykk fra vårt eget samfunn når vi skal forsøke å beskrive forhold som ligger nesten 2.000 år forut for vår tid – har antagelig variert.

Funnmengden i seg selv gjør at et arkeologiblikk uten videre rettes mot Fjære. Men alt fra romertiden (Kr. f. – 350 e. Kr.) av har vi en hel del funn som kvalitativt skiller Fjære ut fra Aust-Agder for øvrig. I denne perioden finnes romerske produkter som bronsekjeler og glassbegere som gravgods i ikke så rent få høystatusgraver i Norden. Slik er det også i Fjære, og til dels i bygdene nærmest rundt Fjære, som Vestre Moland, Birkenes og Oddernes. Men særlig fra Bringsvær har vi en del mer sjeldne importsaker. I 1873 fikk for eksempel Oldsaksamlingen i gave fra Gjerulv Åsmundsen på Bringsvær et par gravfunn, og i det ene av dem fantes restene av et meget stort romersk bronsefat av en type som ser ut til å være unik på norsk område. I en av de haugene som Nicolaysen undersøkte på Bringsvær i 1875, lå en praktfull bronsevase av den typen som arkeologer betegner som Hemmorspann, og som også er en sjelden fugl på våre breddegrader.

Noen av romertidsgravene fra Bringsvær inneholder våpenutstyr av en type som viser at de gravlagte mennene har hatt en høy rang innenfor datidens militære organisasjon. Sammen med det sjeldne bronsefatet som Gjerulv Åsmundsen pløyde frem, lå et beslag av bronse til en sverdskjede. I en stor haug som lå i skråningen nord mot Temsevannet, fant Nicolaysen i 1875 to rikt utstyrte våpengraver. Her hadde hver av de gravlagte fått med seg sverd, spyd og lanse. Én av dem hadde dessuten en fingerring av gull, og én et skjold med randbeslag av bronseblikk. Foruten disse tre gravene fra Fjære, har vi bare to andre ”offisersgraver” på Agder – én fra Birkenes, som det er naturlig å se i sammenheng med Fjære, og én fra Lista.

Våpengravene fra Fjære har i senere hatt stor betydning for fortolkningen av den store krigsbytteofringen fra Illerup på Jylland. Dette funnet, som består av våpen og personlig utstyr tilhørende en hær på kanskje så mange som 1000 mann, tolkes i dag som et resultat av et krigersk angrep på Jylland med utgangspunkt i områder lenger nord. Funnet er datert til ca. 250 e. Kr. Våpengravene fra Bringsvær inneholder utstyr som tilsvarer mellomnivået i Illeruphæren.

Men la oss vende tilbake til de gjenstandene som må være importert fra Romerriket. Det ser ut til at en vesentlig del av kontakten mellom Norden og Kontinentet har foregått via et viktig senter i Stevns på Sjælland. Utvalget av romerske praktsaker er større i dette området på Sjælland enn i Norden for øvrig, og man tenker seg derfor at Stevnsmiljøet har hatt en filterfunksjon – stormennene her har beholdt de beste gjenstandene de fikk gjennom kontaktene sine med de mektige romerne, mens mer ordinære, masseproduserte gjenstander har blitt formidlet videre nordover. Forbindelsene mellom Fjære og Sjælland vises klart gjennom et antall spesielle gjenstandsfunn fra Bringsvær. Det dreier seg om to kvinnegraver med en sjelden type draktspenne som går under betegnelsen rosettfibler. Funnene fra Fjære er uten like på Agder, og man må vestover til Karmøy eller østover til Østfold for å finne tilsvarende spenner. I en annen grav var den døde utstyrt med en såkalt ormehode-fingerring, som også viser forbindelsen til Sjælland.

Også fra den påfølgende folkevandringtiden (350-550) har vi fine funn fra Fjære. I en stor gravhaug på Vik, gravd ut i 1869, fant man en rik jordfestegrav fra 400-årene. I et 3 meter langt, hellebygd kammer lå en kvinne med et omfattende gravutstyr. Her fantes rester av 7 leirkar, et dreiet trekar, 3 bronsespenner og en sølvspenne med innlegg av niello, flere hektespenner av bronse, og et spinnehjul av kleber. Den døde kvinnen hadde ligget med hodet i vest, og ved siden av henne hadde det ligget en gjenstand som finneren mente var et sverd, men som trolig i realiteten var et vevsverd. Dessuten fantes det rester av tøy og ”noget mørkt og langt haar af den begravne”. Th. Winther fant en grav utenom det vanlige på Trålum – det dreier seg om en begravelse i båt fra folkevandringstid, og er en av de tidligste båtgravene i Norge. Også før Winthers tid hører vi om et båtgravfunn i Fjære. En gang før 1859 fant man i en stor langhaug som ble spadd bort, ”lævninger af Egeborg, der vare klinkede sammen, og syntes at have tilhørt en Baad”. Den sistnevnte graven kan ha vært fra vikingtid, som de fleste av de daterte båtgravene i Fjære.

De draktspennende som opptrer i kvinnegravene fra slutten av eldre jernalder i Fjære og nabobygdene virker fremmedartet i det samtidige materialet fra Norge. Kjeder og smykketyper gjør at tankene går til Østersjøområdet. Det gjelder altså ikke bare Fjæregravene, men også kjente funn som dem fra Mjølhusmoen i Froland og Skreros i Vegusdal. Kanskje vitner drakttradisjonen i denne landsdelen om utstrakte giftermålsforbindelser med områder i sørøst? Uansett ser det ut til at kvinnedrakten i Aust-Agder har vært påfallende forskjellig fra drakten noen mil lenger vest, i det nåværende Vest-Agder.

Samlet peker funnene fra eldre jernalder mot at Fjære har vært et regionalt maktsentrum i disse århundrene. Hvor langt vekk fra Fjære må reise vi før vi møter tilsvarende miljøer? Det kryr ikke av dem, for å si det på den måten. Ellers på Agder er det bare Lista som når like høyt opp. Ser vi på Bringsvær isolert, med sine rike våpen- og importfunn, er det Lundefeltet på Lista som faller en i tankene, men de rikeste gravene der er noe yngre enn dem på Bringsvær. Videre vestover må vi til Nord-Jæren, og deretter til Karmøy. Østover finner vi den første parallellen til Fjæremiljøet i Søndre Vestfold. Hva slags miljøer er egentlig dette? Trolig dreier det seg om sentralområder innenfor regionale herredømmer – vi kan kanskje kalle dem småriker.

Vikingtid i Fjære
Perioden som innleder den yngre jernalderen, kalles merovingertid (550-800). Vi har enkelte merovingertidsfunn fra Fjære, men generelt mangler de helt rike gravene fra denne perioden over hele Agder. I den påfølgende vikingtiden (800-1050), derimot, viser gravfunnene på ny et utadrettet og rikt Fjæremiljø.

Hele 47 vikingtidsfunn har vi – flere enn fra noen annen bygd på Agder. Av disse er 21 mannsgraver og 10 kvinnegraver, mens 16 av gravene ikke inneholder gravgods som kan regnes som sikkert kvinne- eller mannsutstyr. Hele 30 av funnene skriver seg fra den store utgravningsaktiviteteten i bygda i 1870-årene. Det er en overvekt av graver fra yngre vikingtid (900-tallet) i Fjære.

Vi skal ikke gå gjennom alle vikingtidsfunnene, men må se nærmere på noen av dem. For eksempel er det verdt å merke seg at så mange som fem graver inneholder skålvekter. Alle fire er mannsgraver, og vektene er det rimelig å sette i sammenheng med handelsaktivitet. Sammen med en konsentrasjon av importfunn til Fjære og nabobygdene, har de mange vektene blitt tatt til inntekt for idéen om at det har ligget en markedsplass eller kaupang i Fjære, helst i Vikkilen, i vikingtiden. Et par andre graver inneholder utstyr til metallbearbeding, blant annet til støping av sølvbarrer. Også dette er aktiviteter som hører hjemme på vikingtidens markedsplasser, og funnbildet i Fjære ligner virkelig på det vi finner på og rundt Kaupang ved Larvik. Det gjelder også det betydelige antallet båtgraver fra vikingtid i Fjære, som bare Spangereid kan oppvise maken til på Agder, og som vi ellers må nettopp til Larvik for å finne en parallell til.

I vikingtiden ser det ut til at kontakten til De britiske øyer har vært stor, uten at Fjære på den måten skiller seg fra andre deler av norskekysten. I en grav som Nicolaysen undersøkte på Vik i 1870-årene, får vi et sjeldent direkte innblikk i forbindelsene vest over Nordsjøen. I graven fantes foruten et omfattende smedutstyr, også fire vektlodd. To av loddene har en liten sølvmynt innfelt i toppen. På den siden som vender opp, er avbildet et kors med omskriften + EANRED REX. Mynten er en styca fra kong Eanred av Northumbria. Den er preget i York i første halvdel av 800-tallet. Men vektloddene kan neppe være eldre enn fra slutten av samme århundre, og da var York eller Jorvik under norrøne vikingers herredømme. Hvordan den gravlagte mannen på Vik hadde fått tak i myntene, vet vi selvsagt ikke. Kanskje hadde han selv vært i Jorvik?

Det er imidlertid funnene fra Bringsvær som gjerne trekkes frem når vikingtidssporene i Fjære omtales. Den må ha gjort inntrykk på Anton W. Brøgger, den merkelige gruppen med flatmarksgraver han undersøkte på Bringsvær senhøstes 1922. Iallfall var det den ene graven, komplett med skjelett og det hele, som prydet forsiden på de julekortene han sendte til kolleger i inn- og utland senere samme år. "Glædelig jul og godt nyt år" står det på baksiden av kortet, hvis forside er gjengitt her. Hva var det da som fascinerte den rutinerte arkeologen? Rike gjenstandsfunn kan det ikke ha vært, selv om den avbildede graven inneholdt gravgods i form av en skålvekt, en skinnpung med seks vektlodd, en tysk sølvmynt og en plommekjerne, en kam, en kniv og en øks. De to øvrige gravene var imidlertid tomme. Nei, det var den spesielle gravskikken Brøgger hadde festet seg ved. For de tre gravene som ble påtruffet i forbindelse med nydyrkning på Bringsvær skiller seg på vesentlige måter fra vikingtidsgraver flest, ikke bare i Agderfylkene, men i det sørlige Norge i det hele tatt.

I mange kystdistrikter ser det ut til at den hedenske gravskikken i all hovedsak forlates omkring 950. På Agderkysten er det bare en håndfull graver som sikkert kan dateres til etter 950. Det dreier seg først og fremst om de tre fra Bringsvær. Mynten i den ene gravlagtes pung daterer graven til etter 983. Det i seg selv gjør denne gravgruppen spesiell. Men også gravformen er bemerkelsesverdig, idet samtlige tre gravlagte var lagt i kister eller kamre av stein. Steinkister som kan minne om disse, hadde vært vanlig blant aristokratiet i yngre romertid og folkevandringstid i landsdelen, men det er ikke spor etter skikken etter begynnelsen av 500-årene. Hadde det ikke vært for at gravgodset i den ene graven så utvilsomt peker mot sen vikingtid, ville trolig Brøgger ha ment at det dreide seg om graver fra folkevandringstid. Og selv om det ikke er helt uhørt med steinkister under flatmark i folkevandringstid, så er datidens steinkistegraver nesten alltid dekket av en gravhaug. På Bringsvær var det ikke spor etter gravhaug over noen av de tre gravene.

Den største kisten inneholdt viste seg å være bygd for en mann i 30-årsalderen. I graven fantes foruten et så å si intakt skjelett, det gravgodset som er nevnt ovenfor. Plasseringen av gjenstandene i graven tyder på at alle sakene – med unntak av øksen – har vært opphengt i mannens belte. De to andre kistene var mindre, og den ene inneholdt restene av et barneskjelett.

Siden Brøggers tid har man diskutert om gravskikken i Bringsværgravene skal regnes for hedensk eller kristen. Steinkister som minner om dem fra Bringsvær, er kjent fra kristne gravplasser i tidlig middelalder – først og fremst fra De britiske øyer, men også fra enkelte hjemlige funn. Av utstyret i mannsgraven er det bare øksen som ikke direkte kan sies å ha vært del av det personlige utstyret. Spørsmålet om Bringsværmannen var kristen eller ikke, kan ikke avgjøres uten nye arkeologiske undersøkelser på funnstedet. Men ut fra de tilgjengelige funnopplysningene kan man ikke helt avvise tanken om at de særpregede gravene tilhører en tidlig kristen gravplass eller endog en kirkegård.

Hedenskap og kristendom
Men hvordan kan man avgjøre om en grav er kristen eller ikke? Det er et relevant spørsmål, ikke minst med Bringsværgravene som bakgrunn. Noe kan vi lære av å studere kristningsprosessen i andre deler av Nord-Europa, for eksempel i England og Frankrike. Det vi der finner, er imidlertid egnet til å helle kaldt vann i blodet på en arkeolog. For på et overordnet nivå er det nok slik at vi kan stille opp en motsetning mellom sikre hedenske graver og sikre kristne. I den hedenske gravskikken kan inngå likbrenning, gravgaver i form av matoffer og annet og begravelse under haug. Dersom liket er gravlagt ubrent, er det ofte lagt nord-sør. Den typiske kristne gravskikken innebærer ubrent og ikke-utstyrt begravelse på en kirkegård eller vigslet gravplass, i en kiste som er orientert øst-vest. Men eksemplene fra den første kristne tiden i andre land rundt Nordsjøen viser at bildet nok ikke er så enkelt. Således var det først da angelsakserne i Kent ble kristne, at gravhaugbygging ble en vanlig foreteelse i denne delen av England. Hos frankerne i det nåværende Frankrike finner vi de mest velutstyrte gravene med våpen, smykker og annet gravgods først etter kristningen. Holder vi oss til Norden, viser det seg at sikkert kristne kvinnegraver (på kirkegårder) er utstyrt både med smykker og redskaper i 1000- og 1100-årene.

Adam av Bremen skriver i 1070-årene at ”alle i Norge er meget kristent sinnede”. Skal vi tro den gode magister, var landet helt kristent på det tidspunktet. Men kristningen var en lang prosess i Skandinavia, sikkert også i Norge, og det må ha eksistert betydelige regionale og lokale forskjeller. Noen av de yngste sikkert daterte og utstyrte gravene i landet, har vi i Setesdal. Vesentlige deler av kristningsprosessen fant sted i vikingtiden, og i mesteparten av Norge skal vi nok regne med at den var over i andre halvdel av 1000-årene. Da hadde vi et samfunn der folk flest var oppvokste med kristendom og oppfattet seg selv og hverandre som kristne. Samtidig var det kristne skikker og det kristne verdensbildet som dominerte.

Men i flere hundre år forut for dette må i det minste aristokratiet også i Aust-Agder ha hatt kjennskap til kirke og kristendom og kontakt med kristne mennesker. Vi så jo at blant annet at man hadde forbindelser med Northumbria på 800-tallet. Det er likevel vanskelig å fastslå hva slags konsekvenser denne kontakten har fått for trosforestillinger. De kristningsinitiativene vi kjenner i jernalder og vikingtid er ovenfra og ned: Omvendelsen begynner hos konge og stormenn. Man har lett for å forestille seg at kristendommen til å begynne med appellerte til de dårligere stilte i samfunnet, først og fremst. Men i den perioden vi her snakker om, er det det motsatte som er tilfellet. Kristning innebar å nærme seg den romerske staten, eller de senere romaniserte statene i Frankrike og Tyskland. Den tidlige kristendommen var i bunn og grunn et politisk fenomen – og i mindre grad et resultat av åndelig omvendelse.Hedendommen var det vi kaller en etnisk religion. Den religiøse kulten var trostolerant, men kulteksklusiv. Den sosiale og kultiske verden var sentrert om det hjemlige området, der landets guder og makter rådet. Hvem disse maktene var, varierte.. Det var ikke problematisk at andre folk hadde andre guder enn de hjemlige, og dersom disse fremmede gudene bare ble ansett for mektige nok, kunne de bli opptatt i det hjemlige panteon og bli gjenstand for kult – iallfall når man var borte hjemmefra. Trolig kunne det også gjelde den kristne guden. Middelalderens kristendom var derimot en universell religion; troseksklusiv, men kulttolerant. Selv om Kirkens langsiktige mål i Norden var et trosskifte, vektla man imidlertid i den første kristne tiden de ytre handlinger – riter og skikker. Ikke minst gravleggingsskikker stod i fokus.

Områdene i den nordlige utkanten av Vest-Europa var blant de regionene som sist ble integrert i den vestlige kristenheten. I begynnelsen av 700-årene søkte frisernes apostel, Willibrord, forgjeves å påvirke danekongen Ongendus til å ta imot kristendommen. I 822 fikk biskop Ebo av Reims i oppdrag av paven å starte misjon rettet mot Norden, og han skal ha lykkes med å opprette en forsamling i Danmark. I 826 ble danekongen Harald Klak – som den første nordiske hersker vi kjenner til fra skriftlige kilder – døpt i Mainz sammen med et antall danske stormenn. I 830 kom misjonæren Ansgar på invitasjon fra svearnes konge på besøk til Birka, der det ble opprettet en menighet og bygd et lite kapell.

I Norge er det først omkring midten av 900-årene at vi hører om slike misjonsforsøk. Danekongen Harald Blåtand skal ha sendt biskoper blant annet til Agderkysten i en periode da han hadde overherredømmet i Viken, og Håkon den Gode skal ha hatt med seg en engelsk biskop til Vestlandet. Tidspunktet for Harald Blåtands misjonering ser ut til å falle nokså greit sammen i tid med at de mest ”typiske” hedenske gravene forsvinner, men foreløpig har vi ikke kjennskap til sikre kristne begravelser så tidlig. Det er imidlertid mulig at folk alt på slutten av 900-tallet har begynt å gravlegge folk på kirkegårder.

I en del tilfeller inneholder norske vikingtidsgraver gjenstander som i utlandet har et kristent symbolinnhold. Enkelte forskere har tenkt seg at funn av denne typen betyr at kristendommen gradvis vant innpass blant folk i kystdistriktene fra og med 700-årene. Til disse funnene hører for eksempel gjenstander med korssymbolikk, samt hengekors og relikviegjemmer, som opprinnelig er kommet fra De britiske øyer. Slemmedalsskatten fra Landvik inneholder jo blant annet et halskors av gull, og dette praktfunnet er datert til første halvdel av 900-tallet. Også forekomsten av voks i en del vikingtidsgraver er det mulig å tolke som kristen påvirkning. Vi har en kvinnegrav med voks i fra Bringsvær, men det er vanskelig å si om den skriver seg fra et vokslys eller om den er blitt brukt i forbindelse med sying.

Men uten skriftlige kilder som kan støtte tanken, er det problematisk å regne graver som ”kristne” – dersom de da ikke ligger i umiddelbar nærhet av en samtidig kirkebygning; det vil si på en kristen kirkegård. På Agder er det foretatt nokså få arkeologiske undersøkelser av tidlige kirker. I Kvinesdal har det vist seg at den tidligste kirken ble reist omkring år 1000, og ingen av de påviste tidlig-kirkene ellers i landet ser ut til å være vesentlig eldre enn dette. I Aust-Agder er det så langt ikke gjort tilsvarende undersøkelser. Disse eldste kirkene har vært nokså små stavkirker med jordgravde stolper. For mange år siden støtte man på bygningstømmer fra en antatt stavkirke under gulvet i Eide kirke, men dette tømmeret ble nylig sikkert datert til slutten av 1500-tallet, og kan altså ikke belyse den tidlige kristne kulten i regionen. Alt i alt må vi kunne oppsummere at 900-årene fremstår som sentrale i overgangen fra hedensk til kristen religionsutøvelse, også i Fjære, men at det fremdeles gjenstår mye forskning før vi kan gi et mer detaljert bilde av kristningsforløpet.

Vi skal se nærmere på nok et funn før vi forlater denne overgangstiden, selv om det i dette tilfellet trolig dreier seg om en levning fra utvilsomt kristen tid. Det var Nicolaysen som gjorde funnet like ved Fjære kirke i 1877. I den sørligste av de to gravhaugene som ligger et lite steinkast vest for kirkegårdsmuren, støtte han på et spesielt funn. I nabohaugen, en rundhaug, avdekket han en mannsgrav fra vikingtid. Men i langhaugen noe lenger sør for denne fant han et enkelt, lite kors av bly. Blykorset lå bare ca. en fot ned i haugen, som ellers inneholdt en del ubestemmelige jernsaker. Lignende kors er flere ganger funnet i gravhauger her til lands, men dette er det eneste eksemplet fra Agder. Av og til er disse korsene forsynt med innskrifter som daterer dem til høymiddelalderen, til 1200- eller 1300-årene. De fleste nordiske korsene av denne typen er funnet i det middelalderske Stavanger bispedømme, og de skyldes muligens engelsk kulturpåvirkning. På De britiske øyer er skikken med å legge blykors på avdødes bryst kjent fra perioden 1000-1200. Innskriftene – på latin eller med runeskrift – synes imidlertid å vise at de norske korsene har tjent magiske formål, kanskje som beskyttelsesmagi mot gjengangeri. Kan hende har blykorset i haugen ved Fjære kirke hatt samme hensikt som det varpet som tidligere lå på Vikmonen. Da Nicolaysen besøkte stedet i 1877, bestod varpet av ”en 3 al. lang, 2 al. bred og ½ al. høj hob af smaasten og grene, sammenkastede tid efter anden af forbigaaende til erindring om, at der paa stedet engang er dræbt et menneske”.

Kirken og oldtidsmiljøetKirken i Fjære ligger som så mange andre sørlandskirker, på et jernaldergravfelt. De to gravhaugene vest for kirkegårdsmuren er nevnt allerede, men det finnes også større grupper av hauger like sør og sørvest for kirkegården, på motsatt side av Fevikveien. Videre østover, på Sævelis grunn, er det også et større gravfelt. Vikingtidsfunnene ser ut til å dominere i kirkens nærområde, og også dette er et bilde som svarer til det vi finner ved en del andre kirker i Agderfylkene, med Oddernes som det tydeligste eksemplet. Det er for så vidt et mønster som tyder på at kirke og kirkegård i sin tid ble anlagt på den delen av den hedenske gravbakken som senest hadde vært i bruk. Man har holdt seg til den gamle gravplassen. Skal vi kanskje forstå dette dithen at det er kontinuitet i gravleggingen tvers gjennom kristningsprosessen? I så fall bør det få konsekvenser for hvordan vi oppfatter denne prosessen.

Men det er også et annet fenomen i kirkens nærmiljø som tyder på at det var et eksisterende helligsted som ble valgt til kirketomt. Jeg tenker på Olavskilden sørøst for kirkegården. I mange tilfeller finnes kilder som folk til inn i moderne tid har regnet for å ha helsebringende vann, nettopp ved middelalderkirkene. Igjen kan vi peke på Oddernes som eksempel, for der har man også en Olavskilde der mange inntil nylig hentet vann. Helligholdelsen av slike kilder kan ha førkristne røtter. Vår gamle kjenning Adam av Bremen beskriver kildekulten ved tempelet i Gamla Uppsala i Sveariket. ”Ved dette tempelet står det et meget stort tre som brer grenene sine vidt ut. Det er alltid grønt, både vinter og sommer. Ingen vet hva slags tre det er. Det er også en kilde der, hvor hedningene pleier å foreta sine offerhandlinger. De kaster et levende menneske i kilden. Hvis han ikke kommer opp igjen, vil folkets ønske bli oppfylt,” skriver han, fremdeles i 1070-årene. Her får vi altså inntrykk av at kildekulten har spilt en viktig rolle i den førkristne religionen, og det tyder også myter som den om Urds brønn på. I det norrøne verdensbildet lå denne kilden ved Yggdrasils røtter, og verdenstreet sugde næring av den.

Det ser ut til at mange av de gamle helligkildene har blitt ”kristnet” i middelalderen. Påfallende ofte, både i Norge og i Skandinavia ellers, er det kristne helgeners navn som er knyttet til kildene. Av og til har helligkilden til og med blitt innlemmet i selve kirkebygningen, slik som i Dalby kirke i Skåne eller i Nidarosdomen i Trondheim. Når vi finner Olavskilder ved mange av kirkene langs middelalderens pilgrimsveier til Trondheim, Fjære, Oddernes og Ny-Hellesund ved hovedleden langs kysten inkludert, er det kanskje et ekko av Olavsbrønnen i Nidarosdomen?

Til bildet av det hellige landskapet på moreneryggen innenfor Vikkilen, slik det var ved overgangen til kristen tid, kan vi altså trolig både Olavskilden og gravmonumentene. Om det også har vært et hov, en egen kultbygning eller tempel her – slik flere har tenkt seg, er det bare fremtidige arkeologiske undersøkelser som kan avgjøre. Kanskje skal vi dessuten forestille oss et offertre, slik som i Adams beskrivelse. Og så er det den myra som Nicolaysen nevner i 1877, og som man mellom linjene aner at har lokket på fantasien hans, når han skriver: ”Dernæst er der omtrent i midten af strøget en myr, med det underlige navn Agertyr (udtales Ăgĕrtyr)-myren”…