Ølbrygging og politikk

”Det var i 1851. Jeg var paa Hedemarken og spadserede en Dag hen over Marken. En gammelagtig Husmand stod i Arbeide. ’Hvad er der for Sten?’ spurgte jeg og pegede paa et Sted paa Ageren, som var halvt skjult af Smaa-Steen, næve store. ’Aa, det er Brygge-Sten.’ ’Brygge-Sten?’ ’Ja, Koke-Sten, som de kokte med naar de skulde brygge – i den Tid, de ikke havde Malm-Gryder’.” Det var Eilert Sundt som i 1865 innledet sin beskrivelse av fenomenet ”bryggestein” på denne måten. Hvordan skal vi egentlig forstå denne underlige kulturminnetypen, som fremdeles, 150 år etter at Sundt som én av de første pekte den ut, nesten utelukkende forekommer i det indre Østlandsområdet?

Bryggesteinene fenget Sundts forskernysgjerrighet, og han fortsatte å spørre ut bønder og husmenn på Hedmarken om fenomenet:

”Hver Bonde vidste om disse Brygge-Sten,” viste det seg, ”og Nogle kunde forklare lidt bedre. Naar der skulde brygges i gamle Dage, plumpede man glohed Sten ned i et Trækar med Vand, og dette blev dermed opvarmet. Det var almindelig Kampe-Sten (Rullesten, som der er mange af i Jorden her i Egnen og som komme frem under Rydnings-Arbeidet). Ved den pludselige Afkjøling sprang Stenen itu, og Stykkene kastedes ud paa en Dynge nær Ildhuset, som andet unyttigt Affald. Man finder saaden Dynge omtrent paa hver gammel Gaard; nu er der forlængst groet Græs over; men at der er Bryggesten, det viser sig, naar der graves i Grunden f. Ex. naar der skal lægges Grundvold til et Hus. Mangt et Hus staar nu paa Brygge-Stens Grund. Og i den senere Tid har man ofte kjørt Dyngen bort og fyldt den paa Ageren; thi den brændte Sten er tildels smuldret, og det derved fremkomne Grus har man fundet gjør god Virkning paa Agermulden.”

Bryggesteinene på Hedmarken og i andre innlandsbygder er noe annet enn det arkeologene gjerne kaller ”kokstein” eller skjørbrent stein. Kokstein er stein som i bronse- og jernalderen ble varmet opp og benyttet i forbindelse med tilberedning av kjøttmat i kokegroper. Bryggestein er derimot – som Eilert Sundts informanter jo også mente – stein som er varmet opp i et ildsted og så hatt opp i væske for å varme den opp. Denne behandlingen førte til at steinene sprakk, og etter gjentatt bruk fikk bryggesteinen den terningformede fasongen som de har når bønder og arkeologer støter på dem i våre dager. Det er en rimelig tolkning at det er ølbrygging som har funnet sted der man finner ansamlinger av bryggestein. Så vel lokal tradisjon som navnebruk tyder på det. Ordet ”bryggestein” forekommer også i danske dialekter i samme betydning som på Hedmarken. Ølbrygging ved hjelp av oppvarmede steiner foregikk forresten en del steder i Europa så sent som ved begynnelsen av forrige århundre, og fremdeles er det mulig å få tak i ”steinbier” fra enkelte tyske bryggerier. Nokså søt og med en distinkt røyksmak, er kjennernes beskrivelse av brygget. Den historiske bakgrunnen for metoden var at man hadde bryggepanner av tre, som ikke tålte direkte oppvarming. Fra Rendalen heter det seg at man gjorde det på denne måten når man kokte eller varmet opp tjære til langt ut på 1800-tallet.

Arkeologen Lars Pilø skrev for få år siden sin doktoravhandling om bosetningshistorien i Hedmarksbygdene. Han noterte store konsentrasjoner av bryggestein på en rekke gårder i sitt studieområde, og han kunne også legge frem flere C14-dateringer som viste at fenomenet først og fremst tilhører vikingtid og tidlig middelalder. De bryggesteinsrøysene som fremdeles i 1850-årene var et karakteristisk trekk i kulturlandskapet i området, er borte i dag. Men røysbunnene kan ofte påvises, og i mange tilfeller ser vi også at røyser er fjernet lenge før Sundts tid og benyttet til jordforbedring eller planering i tunet. Bryggesteinsforekomstene er knyttet til gårdstunene, og der det ikke er sammenfall mellom bryggestein og tun, kan det ofte vises ved hjelp av eldre kartmateriale eller andre kilder at tunet er blitt flyttet i senere tid.

Utbredelsen av bryggestein er bemerkelsesverdig. Eilert Sundts samtidige, antikvar Nicolay Nicolaysen, observerte de karakteristiske røysene mange steder på Hedmarken, på Toten og i Valdres. Ut fra dagens kunnskap ser det ut til at bryggestein først og fremst finnes i Hedmark og Oppland fylker, men at de også forekommer en del andre steder i det indre Østlandsområdet, i det gamle Opplandene. Flere bryggesteinsforekomster er videre påvist i Inn-Trøndelag. Utenfor disse områdene kjenner jeg bryggestein bare fra en liten gruppe spesielle lokaliteter i Norden – som Kaupang i Vestfold og Lejre på Sjælland, altså steder som kan knyttes til politiske, rituelle eller økonomiske sentrumsfunksjoner i vikingtiden. På Hedmarken har storgården Åker gård én av de største forekomstene, og av betydelig utstrekning og mektighet er også de bryggesteinslagene som kan knyttes til Hamarkaupangen.

Kokegropene fra eldre jernalder finnes derimot ”overalt”, uten synlig hensyn til politisk geografi, og på små som store gårder. Bak denne forskjellen mellom forholdene i eldre jernalder og vikingtid får vi anta at det enten ligger en teknologisk endring innenfor matlagingskunsten eller også at den virksomheten som de eldre kokegropene gjenspeiler, har en klart mer begrenset utbredelse i vikingtiden.

Jernalderens kokegroper er det – i det minste der de forekommer i stort antall – rimelig å forstå som spor etter rituelle måltider eller blot. Bryggesteinsforekomstene på steder som Lejre og Kaupang skal vi trolig sette i sammenheng med tilsvarende virksomhet på betydningsfulle steder i vikingtiden. Spredningsmønsteret for bryggestein utenfor Opplandene tyder på at slik aktivitet der har vært en mer sentralisert og vel også mer eksklusiv affære i vikingtiden enn i eldre jernalder. Det ser ut til at det bare er på Opplandene at bryggestein er nesten like utbredt i vikingtid og tidlig middelalder som kokegroper hadde vært det tidligere.

Kan hende skal vi se for oss at opplendingene har beholdt en tradisjonell politisk og kultisk organisasjonsform lenger enn landet for øvrig. Den sentraliseringen som man kan ane bak kokegropenes gradvise forsvinning utenfor Opplandene, kan godt forstås som et uttrykk for den politiske sentraliseringen som historikerne kaller ”rikssamlingen”. Sagaene skildrer jo nettopp en situasjon i slutten av vikingtiden der det indre Østlandsområdet fremstår som noe av et unntak. ”På denne tiden var det mange opplendingkonger... På Hedmark rådde det to brødre, Rørek og Ring; i Gudbrandsdalen var det Gudrød. På Romerike var det også en konge; han som hadde Toten og Hadeland var konge, og i Valdres var det en konge,” skriver Snorre i Olav den helliges saga. Var han kanskje inne på noe?