11 mai 2009

Ruggesteiner

”Ruggesteiner” eller ”rokkesteiner” er ikke noe arkeologer flest er opptatt av. Men slik har det ikke alltid vært. I første halvdel av 1800-årene ble det nemlig forfattet flere lærde arkeologiske avhandlinger om emnet. Ruggesteinene ble oppfattet som menneskeverk, og som monumenter over de første innbyggerne i Norden. I dag blir de steinblokkene som skapte så stor begeistring for 200 år siden, kalt flyttblokker, og ”eierskapet” til dem er for lengst flyttet over fra antikvarene til geologene. De er først og fremst naturminner fra siste istid, og ikke primært kulturminner (bildet er fra Magma Geopark i Dalane).

Ruggesteiner, rokkesteiner, vaggesteiner, gåsteiner… Kjært barn har mange navn. Vanligvis består disse monumentene av en større flyttblokk som ligger på to, tre mindre. Assosiasjonene kan godt gå i retning av en fugl som ruger, og i Sverige kalles mange av disse steinene derfor for ”liggande höna” eller ”höna på ägg”. De norske navnene tar utgangspunkt i en annen egenskap ved flyttblokkene – nemlig at det i noen tilfeller er mulig å bevege den ofte meget tunge, men fint balanserte overliggeren i den ene eller andre retningen ved hjelp av håndkraft. Den vitenskapelige forklaringen på ruggesteinene er at innlandsisen under siste istid førte med seg flyttblokker som ble avsatt på et leie av sand, grus og mindre steiner. I løpet av den videre avsmeltningsprosessen har så strømmende vann spylt bort det finere materialet, slik at bare steiner som var fastklemt under flyttblokken, ble liggende igjen.

Ruggesteinene er ofte spektakulære naturminner, og det er ikke det minste underlig at leg og lærd har spekulert over hvordan steinene var kommet til. Da kong Frederik den fjerde gjennomførte sin store Norgesreise i 1704 og gjorde et opphold i Stavanger, var Kongssteinen i utkanten av byen én av de attraksjonene han besøkte. Den topografiske forfatteren Lars Hess Bing skrev noen årtier senere om Kongssteinen, som skal ha fått navnet sitt etter kongens besøk, at den var ”en mægtig rund Steen, ligesom paa en Kiøl, der ballancerer paa sin egen Vægt”.

I den topografiske litteraturen så vel som innenfor den antikvariske arkeologien, var det ikke uvanlig at man ikke skilte klart mellom naturfenomener og kulturminner. Dette var i arkeologiens barndom, og ikke en gang den i dag selvsagte, overordnede periodiseringen i påfølgende ”aldre” i form av stein-, bronse- og jernalder var uomtvistet. Man hadde rett og slett få begreper om kronologi og tidsdybde, og når monumenter skulle klassifiseres, var man gjerne henvist enten til sagakilder eller til å sammenligne rent ytre trekk mellom ulike monumenter. Og ettersom geologien befant seg i noe av den samme ”Oldtids-Taagen”, var det nærliggende at antikvarene festet seg ved likhetene mellom en del naturlige flyttblokker og faktiske forhistoriske gravanlegg.

Wilhelm Frimann Koren Christie skrev om ”rokkestene” i et av de første heftene av Urda, landets første antikvariske tidsskrift. Det var i 1835, og han viste til at faglitteraturen på det tidspunktet bare kjente noen få slike minnesmerker, flest på Bornholm, der den lærde Finnur Magnússon visste om tre stykker. Men Christie kunne slå i bordet med flere enn 60 ruggesteiner i Nordre og Søndre Bergenhus amter alene. Videre kunne han fortelle at sogneprest Essendrop hadde tipset ham om et fjell i nærheten av Modum prestegård, der man kunne beskue hele 80 ruggesteiner! Christie lovte en oppfølgingsartikkel, men den kom ikke. Kanskje var noe av forklaringen at utviklingen innenfor så vel arkeologi som geologi alt på det tidspunktet var i ferd med å innhente teorien om ruggesteinene, og at flyttblokkenes liv som menneskeskapte monumenter nærmet seg slutten. Da Nicolay Nicolaysen gav ut sin store ”Norske Fornlevninger” en knapp generasjon senere, er iallfall flyttblokkene definitivt avvist som kulturminner, og Nicolaysen nevner dem overhodet ikke.

Før Christie hadde Sjællandsbiskopen Frederik Münter skrevet ”Om Rokkestenene paa Bornholm” i Antiqvariske Annaler i 1820, og samme år hadde Finnur Magnússon behandlet fenomenet i sitt oversiktsbind over ”nordisk archaeologie”. Sistnevnte pekte på at ruggesteinene først og fremst finnes i ”Lande, hvor man veed, at den saakaldte Druidiske Religion har hersket, nemlig i Storbritannien og Frankerige”. I likhet med Münter tenkte han seg at ruggesteinene hadde gjort tjeneste som orakler i eldre tid, og at de gamle hadde tolket steinenes større eller mindre bevegelse eller vibrasjon som tegn fra gudene, eller at lyden som kommer fra steinene når man slår på dem, kunne ha blitt tolket på tilsvarende vis. Magnússon var begeistret for det kulturnivået som ruggesteinene vitnet om hos de gamle nordboerne: ”Imidlertid maa vi nødes til at beundre de gamle saakaldte barbariske Europæeres mechaniske Kunst, ved Opførelsen av hine Mindesmærker,” skrev han.

De for oss nokså forunderlige henvisningene til kelternes religiøse spesialister, druidene, er typisk for datidens antikvariske diskurs. Den umiddelbare sammenhengen er at man sammenlignet flyttblokkene her nord med megalittgraver fra yngre steinalder på De britiske øyer og i Frankrike, og at de sistnevnte monumentene ble satt i sammenheng med kelterne, som var den eldste befolkningen man kunne finne spor etter i disse områdene gjennom skriftlige kilder fra Antikken. Men i første del av 1800-tallet var det dessuten en utbredt oppfatning at det en gang hadde levd keltiske folk i Norden. Antikvarer som Peter Suhm og Gerhard Schøning hevdet i det foregående sekelet at Nordens eldste innbyggere, ”joterne”, var keltere, og at disse senere var blitt fortrengt av gotere.

Idéene om ruggesteiner som altere og orakler, om den keltiske urbefolkningen i Norden og alt det andre er for lengst forlatt av den ”offisielle” arkeologien, men lever sitt eget liv på den fremste moderne formidlingskanalen for sunkenes Kulturgut, verdensveven. Mange lar seg fremdeles forbløffe av monumentale flyttblokker som naturfenomener, og prakteksemplarer som Ruggesteinen i Sokndal i Rogaland er store attraksjoner. Ruggesteinen veier anslagsvis godt over 70 tonn, og er mulig å bevege for én person. Den ble fredet som naturminne i 1923, som første geologiske forekomst etter naturvernloven.

Men kan ikke naturminner også være kulturminner? Jovisst, og det kan være grunn til å moderere inntrykket av vitenskapelig suksesshistorie i det ovenstående. For i noen grad er det nok slik at i og med vitenskapeliggjøringen av arkeologien og det skarpere skillet mellom naturfenomen og menneskeverk som derigjennom oppstod, så risikerte man også å miste noe. Antikvarene på 1700-tallet var helt sikkert ikke de første som undret seg over flyttblokkene og skapte fortellinger om dem. Gårdsnavn som Vaggestein i Maridalen og Rørestein på Finnøy går tilbake til middelalder eller tidligere, og de tyder på at iøynefallende flyttblokker har hatt en særlig betydning på et tidlig tidspunkt, trolig alt i førkristen tid. Fra hele Norden forteller folkloristiske kilder om slike steiner som var tilholdssted for underjordiske og andre vetter. En del av ruggesteinene ligger i sammenheng med sikre, menneskeskapte monumenter, og på en slik måte at man mistenker at sammenhengen er intensjonell. Ikke sjelden dreier det seg om gravminner eller reiste steiner av ulike slag. På en del av de flyttblokkene som har egennavn og sagntradisjon knyttet til seg, kan man finne helleristninger i form av skålgroper. For få år siden oppdaget svenske arkeologer malte elgfigurer, trolig fra steinalderen, på en karakteristisk ”liggande höna” i Jämtland.

Det finnes med andre ord klare indisier for at ruggesteiner har egget menneskefantasien lenge før det fantes arkeologer, og at mange av disse steinene derfor er kulturminner like mye som naturminner. Kanskje Rolf Jacobsen fanget noe av det fascinerende ved flyttblokkene når han i diktet Ruggesten (1975) skriver: ”Den vet om månen, og huggormen som kommer ut når det er sol. Den siste årmillionen gikk jo fort. Rugg, rugg, snart er den like gammel som Gud.”

3 kommentarer:

Anonym sa...

Peder Clausøn Friis omtaler en ruggestein i Bispeveien mellom Åmli og Gjerstad. Steinen markerte skiftet mellom soknenes ansvar for bispen (Stavangerbispen). Soknefolk fulgte bispen til steinen som ble kalt Bispesteinen. Der møtte folk fra neste sokn frem for å overta. Ifølge Peder Clausøn var dette en stor flytteblokk som kunne rugges med en hånd. Biskopenes initialer skulle være hogd inn i steinen. Gjerstad Historielag gikk i 1970-årene opp den delen av Bispeveien som går mellom Olstad i Åmli og Åsbø i Gjerstad i forsøk på å finne denne ruggestenen, men uten resultat.

I 1977 reise jeg sammen med Hartvig Dannevig og Ingvald Olsen, Froland, i Nidaråvassdraget for å samle fløtningsminner. Ingvald Olsen var gammel fløtningsbas i vassdraget. Han fortalte en historie om engang han gikk fra Olstad til Trelvann for å stemme. På et flatt fjell satte han seg ned inntil en stor flytteblokk for å hvile. Da han presset ryggen mot steinen kvakk han så det stakk i brystet, for steinen begynte å rugge.
Folk fra Åmli og Gjerstad har senere -mange ganger - gått den gamle veien mellom Olstad og Trelvann i forsøk på å finne denne ruggesteinen, men uten resultat. Kanskje er den blitt veltet med traktor i forbindelse med skogsdrift.

Etter tradisjon i Gjerstad skjedde bispeskiftet mellom Åmli og Gjerstad ved Bispestolen ved Biskopmyra litt øst for Trelvann. Bispestolen er flate heller satt opp som et sete inntil en nesten 3 m høy bautastein. Bautasteinen er klart fallospreget, og ble en eller annen gang etter ca 1920 veltet. Gjerstad Historielag reiste den igjen i 1971.
Olav Ulltveit-Moe

Frans-Arne Stylegar sa...

Takk for veldig interessante innspill, Olav! Skulle gjerne ha sett både Bispestolen og Bispesteinen...

Anonym sa...

Bilder som viser reising av bautaen og Bispestolen slik den nå ser ut ligger på Gjerstad Historielags nettside
www.gjh.no
se under Nyhetsarkivet, 2008, måned 03.
eller:
http://www.gjh.no/index.php?m=nyhet&m_action=vis_arkiv&type=1&inn_aar=2008&inn_maaned=03
Serien er i PowerPoint, så den tar litt tid å laste ned.

Forøvrig ser jeg at jeg har skrevet en liten feil: Trelvann, det skal være Spjotvann.
Olav UM