25 mai 2009

Kvitebjørnen

Den danske adelsmannen Corfitz Ulfeldt skaffet seg i 1640-årene noen isbjørner fra Svalbard. Han holdt dem i København, og til stor forlystelse for Corfitz og hans venner ble bjørnene daglig fraktet ut i båt ut på Øresund og fikk svømme og leke i sjøen et par timer. De store oppdagelsene av nye land og kontinenter var godt i gang på dette tidspunktet, og eksotiske dyr var på moten hos aristokrater og kongelige. I København var apekatter særlig populære blant mennene, mens papegøyer – helst to av forskjellig farge, én ved hver skulder – var spesielt avholdt blant damene. Overklassens forkjærlighet for eksotiske dyr kan imidlertid følges mye lenger tilbake enn til 1640, for isbjørnens del i det minste til vikingtiden.

1500-årene var noe av en gullalder for denne virksomheten i Norden. I Danmark var Frederik 2. kjent som en lidenskapelig samler av dyr. I Slottsgården i København stod en ulv i lenker, og på Frederiksborg holdt kongen en bjørn, bare bundet i et rep. I 1562 skaffet Frederik seg en løve, mens han et par år tidligere hadde sikret seg et par levende gauper fra sitt rike i Norge. Svenskekongen Johan 3. hadde også en løve, men han måtte vente til 1586 før han fikk den fornemme gaven fra en engelsk aristokrat.

Frederik 2. bygde opp en regulær dyrehage ved Frederiksborg. Her holdt han polarrever, gauper, aper, påfugler, papegøyer, kolibrier og andre arter. På slott og herregårder ellers var det aper og papegøyer som var mest populært. Datidens dyrehaver inngikk i en middelaldertradisjon; de var gjerne en blanding av zoologisk hage og akklimatiseringshage med det for øye å innføre nye dyrearter. Det siste hadde ofte en kulinarisk eller sportslig hensikt. I løpet av 1500-tallet ble blant annet fasan og kalkun innført til Norden på dette viset.

Fascinasjonen over å holde ville dyr i fangenskap, er minst like gammel som bykulturen. I Nord-Europa kan den føres tilbake til eldre vikingtid. Allerede frankerkeiseren Karl den store etablerte dyrehager på flere av godsene sine. Her holdt han blant annet kameler, bjørner, aper og løver. Om han også hadde isbjørner, sier ikke kildene noe om. Men en hvit elefant hadde han. Krigselefanten Abul-Abbas var født i India, og var kommet til Europa som en gave fra kalifen Harun al-Rashid i Bagdad. Dyret må ha skremt vannet av de danske vikingene som Karl sendte elefanten mot under et felttog i 804! I England fikk Vilhelm erobreren i stand flere dyrehager og jaktparker. På godset Woodstock holdt han seg med en samling av eksotiske dyr, blant annet løver, leoparder og kameler. I Henrik 3.s tid flyttet man denne samlingen til Tower i London. I England som helhet er et 40-talls slike menasjerier kjent fra skriflige kilder. Løvetårnet ved Tower var gjenstand for en arkeologisk utgravning for få år siden.

Men det var dette med isbjørnen. Den finnes i dag bare i sirkumpolære strøk, nærmere bestemt langs kystene i arktisk område, blant annet på Grønland. Gjennom deler av året lever det også isbjørn på drivisen mellom henholdsvis Grønland og Canada og Grønland og Svalbard.

En gang hadde isbjørnen en langt større utbredelse enn som så. Mot slutten av istiden levde det hvite bjørner mange steder langs Nord-Europas kyster, der det en del steder er funnet skjeletter fra dem. Den 10.600 år gamle Finnøybjørnen er det mest kjente av disse funnene, men lignende, dog dårligere bevarte funn kjennes fra Sør-Sverige, Danmark og England. Finnøybjørnen levde omtrent samtidig med at de første sporene etter mennesker kan påvises i Rogaland.

I dag får Island av og til besøk av isbjørn som kommer på isflak fra Grønland og Svalbard. Det fortelles også at flere isbjørner kom til Magerøya i Finnmark på denne måten i slutten av 1500-årene. Men de isbjørnskinnene som lå foran alterene i domkirken i Trondheim for at klerkene ikke skulle fryse på føttene under morgenmessen, var nok kommet fra Grønland og Island. Det var skikk å skjenke skinnene til erkebiskopen når bjørnen var drept.

Om handel med isbjørnskinn hører vi også i andre kilder. I Maria Tudors regjeringstid kom hertugen av Moskva på besøk til England, der han fikk en kongelig mottagelse. Hertugen bragte med seg en stor forsyning av pels og skinn. Særlig oppmerksomhet fikk et isbjørnskinn, både på grunn av størrelsen og fargen. Men det har også vært en utbredt praksis å fange og temme levende isbjørner, på Grønland så vel som på Island. I så måte stod Corfitz Ulfeldt i en lang tradisjon da han hentet sine bjørner fra Svalbard og holdt dem i København. For grønlenderne var isbjørner – døde og levende – og grønlandsfalker og hvalrossbein blant de luksusproduktene man utvekslet med Norge og Island og fikk tømmer, jern og redskaper tilbake for. Flere av de grønlandske produktene som kom til Norge, ble videreformidlet gjennom kongelige og aristokratiske nettverk ut i Europa og enda lenger.

Ta nå England igjen. Alt i 1252 forteller Henrik 3. i et brev at han har en isbjørn i den nevnte dyrehagen i Tower, og at den er kommet fra Norge. I brevet gir kongen ordre om at bjørnen skal utstyres med munnkurv og kjetting, og dessuten et rep til bruk når den svømmer i Themsen. På det tidspunktet hadde Henrik også skaffet en elefant til Tower. I Tyskland hadde keiser Frederik 2. (1194-1250) en samling med bl. a. elefanter, isbjørner og en giraff. Han hadde fått flere av disse dyrene i gave fra andre fyrster. Således hadde han fått elefantene fra mogulene i India. Giraffen var derimot kommet fra Egypt, og keiseren hadde gitt en isbjørn i bytte for den! Kanskje fikk det stakkars dyret svømme i Nilen, slik dens artsfrender senere skulle komme til å gjøre i Themsen og Øresund?

Kan man føre handelen med isbjørner enda lenger tilbake? Ja, det kan man. Presten Isleif Gissursson tok med seg en grønlandsk isbjørn til Tyskland og forærte den til keiser Henrik 3. Deretter dro han til Roma, og så til Bremen, der han ble vigslet til Islands første biskop i 1056.

Den vesle sagatåtten om Audun fra Vestfjordene henter handlingen sin fra Harald Hardrådes rejeringstid. I tåtten spiller en isbjørn en hovedrolle. Islendingen Audum kjøper en isbjørn p Grønland for alt han eier og har. Han tar bjørnen med til Norge, der kong Harald ønsker å kjøpe dyret. Audun vil imidlertid til Danmark i stedet og tenker seg at han skal skjene bjørnen i gave til kong Svein Estridsson. Dette foregikk midt i 1000-årene.

Den islandske landnåmsboken forteller at en av de første bosetterne på øya kom over en hunnisbjørn med to unger ved Hunavatn. Denne landnåmsmannen, Ingimund, gav hunnbjørnen til kong Harald Hårfagre, og dette skal ha vært første gang en ”kvitebjørn” ble sett her til lands. Men kan vi være sikre på at ikke isbjørnen inngikk i de vidtomfavnende byttenettverkene også før denne tid? Ikke helt. Den antikke forfatteren Pausanias skriver nemlig i sin Beskrivelse av Hellas fra det 2. århundre e. Kr. om folk som hadde skaffet seg hvite bjørner fra Thrakia, det vil si fra landområdene nordøst for Hellas. Om det var tale om isbjørner, vet man selvsagt ikke. Men vi kan heller ikke se helt bort fra at thrakerne ved Svartehavet faktisk videreformidlet dyr som var fanget i nordområdene, og at thrakerne selv bare var det nest siste leddet i en lang byttekjede.

2 kommentarer:

Anonym sa...

Hei,

Svært intereesant, som alle innleggene på denne bloggen, men mener der hvor du skriver Maria Stuart, bør det vel være Mary Tudor.

Frans-Arne Stylegar sa...

Det har du selvsagt helt rett i. Nå er det korrigert.