12 april 2005

Gård og grunn i Spangereid i middelalderen

I april 1497 kunngjør Jon Laurenssøn, fogd i Lister på hr. Otte Rømers vegne, og to lagrettemenn sammesteds at beskedelig svenn Haavard Biørnson, hr. Henrik Krummedikes ombudsmann, på dennes vegne oppebar av Gunnulf Thorolfssøn 4 mark gull “j solf koober oc smør” for then gardh som saa heyther Stockæ liggiændis j Sponghæreidz sokn j Fooss skiipreidhæ. (...) gaf tha forde hawardh Biørnson ather nempde Gwnnolf Taralfson quith oc frij for forde peninghæ paa her Henrich Krend Kremædiiz wegnæ.”

Brevet, som er skrevet på Huseby på Lista, gir oss en innfallsport til spørsmålet om hvem som eide jorden Spangereid i middelalderen – og hvem som brukte den.

I eldre jernalder og vikingtid var forholdet mellom jordeier og leilending ofte et personlig anliggende mellom en herre og en mer eller mindre undergitt. Vi har jo alt vært inne på at slike underkastelsesforhold kan ha styrt meget av den kraftige bosetningsekspansjonen i folkevandringstid.

I landskapslovene fra 1100- og 1200-årene finner vi imidlertid at avtalen mellom jordherre og leilending oppfattes som et saklig-økonomisk forhold. Fastere normer for hva som var vanlig å betale i jordleie eller landskyld, behøver ikke å ha utviklet seg før i landskapslovenes tid. Men på det tidspunktet må slike normer ha eksistert – ellers kunne høymiddelalderens utvikling av landskylden til en offentlig takst på jord ikke ha funnet sted. Vi tror i dag at en slik allmenn taksering av all jord i landet kan ha funnet sted på 1200-tallet.

Når landskylden midt i det 13. århundre kunne bli en offentlig jordtakst, forteller det oss at den nå sprang ut av den enkelte gård - uavhengig av jordherrens forhold til den som brukte den.

I en tidligere periode, da leilendingens overdragelse av landskyld til jordherren var knyttet til et over-/underordningsforhold der løfter om beskyttelse og troskap også inngikk, skal vi helst tenke oss at leien for én bruksenhet ikke ble splittet opp på flere enheter. Senere, da landskyldens økonomiske betydning ble viktigere, ble den løsrevet fra disse sosiale forpliktelsene, og skylden for en bruksenhet kunne bli delt opp gjennom arv, salg og pantsetting.

Denne utviklingen henger sammen med at jorddrottens øvrige bånd til leilendingen i løpet av høymiddelalderen ble svekket og mistet mye av sin betydning. Jordherrens rett til landskyld ble avkledd de sosiale forpliktelsene ovenfor leilendingen, og ble en ting som kunne omsettes og arves på lik linje med andre besittelser.

I middelalderen var landskylden en årlig avgift fra jordleier til jordeier. Den gamle hudskylden var i bruk i Vest-Agder like til 1838. Lenge før den tid var det virkelige kuhuder, kalvskinn eller geiteskinn det gjaldt - det var huder jordeieren skulle ha, eller verdien av dem i penger eller andre varer. Når det het seg at en mann eide 1 hud i en gård, innebar det at han hadde krav på én god kuhud hvert år av den som brukte gården.

Selve eiendomsretten til jord omfattet ofte ikke annet enn dette landskyldkravet i gammel tid, dersom eieren da ikke selv brukte jorden. Og ofte passet det seg best at han ikke gjorde det.
Landskylden utgjorde ca. 1/6 av den samlede produksjonen på en gård. Produksjonen kunne imidlertid variere. Kretturholdet gav huder og skinn, men landskylden kunne også betales i kornmel eller i fisk.

Det var først i senmiddelalderen at huder og skinn ble den normale skyldbetegnelsen. Før den tid regnet man i månedsmater. En månedsmat var egentlig den mengden mat én mann behøvde i én måned om bord på et skip. Inndelingen i månedsmater har røtter i middelalderens leidangsskatt – den gang skulle en gård på f. eks. fire månedsmatbol svare for et beløp tilsvarende fire måneders matforsyning for én mann om bord på kongens leidangskip.

En månedsmat tilsvarte 1/3 skippund mel, og 1 skippund veiet noe over 148 kilo. I prinsippet var 1 månedsmat i høymiddelalderen lik 1 hud i senmiddelalderen. Også landskylden i månedsmat kunne betales med huder eller fisk.

Tidlig på 1600-tallet møter vi inndelingen i fullgårder, halvgårder og ødegårder. I Spangereid ble bygningsskatten til Akershus i 1594 utlignet med de faste, påbudte summmene - 60 skilling av hver fullgård, 30 skilling av hver halvgård og 1 ort av hver ødegård. Beløpet varierte ikke etter skiftende skyld, slik den gjorde for tilsvarende skatter lenger vestpå. Men i Spangereid og resten av Lister len kunne gårder i samme skatteklasse ha til dels svært ulik skyld!

En teoretisk fullgård var på fire huder. Begge Njervegårdene hadde fire huder i skyld omkring år 1600, og de skattet begge som fullgårder i 1594. Men som fullgårder skattet også Stusvik og Gitlevåg, og de hadde bare tre huders skyld. Fullgården Presthus var på sin side på 5 ½ huder. Videre var halvgården Fladstad like stor som flere av fullgårdene, mens halvgården Lindland hadde samme skyld som kvartgården eller ødegården Åmland!

Forklaringen på dette underlige forholdet må være at skattegårdene fra gammelt av var faste enheter. Skatten var den samme uansett hvor mange brukere det var på gården. Nye skattegårder oppstod ikke når en eksisterende gård ble delt, men bare når helt nye gårder ble ryddet eller når gamle ødegårder ble tatt opp igjen.

Inndelingen i faste skattegårder er utvilsomt svært gammel. Bosetningshistorikeren Andreas Holmsen mente at den måtte skrive seg fra høymiddelalderen, fra perioden før Svartedauen. Skattegårdsinndelingen tar ikke hensyn til den gårdsstrukturen som var vanlig på Sørlandet. Mange av skattegårdene i Spangereid bestod av en hel rekke forskjellige bruk, mens skattesystemet nærmest forutsetter at gårdene ikke var oppdelt.

Det sørlandske skattegårdssystemet viser kan hende tilbake til det eldste, personavhengige leilendingssystemet, der leilendingens skyld til jordeieren var knyttet til et personlig underkastelsesforhold, og leien for én bruksenhet ikke ble splittet opp på flere enheter. Skattegårdsinndelingen i Spangereid kan derfor ha oppstått allerede på 1200-tallet, da den første allmenne takseringen av all jord i landet antagelig fant sted. Gårder som Gahre, Njerve, Våge, Reme og Ramsland – som alle har to skattebønder i bygningsskattelistene – er trolig delt før den tid.

I et brev fra 1574 gjengis en tradisjon om hvordan det hadde seg at Gahre ble delt i en østre og en vestre gård – og om hvorfor vestregården var den største:

“Ther boede en mandtt paa Spangere som otte baade Gaarder. Och hadde same mandtt Thoe ecte søner och en fryligh Søn vedtt naffn Ossull.Then tiid dij Thiis brøder bytthe epther theris fader och moder, tha gaffue dij Ossul itth sticke jordtt som liger westh haltt fraa Gaarden neder paa Mandeveijen, ij then Østre och kallis same sticke iordtt Ossuls ther paa thenne dagh, och sijden giorde thij bytte indgierds Theij om theij, med skou och march (…). Saa døde then broder som otte østre gaarden och sijden døde Ossul och haffde ingen barn, men den broder som otte westre gaarden hand tog arfuen Epther Osul.”

Et typisk jordegods i senmiddelalderen bestod av flere, ofte mindre skyldparter. Gårdpartene kunne ligge langt fra hverandre. For leilendingen var konsekvensen av dette strøgodssystemet at han måtte dele opp den samlede landskylden og betale til alle eierne avhengig av hvor mye de eide av gården. Jordveien var imidlertid ikke oppdelt på samme vis – ingen av eierne kunne peke på et jordstykke og si at ”dette er min eiendom.”

De fleste bønder som i det hele eide jordegods, satt bare med mindre gårdparter. Torkild på Stusvig eide i 1620 bare en mindre part i den gården han brukte. Men han hadde dessuten parter i Skeibrok i Vanse og i Spangereidgårdene indre Jørenstad og nedre Våge, slik at han til sammen eide mer enn 5 huder – tilsvarende noe mer enn en teoretisk fullgård.

Gårdpartene lå ikke sjelden i andre gårder enn den bonden selv brukte. Tidlig på 1600-tallet var Gunder kongens leilending på Hesteland, men han var samtidig eier av gårdparter i Daland og Fleseland i Spangereid og i en gård i Austad.

Slike gårdparter kunne oppstå gjennom pantsetting, arv, kjøp og betaling av bøter. I de tilfellene der kirken står som eier av mindre gårdparter, kan det dreie seg om gods som er skjenket kirken som ”sjelegave” – av en eier som forventet at prestene til gjengjeld ville lese messer over hans sjel.

Eiendomsretten medførte ikke i slike tilfeller noe annet enn at retten til en viss landskyld ble overdratt. Bare når en hel gård, eller mesteparten av en gård, var eiet av én person, fikk denne eieren retten til å bestemme hvem som skulle få bruke jorden.

Middelalderens bosetningsmønster
Antagelig har det aldri – verken før eller senere – vært så mange gårder i drift i Spangereid som i middelalderen. Høydepunktet i bosetningsutbredelsen kalles gjerne for ”høymiddelalderens maksimum”, og tidfestes tradisjonelt til perioden like før svartedauen, altså til omkring 1340. Vi vet imidlertid fra andre steder i landet at gårder ble lagt øde tidligere i det 14. århundre, så det er mulig at det maksimale antallet gårder ble nådd noe tidligere, kan hende allerede på 1200-tallet.

Etter vanlig oppfatning var ingen av de store navneklassene fra førkristen tid (-vin, -heim, -stad og –land) produktive etter tiden omkring år 1000. Derimot kan andre navnetyper antyde middelalderrydninger. Det gjelder for eksempel navn som ender på –hus, slik som Presthus i Spangereid. Likeledes kan naturnavn i bestemt form tyde på at gården først har blitt ryddet i kristen tid. Hos oss kan det dreie seg om gårder som Kilen, Heia og den for lengst nedlagte Døbla, som muligens lå på Øvreneset, innenfor Launes.

I noen tilfeller har gårder blitt ryddet i utkanten av den gamle bygden. –støl-navnene forteller om slike rydninger. I Spangereid har vi Håvestøl mellom Reme og Møgedal, og Krågestøl i Fjellskårs utmark.

Ved sjøkanten har flere mindre gårder blitt tatt opp mellom de gamle gårdene. Kan hende betydde fisket mer for disse bosetningene enn for de eldre nabogårdene. Kilen, Trones, Kittelsnes, Launes og Syrdal kan alle være middelalderrydninger av denne typen, selv om de ikke er omtalt i skriftlige kilder før i 1600- og 1700-årene.

Dersom vi vil finne ut av hvor mange gårder eller bruk som var i drift i høymiddelalderen, må vi ta utgangspunkt i skattelister og jordebøker fra tiden like før og etter år 1600. Men regnestykket kompliseres av flere forhold. For det første gir ikke disse kildene gode opplysninger om antallet bruk pr. gård. Dernest kan ødeleggingen etter Svartedauen ha medført at gårder som var i drift i høymiddelalder, ikke ble tatt opp igjen senere, og derfor ikke nevnes i de skriftlige kildene.

I 1600-tallets fiskale kilder nevnes en rekke ødegårder. Lister lens jordebok fra 1617 nevner ødegårder under øvre Njerve, øvre Svenevik, Høyland, Stusvik, ytre Ramsland, Fladstad, østre Gahre, Gauksum, Fleseland, Gitlevåg, Møgedal, begge Remegårdene, Jåsund, Fjellskår og Presthus. Fra andre kilder vet vi at Hægeland (Fjorden) var ødegård under Hesteland, mens Leksbø, Daland og Eiga lå øde under Fleseland.

I de eldste skattelistene savner vi dessuten begge Hægelandsgårdene, Kittelsnes, Mydland, Åvik, Håvestøl, Våland, Feland, Hobda, Grønsfjord, Trolleshei og Fleselandsheia. Trolig har samtlige blitt lagt øde i senmiddelalderen, og det er først senere på 1600-tallet at de tas opp som selvstendige gårder igjen. Mønestad, Lindalen og Åmland har også ligget øde, men er blitt bosatt igjen før 1594.

Det er anslått at landets samlede befolkning ble redusert til noe mellom halvparten og mindre enn en tredjedel i løpet av perioden 1350-1520. Særlig var det de mindre heiegårdene, som i mange tilfelle var nyrydninger fra folkevandringstidens –land-ekspansjon, som ble rammet. Neppe fordi pest og uår krevet flere menneskeliv på disse gårdene, men som et resultat av en omlegning av produksjonen i retning av et større kretturhold. Krisen hadde ført til overskudd på jord, mens arbeidskraft var mangelvare. Mange må under disse forholdene ha funnet det fornuftig å bruke en større del av jorden til beite og fórproduksjon.

Det er i utkantene av Spangereid vi finner de fleste ødegårdene. I den delen av Spangereid som i dag tilhører Lyngdal kommune, ser bosetningen bare ut til å ha vært opprettholdt på Jåsund, Fleseland, Fladstad, Gitlevåg og Gitlestad. I en viss utstrekning må de oppgitte bosetningene ha blitt lagt inn under de gårdene de i sin tid var blitt ryddet fra.

En del av de 16 ødegårdene som står oppført i jordeboken fra 1617, er det mulig å identifisere. Et Spangereidbrev om en eiendomshandel i 1566, oppgir at Feland da ligger øde under vestre Reme. Øvre Sveneviks ødegård kan være Åvik, mens Grønsfjord temmelig sikkert lå øde under østre Gahre. Ødegården under Fleseland er antagelig Heia. Bulega, som også ble kalt Heia, kan være Jåsunds ødegård, men her er også Kittelsnes en mulig kandidat. Møgedals ødegård trolig er den gården som i senere kilder kalles lille Møgedal. Den ødegården som tilhørte Stusvik kan være Syrdal. Fjellskårs ødegård er antagelig ytre Fjellskår, men det kan være Krågestøl som menes. Likeledes kan det tenkes at Trolleshei er den ødegården som står oppført under Gitlevåg.

Når det gjelder de mangebølte gårdene øvre Njerve, østre Reme, Presthus og Gauksum, kan det bak betegnelsen ”ødegård” skjule seg nedlagte bruk uten eget navn.

Av og til gir de fåtallige bevarte dokumentene fra senmiddelalderen opplysninger om nedlagte gårder som ikke ble ryddet på nytt – i noen tilfeller gårder som folkeminnet for lengst har glemt, og hvis navn bare er bevart takket være det gamle diplommaterialet. ”Skoptewigen” i Spangereid er nevnt i 1436. Ved Åvik finnes et sted som kalles Skofteviga, og her må denne gården ha ligget.

En krangel om bruksretten til gården ”Dipla” i Spangereid endte med drap i 1480-årene. Navnet er tolket som en forvanskning av Døbla, men noen bosetning med det navnet kjennes ikke i Spangereid nå. Innenfor Launes på Øvreneset ligger imidlertid Døblemyra, så kanskje var det her ”Dipla” lå?

Til de gårdene som ikke ble tatt opp igjen etter nedgangen, må vi også regne Krågestøl under Fjellskår, Bergsødegård under Håvestøl – kanskje også Imsa og Finnøy.

Alt i alt finner vi at minimum 67 bruk var i drift i høymiddelalderens Spangereid. Da er mulige middelalderrydninger som Trones, Kilen og Launes ikke regnet med. Plasser som Stokkebakke, Grønnevigen, Remesvig og Remesheia er heller ikke med, men er kan hende ryddet alt i middelalderen. Dersom det blant ødegårdene skjuler seg nedlagte bruk uten eget navn eller bosetninger som ikke er identiske med dem jeg har forsøkt å identifisere med ødegårdene, er tallet en del høyere.

Vi må dessuten gjøre skjønnsmessige tillegg både for middelaldergårder som ble lagt øde uten å bli gjenryddet senere og uten å ha satt spor i skriftlige kilder eller i stedsnavn, og for den antatte bruksdelingen på de større slettegårdene.

La oss derfor anta at rundt regnet 80 bruk var bosatt og i drift under høymiddelalderens maksimum. Regner vi én familie og seks mennesker på hvert av brukene, får vi et samlet innbyggertall på 480 i årene rundt 1300. I virkeligheten kan antallet godt ha ligget høyere.

To hundre år senere var de 80 brukene redusert til – ja, til hvor mange? Skattelisten fra 1594 opererer med 35 gårder. Når vi trekker fra de ødegårdene som allerede da var ryddet på nytt, får vi 31. Dertil kommer bruksdelingen på de mangebølte gårdene, slik at det antatt samlede brukstallet etter nedgangen ligger et sted mellom 35 og 40.

Det betyr at halvparten eller noe over halvparten av de brukene som var i drift i bygden i år 1300, var nedlagte i 1550.

For jordeierne var tilstanden begredelig. Landskylden falt som en stein. På Lista falt skylden til 26 prosent av det den hadde vært tidligere. Det store Munkelivgodset på Vestlandet hadde samlet et skyldfall på 80 prosent!

I 1617 var 45 gårder i drift i Spangereid sogn. Samlet hadde disse gårdene en skyld på 105.5 huder. Det tilsvarer 2.35 huder pr. gård. Dersom vi overfører overfører denne ”gjennomsnittsgården” til høymiddelalderen, får vi 188 huder i samlet skyld omkring år 1300. Bruker vi det beregnede landskyldfallet for Lista, finner vi at det samlede boltallet i Spangereid før nedgangen i senmiddelalderen var 723. Var landskyldfallet like kraftig som enkelte steder på Vestlandet, skyldte Spangereidgårdene i år 1300 til sammen 940 månedsmatbol.

En gjennomsnitts Spangereidgård i høymiddelalderen kan dermed ha hatt en skyld på 9 månedsmater. ”Skoptewigen” var for eksempel på 8 månedsmatbol i 1436. Boltallet var, som vi har sett, et uttrykk for den landskylden som ble betalt til jordeieren hvert år. En månedsmat ble regnet likt med 1 laup smør eller 1 våg fisk. Omkring 1300 måtte derfor kongens leilendinger på nedre Njerve – hvis de betalte leien i smør – ut med 15 lauper smør årlig til kongen. Ettersom en laup utgjorde tre bismerpund (15.4 kg), ble det en smørmengde på ca. 230 kilo.

Et gårdsbruk på 9 månedsmatbol betalte til jordeieren årlig enten 9 lauper smør – 138 kilo – eller 9 kuhuder eller ca. 440 kilo mel. Peder Claussøn regner med at et ”normalbruk” på hans tid var på mellom 5 og 12 månedsmatbol, eller ”matabol”, som folk på våre kanter sa.

Fra Lista kjenner vi eksempler på jordpriser fra tidlig i 1300-årene. Det ser ut til at man har regnet fem kyr pr. ”matabol”. Med et slikt prisnivå, måtte den som ville kjøpe en storgård som Presthus i år 1300, ut med 106 kyr!

Det samlede boltallet på 723 tilsvarer 11.134 kilo smør eller 35.568 kilo mel. På Vestlandet kan den samlede produksjonen på et gårdsbruk ha ligget et sted mellom fire og seks ganger landskylden. Det innebærer at gårdene i Spangereid til sammen har kunnet produsere nærmere 150.000 kilo mel i høymiddelalderen.

Hvor stor var nå egentlig en 9 bols gjennomsnittsgård i Spangereid før Svartedauen? En regner med at det var en sammenheng mellom boltall på den ene siden, og antallet kyr og åkervidden på den andre. På Sørvestlandet sa folk at ”1 matabol er 9 spann sæd i jord.” 9 spann tilsvarte noe over 1 hektoliter – omtrent det en trengte for å så et mål. Hvis ”kua gjødsler målet,” som det også ble sagt, må det ha vært vanlig å regne like mange kyr som mål åker på en gård. I så fall var ni dekar med åker og en besetning på ni kyr vanlig i Spangereid for 700 år siden.

Først henimot år 1600 begynner folketallet for alvor å vokse igjen, og først nå er det at mange av de ødelagte gårdene blir bosatte på ny. Peder Claussøn skriver:

”Landet er fuld aff Folch nu igien (…), daa ere mange hunder Ødegaarde optagne oc bygde igien, besønderlig paa 30 Aars Tijd.”

De store jordeierne
I grunnen var det bare én stor jordeier i Spangereid i senmiddelalderen: Kongen selv. Av de totalt 105.5 hudene som bygdens gårder bestod av i 1617, eide kongen til sammen 17 ¾ huder. Det tilsvarer 17 prosent av all jorden i Spangereid. En del av krongodset bestod av mindre gårdparter som kan ha tilflyttet kongen på ulikt vis, men godset omfattet også hele nedre Njerve, hele Midbø, hele Hesteland, hele ytre Jørenstad og hele Udvåre.

I 1617 var til sammen 3 ½ huder i Undals prestebords eie. Mesteparten av dette må være det godset som Spangereid kirke hadde hatt den gang kirken fortsatt hadde egen prest. Kirken tilpasset sin virksomhet til det reduserte folketallet i senmiddelalderen, og konsentrerte innsatsen til færre områder ved å slå sammen sogn og begrense antallet prester.

Under Undals prestebords årlige landskyldinntekter ”j Spangereidtzs sougen” finner vi i 1620 følgende:

J Amlandt 1 ½ hudt
J Fleszeland 1 spand smør
J Suinewiig nedre 1 spand smør
J Suinewiig øffre 1 spand smør
J Stocke 2 nottinger korn.

Tidligere, før krisen i senmiddelalderen, må kirkens gods ha vært betydelig større. I 1499 vet vi at Thorkel Thordssøn kjøpte halve Fladstad av nettopp Spangereid kirke ”for 1 god mark gull”. Presthus, den gamle prestegården, tilhørte også kirken. Den ble i 1492 makeskiftet med ”Østre Walle” i Sør-Audnedal, og kom på den måten i bondeeie. I 1486 var, som vi har vært inne på, også den forsvunne gården Døbla eiet av Spangereid kirke.

I det minste i 1470-årene hadde kirken på eidet en egen ombudsmann som forvaltet dens eiendommer. Tore Aslaksson het ombudsmannen i 1476, og da hadde han hatt vervet i tre år. I 1488 hadde Tore vært død i ”mange år”. Det vet vi fordi ti lagrettemenn den 7. juli det året frifant ham post mortem for Ragnhild Eriksdatters beskyldning om Tore hadde vært hennes “Mömand”…

Tidligere har vi sett at Gunnulf Thorolfsson kjøpte hele eller størstedelen av Stokke for 4 mark gull “j solf koober oc smør”. Det var i 1497, og selgeren var slett ikke noen hvemsomhelst. Eiendomstransaksjonen ble administrert av ” beskedelig svenn Haavard Biørnson”, og Håvard var hr. Henrik Krummedikes ombudsmann.

Adelsmannen Henrik Krummedike var en av landets største godseiere på denne tiden. Hans far, Hartvig Krummedike, hadde kommet fra Holsten til Norge omkring 1440, giftet seg inn i en norsk adelsfamilie og i ekspressfart gjort karriere som kongens betrodde mann. Han ble høvedsmann på Akershus og var i en årrekke Norges rikshovmester, inntil han ble styrtet i 1458. Dessverre har ikke vi ikke bevart kilder som kan fortelle oss hvor lenge Stokke hadde vært i Henrik Krummedikes eie da han solgte den i 1497. Stokke kan ha inngått i farens omfattende jordegods, men gården nevnes ikke den rekonstruerte jordeboken etter Hartvig Krummedike. Det er ingen urimelig tanke at Stokke var gammelt som adelsgods på det tidspunktet den dukker opp i de skriftlige kildene.

Konsentrasjonen av sentralmaktsgods og lokalkirkelig gods på begge sider av Spangereidet er påtagelig. Når vi ser på bygden som helhet noen år 1500, er det antagelig bondegods som dominerer bildet. Men ikke ved eidet. Rundt det gamle høvdingsetet, folkevandringstidens og vikingtidens hovedgård, er forholdet helt annerledes. Her eies Midbø og nedre Njerve av kongen, Presthus av kirken og Stokke av adelsmannen Henrik Krummedike. Nettopp disse gårdene er det som må ha utgjort kjernen i det gamle stormannsgodset ved eidet! Av de gårder som vi tidligere har regnet med at den hypotetiske storgården eller godset ”Spangereid” en gang bestod av, er det bare øvre Njerve som eies av bønder i senmiddelalderen…

Det er mulig at Stokke slik sett skal oppfattes som den delen av stormannsgodset som forble i aristokratisk eie. Men det gjenstår å forklare hvordan så meget av Spangereidgodset kunne komme over på kongens hender (jeg kommer tilbake til hvordan Presthus kan ha blitt kirkens eiendom).

Krongodset kan ha blitt til på ulikt vis. De forbindelsene som kongene iallfall fra Harald Hårfagres tid etablerte med aristokratiet, har hatt kongens overhøyhet over sine venners og forbundfellers jordegods som en sentral komponent. Dersom godset var uten arvinger eller dersom jordherren forrådte kongen, kunne slikt gods overføres til en annen - trofast - kongens mann eller komme under kongens direkte kontroll.

“Kongens mann fikk sitte på sitt arvegods, og fikk kanskje krongods i tillegg. Men til gjengjeld skyldte han kongen en gjengave, sin lojalitet og tjeneste, og han visste at kongen ville drive ham eller arvingene hans bort dersom de ikke tjente ham trofast,” forklarer arkeologen Dagfinn Skre. Antagelig er det menn som har inngått slike vennskapsforbindelser med den tidlige kongemakten, som skjuler seg bak titler som ”herse”, ”jarl” og ”lendmann” i de norrøne sagaene.

Mange av stormennene aksepterte den nye overhøyheten, men ikke alle. Noen av dem dro til Island for å leve videre etter sine gamle æresbegreper. Om Geirmund heljarskinn heter det i den islandske Landnåmsboken at ”han ikke hadde annen utvei enn å dra bort, fordi han ikke fikk heder der” (altså i Norge). Flere sørlandske stormenn slo følge med ham vestover, blant annet Steinolv den korte, sønn av Rolv herse, og Orm den gamle, sønn av Øyvind jarl.

Om det var stormenn fra Spangereid blant de egdske landnåmsmennene på Island, får vi aldri vite sikkert. Det kan ha vært det. Men godset ved eidet kan like gjerne ha tilflytt kongen senere, i tidlig middelalder.

Ingen kommentarer: