06 juli 2014

Nordmenn i hollandske fjær

Kvinesdal i Vest-Agder, 1672: Didrik Meyer er i trøbbel. Han har lagt seg ut med sin tidligere forretningspartner, Christen Sørensen Godtzen, som endatil er bror av bygdas prest. Anklagene mot Didrik er mange: Han hadde «bedet Fanden fare i sig den Dag, han skulde gaa til Alters for nogen Præst i Norge», innført og spredt kalvinistisk litteratur blant bøndene i distriktet og dessuten fornektet dåpens sakrament  ved å ta et nytt navn. Inntil han som ung mann reiste fra fødebygda Søgne til Amsterdam begynnelsen av 1660-årene hadde nemlig Didrik Meyer vært kjent under sitt døpenavn, Erik Torkelsen.
Jan Steen (1626-1679): Dåpsfesten
Erik Torkelsen var en av svært mange sørlendinger som reiste til Holland på 1600-tallet. Noen nøyaktige tall har man ikke, men det må ha vært atskillige tusen unge menn og kvinner som dro ut, noen for en periode, andre for alltid. «I talrige Skarer droge saaledes Vestlandets [dvs. Sørlandets] Gutter og Piger over til Holland, og det var i de Dage kun faa Familier i disse Distrikter, som ikke havde Slægt og Venner i Amsterdam eller andre hollandske Stæder,» skriver historikeren Ludvig Daae. Historikeren Oddleif Hodne har pekt på at befolkningsveksten i det daværende Christianssands stift bare var en sjettedel av det den var i landet for øvrig i perioden 1650-1750, og at årsaken var masseutvandringen til Holland. Skifter og tingbøker forteller om en utpreget flyttelysten befolkning på Sørlandet, og vi hører regelmessig om sønner og døtre som er i Amsterdam eller «ude paa Fahrten fra Holland».

Holland og Amsterdam utøvde en tiltrekningskraft på kystbefolkningen som best kan sammenlignes med den Amerika og New York kom til å representere senere. Poeten Jeremias de Dekker (1610-1666) skildrer verdensbyen Amsterdam – i mer enn én forstand den første moderne verdensbyen – slik i et vers (i min prosaoversettelse):
Her hever det seg fra Amstels bredd og høyt til værs et sted som om dagen kryr av alle slags folk, en promenadepark der morian handler med nordmann, en kirke der jøde, tyrk og kristen møtes, en skole i ethvert språk, et torv for alle varer, en børs som alene driver alle verdens børser.
Om saken mot Didrik Meyer var ekstraordinær, var det faktum at han hadde tatt et hollandsk navn i forbindelse med at han oppholdt seg i Amsterdam, heller regelen enn unntaket når det gjaldt de skandinaviske innvandrerne der. Denne skikken kaster et interessant lys over spørsmålet om selvoppfatningen til de skandinavnene som oppholdt seg i Holland eller var i hollandsk tjeneste. Et godt stykke på vei må de jo ha tatt hollandsk identitet. Fra Lista forteller Andreas Eckstorm (1792) om de som vendte hjem igjen:
Efter nogle Aars Forløb kommer endel tilbage ganske Hollandske, med en Mængde Par Bukser udenpaa hverandre, med Guldknapper for Hænderne og under Halsen, ganske fremmede i deres Modersmaal ... Ligeledes Tøserne, Disse kaldes da Hollændsker, og stikke af blandt de simple ubefarne Piger paa en besynderlig Maade ved deres usædvanlige lange Trøier, underlige Hovedtøj, og nogle ved smaa Solhatte.
Eksemplene på nordmenn og svensker som tok seg hollandske navn, er mange – og instruktive. Admiral Cornelius Cruys het Nils Olsen under oppveksten i Stavanger, men kalte seg – eller ble kalt – Cornelis Roelofsz i Amsterdam, der han også tok slektsnavnet Cruys. Sjøhelten Cort Adeler het på sin side Kurt Sørensen, som ble til Cort Sievertsz hos hollenderne.

I Göteborg ble det i 1704 skrevet ut en fullmakt til styrmannen Evert Meijer på vegne av arvingene etter den nylig avdøde sjømannen Gunnar Torbjörnsson, som var omkommet på en reise til Curaçao i Vestindia. Han hadde «elliest (ellers) brukat det namnet Gowert Ley». Da Boru Ljodusen fra Lindesnes reiste til Holland, kalte han seg Barent Ludersz, mens sønnen Andor ble til Andries Barentsz. Søsteren Anna Borusdatter kalte seg derimot for Anna Brouer.

Så langt viser disse tilfellene at de norske innvandrerne tok eller fikk hollandske navn som lignet på døpenavnet i form av en viss lydlikhet. Kildene viser at Erik ofte ble til Dirck, Jon til Jan, Ole til Roelof, Anders til Andries, Nils til Cornelis, Bjørn til Barent, Peder til Pieter, Gunnar til Govert, Rasmus til Erasmus, Kristoffer til Stoffel, Knud til Cort og Lars til Laurens. Både Torkel og Tolli kunne «oversettes» til Teunis. Sigurd og Sjur ble ofte til Sievert i Holland, men også Eilert Stilluvsen fra Lista, som døde i Ostindia i 1728, brukte den varianten da han kalte seg Ellert Sieuwertsz. Kvinesdølen Hans Fredriksz skulle man kanskje tro het Hans også hjemme i Norge, men hans døpenavn var Huge.

For kvinnenes del ble Mari gjerne til Maritje(n), Kirsti til Stjintje, Cathrine til Trijntje og Gjertrud til Geertje.

Men noen absolutte regler ser ikke ut til å ha eksistert. Skipper Knud Olsen fra Stavanger bodde i Hoorn i 1675, men kalte seg ikke Cort Roelofsz, men derimot Cornelis Jansz. Knud Arnesen fra Holum dro hjemmefra som 16-åring, og da noen sambygdinger traff ham i Vestindia mange år senere, kalte han seg Cort Jansen Prøys. Kirsten Madsdatter fra Kvinesdal kalte seg Ajntje Matthijsz da hun flyttet til Holland.

I Nederlandene brukte man patronymikon på samme måte som i Skandinavia, slik at ens etternavn bestod av fars fornavn med etterleddet -zoon eller -dochter (-sønn, -datter). Disse formene ble vanligvis forkortet til -szn og -dr, og etter hvert bare til -se eller -s (f. eks. Roelofs eller Jans). Helt frem til 1811 var det vanlig med patronymikon i Holland, men rene slektsnavn forekom også – og var nok mer utbredt enn her hjemme.

Overnevnte Gunnar Torbjörnsson ser jo for eksempel ut til å ha lagt igjen farsnavnet hjemme i Göteborg, og i stedet tatt etternavnet Ley. Bakgrunnen for det slektsnavnet, kjenner vi ikke. Men når det gjelder Rasmus Rasmussen Bøkker fra Stavanger som ble til Erasmus Coper da han meldte seg til tjeneste for Det ostindiske kompani i 1707 og la ut på en reise til Batavia (Jakarta) som skulle komme til å vare i fem år, er slektsnavnet en ren oversettelse av det norske navnet. Det er også eksempler på personer som tar seg slektsnavn basert på hjemstedets navn. Ludvig Daae forteller om en gutt fra gården Vesthassel på Lista som ble prest i Nederlandene og kalte seg Wessel. Fra samme sted var Osmund Jakobsen Råstad, som brukte slektsnavnet Roos i Holland, og Bernt Jonsen Langåger, som ble til Barent Janszen de Lange.

Det er lett å forstå at det kan være utfordrende å identifisere personer i de hollandske kildene på bakgrunn av norske navn og norske kilder. Den motsatte veien er vanskelig, ikke sjelden umulig, å gå. Da bonden Tore Andersen Vesthassel på Lista døde i 1759, hadde han overlevd alle sine fem sønner. Datteren, Anne Malene, hadde ingen i familien hørt noe fra på 28 år. Men i forbindelse med arveoppgjøret lyktes det å bringe på det rene at hun var bosatt i Bloemendaal ved Haarlem og gift med en mann fra Lister, Cornelis van Drosthagen. Selv gikk hun under navnet Anna Magdalena Wessels. Dersom det ikke var for opplysningen i skiftet etter Lars Andersen, ville neppe noen gjettet på at Cornelis van Drosthagen og Anna Magdalena Wessels var født i Norge av norske foreldre.

For å komplisere det ytterligere hører det med i bildet at hollandsk språk og hollandsk navneskikk også satte sitt preg på kystdistriktene i Norge på 1600-tallet – ikke minst på Agdesiden. I perioden forut for hollendertiden var mannsnavn som Jon, Ole, Bjørn, Helge, Torgeir og Ånen blant de vanligste i Vest-Agder, men på 1600-tallet kommer hollandske navn som Teis, Tønnes, Adrian, Cornelius, Laurits og Didrik inn og får stor utbredelse. Kvinnenavnene endret seg også, og Anna, Mari, Åse og Guri får konkurrenter i navn som Berte, Katrine, Susanne og Trinke.

Ingen kommentarer: