05 mai 2014

Ristningene på Fiskerhalvøya



Maritime ristninger i form av navnetrekk, årstall, bumerker, våpenskjold og kompassroser utgjør en spesiell kulturminnetype som finnes på havnelokaliteter mange steder langs kysten i Norden. Dateringsmessig ligger disse ristningene vanligvis fra slutten av 1500-tallet og et par hundre år fremover, men forekommer også både før og etter den tid. De over 600 ristningene på Gäddtarmen ved Hängö i Finskebukta er kanskje best kjent, men gode eksempler finnes også flere steder i Bohuslänsskjærgården, på Sørlandskysten og ved Kråkvåg på Ørlandet. Færre er nok kjent med at det finnes en stor samling maritime ristninger av samme type og fra samme periode på Kolahalvøya i Russland.

Lokaliteten ligger på den vesle Anikievøya like utenfor Tsypnavolok, nordøst på Fiskerhalvøya. Frem til 2. verdenskrig var Tsypnavolok kjent som den største og viktigste bosetningen for kolanordmennene. Før den tid var Anikiev en kjent havn for vesteuropeiske skip som skulle til Kvitsjøen og drive handel på Arkhangelsk eller andre steder.

Det finnes et trettitalls ristninger på øya, alle ligger samlet på en flate. De tilhører perioden fra slutten av 1500-tallet og fremover. Navn og språkform avslører at de eldste ristningene tilhører personer med dansk bakgrunn.

«Berent Gundersen» har risset inn årstall i berget for hvert besøk i havnen. Han har tydeligvis kommet tilbake gang på gang – det eldste årstallet knyttet til hans navnetrekk er 1595, og det yngste er 1615. I forbindelse med sistnevnte årstall har han risset inn følgende melding: «Blef ieg frataget skip». Tidlig ute var også «Iens Hvide», som skrev inn årstallet 1610 sammen med sitt navnetrekk. Ellers var «Iacob Paler» på Anikiev i 1613, «Iacob Hansen» fra Haderslev i 1615 og «Christen Skabo» i 1623.

Fra 1550-årene av begynte engelskmenn, skotter, hollendere og andre å drive handel på de forskjellige havnene mellom Varangerfjorden og Dvinamunningen.  Engelskmennene dannet allerede i 1555 sitt Muscovy Company, mens hollenderne fulgte opp med et arktisk handelskompani 20 år senere. Bakgrunnen var et ønske om å finne alternative ruter til de russiske pelsressursene, blant annet for at man skulle unngå danskenes øresundstoll.

De norske kongene hadde fra gammelt av gjort krav på territoriet helt øst til Svjatoj Nos, men både russere og svensker hadde egne krav i de samme nordområdene.  Svenskekongen Karl den 9. gav for eksempel ( i 1608) Gøteborgs borgere privilegium på å hande med samene i alle fjorder i Finnmark, og et skip ble endatil sendt til Vardø i dette ærend. På Christian den 4.s tid var kampen om nordområdene særlig intens.

Christian hadde selv reist til Finnmark med en stor flåte i 1599 for å hevde dansk-norsk overhøyhet. Han ville gjøre Bussesundet mellom Vardø og fastlandet til et nordlig Øresund med tilhørende toll, og Vardøhus festning til et nytt Kronborg. I årene som fulgte ble det utstedt en rekke reisepass mot avgift til folk som ville handle på Finnmark eller videre østover.

To av de tidlige «taggerne» på Anikievøya finner vi igjen i de bevarte kildene blant folk som søkte og fikk pass i Christian den 4.s tid. Jens Hvide var borger i København og er mest kjent for at han i 1609 utrustet en ekspedisjon til Novaja Semlja sammen med nordmannen Jens Munk. Mens Jens Munk forliste og bare med nød og neppe berget livet, drev kompanjongen handel på Arkhangelsk. Men alt året etter ser vi at Jens Hvide var tilbake i Ishavet. I februar dette året får Michel Vibe og Thomas Lorck pass for å reise «paa Nordland» med skipet Den blaae Due på 40 lester.  Skipper var Jens Hvide. I 1614 er han tilbake igjen; da fører han skipet St. Michel.

Likeledes kan flere av Bernt Gundersens reiser nordover følges i de samme kildene. Både i 1614 og 1615 førte Bernt skipet Jonas på vegne av flere borgere i København. Det må ha vært dette fartøyet, som var på rundt 30 lester, han ble «frataget» i 1615. Året etter er han nemlig kaptein på et mye større skip, Den røde Løve, som Brede Rantzau og Michel Vibe får kongens tillatelse til å «besøge vore og Norges Krones Strømme udi Nordland eller Finmarken» for å drive hvalfangst. Denne gangen blir det presisert at dersom man traff på fribyttere, skulle de jages og drepes, og skip og gods føres til København.

Sjørøverplagen var betydelig på Finnmarkskysten i disse årene, og danske flåtestyrker ble stadig sendt nordover på piratjakt. I 1615 tok Jens Munk den beryktede sjørøverkapteinen Jan Mendoza, som hadde herjet på norskekysten i en årrekke, ved Kapp Kanin. Det er grunn til å tro at det nettopp var Mendoza Bernt Gundersen hadde vært ute for. Jens Munk var ikke nådig mot sjørøverne: Jan Mendoza selv og to av hans nærmeste kumpaner ble hengt i København, mens 55 av sjørøverne ble slengt over bord i Ishavet og 24 andre skutt på stedet.

Ingen kommentarer: