'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

10 november 2012

I vikingskog



Ved Sømskilen i Grimstad ligger den eneste egentlige bøkeskogen på Sørlandet. Alle andre steder her sør er det som finnes av bøk, plantet i nyere tid. Men akkurat denne skogen er gammel, og den er omtalt alt på 1500-tallet. Var det vikingene som plantet den lenge før den tid? Spørsmålet er faktisk ikke så søkt som det kan virke ved første øyekast.

Det er presten Peder Claussøn Friis som i 1599 nevner bøkeskogen på Hasla for første gang. Han kommenterer at det lenger øst finnes «schiønne Bøge-schouffue», men at det på Agdesiden bare finnes en liten bøkeskog «ved den Haffn Haselen», samt en annen på en øy ved Hesnes.  «Oc siden findis ingen Bøgetræer her vesten eller norden fore i dette Land,» legger hr. Peder til.
Der tok han imidlertid feil, Lindesnespresten. For visst finnes det – og fantes det – én enkelt bøkeskog enda lenger vest. Den ligger på Seim i Hordaland, og det er denne skogen som gjør det relevant å trekke inn vikingene.

Saken er den at de norske bøkeskogene, som er Europas nordligste, ligger så langt fra de sørskandinaviske forekomstene at flere forskere tenker seg at de er kulturprodukter. Og dette er særlig tydelig for Seimskogens del. Enten er bøka kommet hit tilfeldig, men gjennom menneskelig virksomhet, eller så er den plantet. Spørsmålet er hva slags menneskelig virksomhet – og når.
Bøk har sin naturlige utbredelse over store deler av Europa, inkludert Danmark og Sør-Sverige. ”Der er et yndigt land, det står med brede bøge,” skrev Oehlenschläger, og til Danmark ser bøka ut til å ha vandret inn alt i bronsealderen. Tvers over Skagerrak er det først og fremst i vikingtiden at pollenanalyser viser til forekomst av bøkeskoger som den med stor “B” i Larvik. Undersøkelser tyder på at bøkeskogen ved Lurefjorden i Seim også ble etablert da.

Vi er på rimelig trygg grunn dersom vi regner med at skogen på Hasla likeledes går tilbake til vikingtiden.

Nylig er det utført DNA-analyser av bøkeskogene i Vestfold og i Hordaland. De viser tydelig slektskap mellom trærne der og de danske bestandene. Igjen må vi forutsette at det samme gjelder skogen i Grimstad.

For å forklare hvordan bøka kom til Hordaland i vikingtiden, pekte botanikeren Knut Fægri i sin tid på nærheten til den gamle kongsgården Seim, som i sagaene knyttes til Harald Hårfagre og hans sønn, Håkon Adalsteinsfostre. Kongsgården ligger bare fire kilometer fra bøkeskogen. Fægri foreslo derfor at bøka var kommet til Hordaland fra Vestfold med kongene av ynglingeætten. Et mer moderne synspunkt er at bøka kom så vel til Vestfold som til Hordaland gjennom vikingtidens handelsnettverk.

Når det gjelder Hasla, kan begge modeller passe. Den delen av Grimstad vi befinner oss i, tidligere Fjære kommune, er utvilsomt et viktig sted på Sørlandskysten i vikingtiden. Det viser arkeologiske funn. Fjære er slett ikke et helt ueffent sted å lete etter stormenn og høvdinger i denne perioden. Like viktig er det at funnene nettopp i Fjære dokumenterer at det har vært stor handelsaktivitet, og kanskje endatil har ligget en kaupang der. At havnene i Fjære har vært viktige så lenge en har hatt seilførende skip, er det ingen grunn til å tvile på. Det er nok å nevne Hesnes. Enda nærmere skogen ligger Sømskilen, som i vikingtiden – med høyere vannstand enn nå – må ha vært en ypperlig, beskyttet naturhavn.

Hvordan kan så spredningen av bøk fra havner og handelssentra i Danmark til ditto i Norge ha foregått? Det vet vi mindre om. Kanskje helt tilfeldig, gjennom ballastjord, f. eks. Eller som nøtter – bøkenøtter ble jo tidligere brukt som grisefór. Og i vikingtiden var et stort grisehold et kjennetegn ved høvdinggårdene.

Men hva med selve treet – kan skogen ved Hasla være plantet fordi man ville ha grei tilgang på bøk? I vikingtiden? Den tette, seige og harde bøka har mange bruksområder, og den er dessuten en av de tresortene som har høyest brennverdi. Arkeologiske funn viser at bøk var et ettersøkt materiale alt i vikingtiden. Flere gjenstander i Osebergfunnet er laget av bøk, blant annet en sadel og en av sledene, foruten en del av relingen på selve Osebergskipet.

Det er ingenting i veien for at stormenn i Fjære har hatt slike behov også. Så kanskje hadde han rett, den topografiske forfatteren Jens Kraft, da han for 200 år siden bemerket om bøkeskogen i Grimstad at den «formodentlig er i Fortiden plantet».

Ingen kommentarer:

I grenseland

Hvordan har gårdene rundt i landet fått grensene sine? Dagens grenser kan ha en skiftende historie bak seg – ofte preget av strid og uenighe...