29 oktober 2012

Bondebygd og fangstmark i vikingtiden



I løpet av vikingtiden gjennomgikk jordbruksbygdene i det nåværende Sverige og Norge en kraftig ekspansjon. De svenske bondebygdene ble utvidet nord for den såkalte “limes norrlandicus”, til nordlige deler av Värmland, store deler av Dalarna og Norrlandskysten til Tornedalen. Dette sammenfaller med de områder der klimaet ikke var til hinder for at kornet kunne rekke å modne i løpet av sommeren. Her hjemme kan vi spore en lignende ekspansjon blant annet i de østnorske innlandsdalførene – som Gudbrandsdalen. Men hva slags virksomhet foregikk i koloniseringsområdene før de ble bondebygder – og hvem var det som bedrev den?

For Norges del er det først og fremst pollenanalyser som kan gi oss opplysninger om bosetning og kulturlandskap i denne perioden. I det nedbørsfattige Lesja øverst i Gudbrandsdalen har bøndene i historisk tid gjerne måttet sette opp særskilte snøgjerder for å holde på den snøen som kom i løpet av vinteren, slik at en kunne beskytte jorden mot tørke og tele. Det er altså tale om et område som er relativt marginalt i åkerbrukssammenheng. Et pollendiagram fra en myr midt i dagens jordbruksbygd i Lesja tyder på at furuskogen i området går tilbake i eldre vikingtid, mens innslaget av engplanter øker. Disse resultatene får støtte av det tilgjengelige arkeologiske materialet fra Nord-Gudbrandsdalen: Fra 700-årene av øker nemlig gravfunnene kraftig i antall.

Et lignende bilde oppviser Østerdalen, som markerer vestgrensen for det store barskogbeltet – taigaen – som strekker seg videre inn i Sverige, Finland, Russland og tvers gjennom Sibir til Stillehavet. I de nordlige bygdene som Trysil, Tolga, Rendalen og Engerdal ser det ut til at en fast jordbruksbosetning først blir etablert i yngre jernalder. Så vel arkeologiske funn som stedsnavn peker i den retningen. I noen av Hedmarks dalbygder  viser imidlertid pollenanalyser spredte forekomster av korn og beiteindikatorer fra og med bronsealderen, mens det i de sentrale Mjøsbygdene i sør har vært kontinuerlig åkerbruk og beite fra bronsealderen av.

Det har pågått – og pågår – en langvarig fagdebatt om hva slags virksomhet som foregikk i koloniseringsområder som Lesja, Rendalen og tilstøtende områder på svensk side av den nåværende riksgrensen før de ble bondebygder, og om hvem som bedrev den. Diskusjonen tok lenge utgangspunkt i de såkalte fangstmarksgravene. Slike graver kan ligge høyt til fjells, langt inne i skogen eller ved sjøer og vann, og alltid på steder som det er lite rimelig å sette i forbindelse med ordinær gårdsbebyggelse. Fangstmarksgravene finnes, som navnet forteller, i områder som trolig først og fremst har benyttet til jakt, fangst og fiske. Vi har et godt eksempel fra Sølensjøen i nesten 700 meters høyde i Rendalen, som i historisk tid er kjent for det godt bevarte innlandsfiskeværet på Fiskevollen. Sølensjøfisket ble så langt tilbake de skriftlige kildene rekker, benyttet i fellesskap av bønder i Rendalen. Spørsmålet er om det alltid har vært slik. I tilknytning til Fiskevollen er det undersøkt flere graver, og i én av dem var det i 900-årene blitt gravlagt en mann utstyrt med redskaper til fiske og jakt. Betyr dette at Rendalsbøndenes bruk av Sølensjøen til sesongfiske går helt tilbake til vikingtiden? Ja, lyder det tradisjonelle svaret. Men så viser det seg altså at inventaret i mange av fangstmarksgravene ikke er spesielt “norrønt”, men heller fremstår som en blanding av norrøne og samiske former. De skiller seg rett og slett fra bøndenes graver i jordbruksområdene. Forskere har derfor stilt spørsmålet om ikke heller disse gravene var minner etter en befolkning som oppholdt seg i skog og fjell året rundt, altså en spesialisert fangstbefolkning. På svensk side begynte man relativt tidlig å tolke fangstmarksgravene som samiske, og dette er nå en nokså utbredt tolkning også blant norske arkeologer.

I de senere år har det kommet for dagen andre spor som trolig kan settes i forbindelse med fangstmarksgravene. Det dreier seg først og fremst om det som blir tolket som gammetufter. I Hallingdal er det undersøkt et antall runde og ovale tufter på Hardangervidda, blant annet på Øsmundset og Urdevassbotn i Hol. En serie C14-dateringer ligger innenfor yngre jernalder – middelalder, men med et tyngdepunkt i perioden 1000-1300.  Tufter som dette skiller seg klart fra de buene som er funnet i fjellstrøk for eksempel på Vestlandet; disse er nemlig alltid mer eller mindre rektangulære, slik jo også de vanlige gårdshusene i bondebygdene er. Den runde eller ovale fasongen kan tyde på at vi har å gjøre med gammer i buestangkonstruksjon, som ellers bare er kjent fra samisk område.

Som samisk blir også en boplass som ble påvist ved Aursjøen i Lesja i 2006, tolket. Fire tufter på rekke, hver av dem med hellelagt, rektangulært ildsted og en såkalt  boaššu-stein, har paralleller i funnmaterialet fra samiske områder lenger nord, blant annet i Saltfjellet, men også fra det som trolig er samiske boplasser så langt sør som til Vivallen i Härjedalen. Boaššu-steinen markerer boaššu-rommet i samiske telt eller gammer; dette lå bak ildstedet og var et hellig område i boligen der blant annet runebommen ble oppbevart. Funnet ved Aursjøen tilskrives samer som har besøkt stedet i flere omganger i eldre vikingtid, samtidig som bondebygdene vokste frem i de nærmeste dalførene.

I begge disse tilfellene befinner vi oss altså langt sør for det som i nyere tid ble regnet for sørsamisk område. Dersom tolkningen av funnene som samiske er riktig, må en betydelig del av bosetningsekspansjonen i områder som blant annet Østerdalen i vikingtid ha foregått på bekostning av en eldre, samisk befolkning. Skriftlige kilder ser ut til å beskrive en situasjon i vikingtid og tidlig middelalder der samer eller “finner” holder til i grensetraktene mellom Sverige og Norge atskillig lenger mot sør enn den historiske grensen i Rørostraktene. I Historia Norvegiae fra omkring 1190 fortelles det at “langs Norge strekker det seg en veldig ødemark som skiller landet fra hedningefolkene. Denne ødemarken er bebodd av finner og ville dyr som finnene spiser halvrå og hvis huder de bruker til klær. Disse finnene er vel øvede jegere som streifer om enkeltvis uten å ha noe fast bosted.”

Det er ikke bare fiskevoller som dem i Rendalen som vil ha vært en en omstridt ressurs i en situasjon der norrøne bønder etablerer seg i områder som fra før er bebodd av mennesker som primært driver med jakt og fangst. Det samme vil i høy grad gjelde de områdene der bøndene driver med setring. Og seterbruk ser alt fra starten av ut til å ha vært en side ved gårdssamfunnet i den yngre jernalderens og vikingtidens kolonisasjonsbygder.

Det er usikkert om den samiske befolkningen bare livnærte seg ved jakt på elg og rein, slik skildringene i Historia Norvegiae og andre skriftlige kilder kan tyde på. Enkelte har hevdet at tamreindriften var i gang alt i tidlig vikingtid, mens funn fra blant annet Østerdalen ser ut til å vise at fangstfolket har drevet et småskala åkerbruk alt i vikingtiden, om ikke enda før. Gammetuftene på vidda og fangstmarksgravene er ute av sagaen senest i løpet av høymiddelalderen, uten at vi i foreløpig kan si noe nærmere om hvor det ble av fangsbefolkningen. De kan ha trukket nordover etter hvert som konkurransen om ressursene med bondebefolkningen ble for stor, eller de kan selv gradvis ha blitt mer bofaste, inntil man ikke lenger fant grunn til å skille mellom “finner” og bumenn. Det eneste vi kan fastslå på det nåværende tidspunkt er at disse områdene fremstår som enten norske eller svenske når de skriftlige kildene begynner å flyte rikeligere ved overgangen mellom middelalder og nyere tid.

Ingen kommentarer: