Gå til hovedinnhold

Norrøn diktning - i Kristiansand

Folkelesning er de vel ikke. Men godt kjent får en si at de er, de norrøne diktene som er samlet i Den eldre Edda: Voluspå og Håvamål, for bare å nevne et par av de mest kjente. Eddadiktene handler om de norrøne gudene, og er bevart i islandske håndskrifter fra 1200- og 1300-tallet. Det er mindre kjent at da Edda ble publisert i moderne norsk oversettelse for første gang, skjedde det i Kristiansand – og endatil i regi av byens katedralskole! Bak det hele stod den nyansatte adjunkten ved skolen, den da bare 31-årige Gustav Antonio Gjessing.

Oversettelsen var inntatt i Kristiansand katedralskoles «innbydelsesskrift til den offentlige eksamen» for 1866. På den tiden var det ikke uvanlig at vitenskapelige studier ble offentliggjort i slike skoleprogram. Og det var normalt at det fantes meritterte filologer og naturvitere i lærerstillinger landet rundt. Ikke for det: Katedralskolen her i byen hadde nok et større innslag av denne typen forsker-lærere enn byskoler flest. G.A. Gjessing – som han etter tidens mote gjerne skrev seg – var altså én av dem.

Gjessing var født i Drammen i 1835. Som student i Kristiania ble han grepet av nasjonalromantikkens stemninger og tilhørte miljøet omkring folk som Ivar Aasen og A.O. Vinje. De første trykte arbeidene hans er skrevet på et eksperimentelt «nynorsk» i nasjonale tidsskrifter som Dølen og Det unge Norge. Her finner vi blant annet et stykke under overskriften «Hermennarne», som viser seg å være en anmeldelse av Ibsens Hærmennene på Helgeland.

Magnus Olsen skriver om Gjessing at han hørte til «... den lille krets av norske filologer omkring og kort efter forrige aarhundredes midte, som efter fullendt embetseksamen i de klassiske sprog med begeistring vendte sig til norrøne studier». Alt i 1862, kort tid før han kom til det sørlandske, opptrer Gjessing som forfatter i det prestisjetunge Københavnstidsskriftet Annaler for nordisk Oldkyndighed og Historie, med temaet «Trældom i Norge».

G.A. Gjessing var adjunkt og senere overlærer ved katedralskolen i femten år. Og det var først og fremst i disse årene at han skaffet seg et navn – et stort navn – som sagaforsker. Etter Edda-utgivelsen i 1866 fulgte en stor, grunnleggende avhandling i to bind i 1870-årene – Undersøgelse af Kongesagaens Fremvæxt. Dessuten fylte han nok et skoleprogram – med den latinske oversettelsen av Jomsvikingenes saga.

I 1885 tok han farvel med Kristiansand, men ikke med Sørlandet. Nå avanserte han nemlig til rektor ved Arendals skole, en stilling han kom til å inneha i nærmere 20 år. I Arendal utfoldet Gjessing seg også på andre måter enn ved sagaforskningen. Han var en aktiv formann for det lokale museet, og dessuten medlem av Arendal bystyre i en periode. Gjessing var mange år tidligere blitt gift med Helga Monrad, og i Arendal kom sønnen Helge til verden. Helge Gjessing skulle komme til å bli en kjent og dyktig arkeolog, som gjennom sine utgravninger av forhistoriske gårdsanlegg på Lista ledet norsk arkeologi inn på nye veier.

Men G.A. Gjessing markerte seg fremdeles som forsker. Da noen av landets fremste filologer gikk sammen om et festskrift til en eldre kollegar i 1896, finner vi kjente universitetsprofessorer som Oluf Rygh, Sophus Bugge, Hjalmar Falk og Gustav Storm blant bidragsyterne. Og – selvsagt – rektor Gjessing fra Arendal. Det er verdt å nevne at Marius Nygaard også leverte et bidrag til festskriftet. Han hadde vært adjunkt i Kristiansand på samme tid som Gjessing., og gav ut Eddasprogets Syntax mens han var lærer ved katedralskolen.

Det man i dag nok vil betegne som høydepunktet i G.A. Gjessings filologiske karriere, kom også i Arendalstiden. I 1899 utgav han nemlig en ny og fullstendig oversettelse av eddadiktene – igjen var det snakk om et pionerarbeid i norsk sammenheng. Det ble da også behørig lagt merke til. Finnur Jónsson, sagaforskningens store nestor, skrev en positiv anmeldelse, der han blant annet kommenterte at «ingen mere kompetent end rektor Gjessing (kunde) påtage sig et sådant arbejde».

G.A. Gjessing døde på Lysaker i 1921.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…