24 september 2012

Døden i Danelagen



Tidlig på høsten 2011 fikk Darren Webster full klaff på et jorde ved landsbyen Silverdale i Lancashire – med metallsøkeren som han fått i julegave av sin kone, traff han på en stor sølvskatt fra vikingtiden. Mer enn 1 kg sølv i form av mynter, ringer og bruddsølv var en gang rundt år 900 blitt gjemt unna, gravd ned i et skrin av bly. Én av myntene var av en type som ingen før hadde sett i moderne tid. "Airdeconut" står det på den, og på den andre siden bokstavene DNS – for dominus – og Rex, arrangert i form av et kors. Mynten er engelsk, og er altså preget under en kristen konge med det norrøne navnet Harde-Knut. Funnet kaster dermed et interessant lys over den tidlige perioden med skandinavisk nærvær i det som siden ble kalt Danelagen – og kan hende også over en arkeologisk "nøtt" som lenge har opptatt dem som beskjeftiger seg med vikingtiden i England.

For mens de skriftlige samtidskildene og stedsnavnsmaterialet dokumenterer til fulle både plyndringer og etter hvert faktisk storstilt kolonisering i regi av danske og norske vikinger – har det vist seg vanskelig å finne de materielle levningene som i Skandinavia kjennetegner vikingtiden, og da særlig de typisk utstyrte gravene med våpen og annet utstyr. Nord-England burde være spekket med graver av denne typen, men er det ikke. Og flertallet av de utstyrte gravene som faktisk finnes, er fremkommet på kirkegårder som for øvrig inneholder angelsaksiske graver. Hva kan det komme av? Hvor er vikinggravene i Danelagen?

"The great army"
De første dokumenterte vikingangrepene mot kysten av det nåværende England fant sted i 780-årene. Men fra 865, da den angelsaksiske krøniken forteller at «The great army» erobret store deler av England, har vi i økende grad å gjøre med kolonisering. To år senere faller kongeriket Northumbria og dets hovedstad, York. Skandinavene «begynte å dyrke jorden og skaffe seg et utkomme», som det heter i en innførsel i krøniken under året 876. I løpet av en tiårsperiode fikk «danene» - de angelsaksiske kildenes fellesbetegnelse for det som ganske sikkert var en multietnisk hær med daner, nordmenn, slavere osv. – kontrollen ikke bare over Northumbria, men også over Mercia og East Anglia. Av de angelsaksiske rikene overlevde kun Wessex, og i 878 inngår kong Alfred en overenskomst med vikinghøvdingen Guttorm (Guthrum), som blant annet fastslår hvordan grensene skal være mellom deres respektive riker.

Med utgangspunkt i de skriftlige kildene skulle man tro at det i vikingriket i nord, i det som senere ble kalt Danelagen (området der «dansk» lov var gjeldende), ville være tallrike spor etter de hedenske erobrerne, og det er det for så vidt også. I stedsnavnene, for eksempel, er det skandinaviske innslaget svært tydelig i det nordlige og østlige England. Men slik er det ikke med gravskikken. Det er i det hele tatt relativt få typisk skandinaviske graver på De britiske øyer, og de fleste av dem er funnet på de skotske øyene. I England kjenner vi «hedenske» (altså utstyrte) graver på færre enn 30 lokaliteter; de fleste av disse er enkeltfunn, mange skriver seg fra kirkegårder og de fleste er mannsgraver. Og brorparten av dem tilhører tiden omkring 900.

Jakten på kontraster
Jakten på døde og begravde vikinger I Danelagen handler først og fremst om kontraster. Det betyr at man må lete etter gravskikker som i størst mulig grad adskiller seg fra dem som angelsakserne praktiserte. I England hadde man senest rundt år 700 sluttet med utstyrte graver, og etter den aller første kristne tiden var gravlegging på kirkegårder enerådende. Det samme gjaldt likbrenning og haugbygging, som ikke ble praktisert av angelsakserne i vikingtiden. Helst bør vi derfor lete etter utstyrte kremasjonsgraver under haug, og utenfor etablerte kristne gravplasser.

Kirkegårdsgravene i Danelagen er problematiske i så måte. Disse gravene er ofte orienterte øst-vest som de øvrige, kristne gravene på kirkegården, og det er kun det faktum at de døde har fått våpen og annet personlig utstyr med seg over i det hinsidige, som skiller slike graver fra de øvrige gravene på kirkegården. Selv om det er grunn til å tro at mange av kirkegårdsgravene faktisk representerer døde vikinger, så er det ikke uomtvistelig. Det kan dreie seg om spesielle faktorer i det angelsaksiske samfunnet – ikke minst kulturelt «stress» som en følge av det sikkert nokså påtrengende skandinaviske nærværet – som leder til at også innfødte stormenn lar seg gravlegge med våpen. Og er det skandinaver vi har å gjøre med, er sjansen stor for at det er kristne skandinaver – våpen eller ei.

Hedensk og kristent
Dominansen av kirkegårdsgraver er det rimelig å tolke som et resultat av at vikingene tilpasset seg det angelsaksiske samfunnet, kristendommen inkludert, svært raskt. Harde-Knuts «kristne» mynter tyder på at dette er riktig. I kampen om jord og makt i det nye landet var det trolig et enkelt valg for lederne av «The great army» å tilslutte seg den troen som utgjorde limet i de eksisterende politiske strukturene – kristendommen. Det betyr videre at mange av de antatt angelsaksiske, uutstyrte gravene på kirkegårder i Danelagen rent faktisk nok representerer kristne vikinger. Nye isotop-analyser av skjeletter fra enkelte engelske kirkegårder peker også i den retningen.

Det finnes imidlertid et fåtall funn fra den aller første koloniseringsfasen som oppfyller de kravene som bør stilles til ikke-angelsaksiske graver i Nord-England, og som muligens tilhører døde krigere i «The great army». Mest interessant i så måte er gravfeltet i Heath Wood ved Ingleby i Derbyshire. Heath Wood ligger ikke langt fra Repton, der krøniken forteller at hæren hadde vinterkvarter i 873. På kirkegården i selve Repton er de kanskje mest omdiskuterte funnene av utstyrte vikingtidsgraver i England gjort, men Heath Wood stiller i en helt annen klasse.

Heath Wood er nemlig den eneste gravplassen med kremasjonsgraver fra vikingtiden i England. Den består av minst seksti graver; hver grav består av et kremasjonslag med kull, aske og brente ben, det hele dekket av en lav gravhaug. Dessuten er det undersøkt enkelte graver som bare inneholder "flekker" med kull, aske og brente ben. Jordfestegraver finnes ikke, og mange av kremasjonsgravene inneholdt våpen, inklusive sverd, av typer som kjennes fra skandinaviske gravfunn. Det er ellers et karakteristisk trekk at noen av gravhaugene er omgitt av grøfter som følger haugenes ytre avgrensning, men som på ett eller to steder er brutt, slik at det går én eller to "broer" fra det omliggende terrenget og inn til haugene. Ingen av disse elementene har egentlige paralleller på angelsaksisk område, og slett ikke på slutten av 800-tallet.

Vestfoldinger i England?
Så hvor kom de som er gravlagt ved Heath Wood fra?

Kombinasjonen av ulike elementer ved gravskikken peker mot Skagerrakkysten, enten i Norge eller nord på Jylland. Den nærmeste parallellen til et haugfelt med utelukkende branngraver i form av kremasjonslag og "flekker", og med overvekt av mannsgraver med våpen, herunder sverd, er faktisk Kaupang ved Larvik. Nærmere bestemt gravfeltet på Nordre Kaupang, som ble undersøkt av Nic. Nicolaysen i 1867. Han åpnet 71 hauger, og 63 av dem innehold kremasjonslag eller "flekker" med trekull og aske. Mange av gravene inneholdt våpen, ikke minst sverd. Enkeltfunne økser, som ellers er svært vanlig i mannsgravene fra vikingtid her hjemme, glimrer med sitt fravær. De spesielle fotgrøftene med "broer" har også nære paraller på den norske Skagerrakkysten. Ikke på Kaupang, riktignok, men for eksempel på Gulli ved Tønsberg. Utenfor kystområdet fra Lindesnes til Oslofjorden er tilsvarende "broer" bare funnet på den store gravplassen ved Lindholm Høje ved Limfjorden.

Men med unntak av disse mulige vestfoldingene, er det altså få spor etter "typiske" vikinger i England. "Airdeconut" og andre norrøne høvdinger gikk hurtig inn i de etablerte angelsaksiske maktstrukturene, der kirken spilte en vesentlig rolle. Og "the great army" fulgte i høvdingenes spor.

Ingen kommentarer: