Gå til hovedinnhold

Ostebønder!



I året 1845 var det 497 geiter i Øvrebø og 363 i Hægeland, og 20 år senere var antallet økt til over tusen! Flere bønder i denne delen av Vennesla drev nærmest bare med geiter – helt ulikt Vest-Agder for øvrig, der geiteholdet så å si glimret med sitt fravær. Forklaringen? Osteproduksjon i stor stil. Og mysosten fra Øvrebø var svært etterspurt.

I 1860-årene kunne amtmann Vogt opplyse følgende om småfeholdet i Lister og Mandal:
«Faareavlen aftager ialmindelighed og Gjeder holdes ikke, undtagen i enkelte Fjeldbygder, og fornemmelig i Övrebö Præstegjeld, hvor nogle Gaardmænd næsten föde blot Gjeder for at tilberede Mysost efter deres Præstefolks Anvisning. Den Ost, de tilberede, er udmærket god og afsættes i Stæderne, hvor den er sögt. Disse Gaardmænd anse det for fordelagtigere at föde Gjeider end Kjör.»
«Deres Præstefolk» - det er vel helst sognepresten Erik Søegaard og konen Oliane som menes. De var begge opptatt av moderne jordbruk, og sentrale da den første «landboforening» ble stiftet i Øvrebø i 1865. Det var flere jordbrukspionerer i bygda på denne tiden, og mer moderne driftsmåter var på full fart inn. På Opsal smidde Gunnar Bentsen jernploger etter skotsk patent, og det var stort fokus på nydyrkning. 

Men det er tvilsomt om presteparets initiativ er hele forklaringen på geitas sterke posisjon i Øvrebø og Hægeland. Søegaards kom til Øvrebø prestegård først i 1862, og geiteholdet var altså betydelig mange år før dette. Fokus for det innovative landbruksmiljøet i området i 1860-årene lå dessuten på moderne åkerbruk og kvegrøkt, ikke på småfe. Og innen «jordbruksrevolusjonen» i bygda var over, var det ute med geiteholdet; i 1900 var det nesten ikke geiter igjen i Øvrebø.

Går vi litt lenger tilbake i kildene, viser det seg at antallet geiter var betydelig i flere av de andre innlandsbygdene på Agder – f. eks. i Gjerstad, i Birkenes og i Tveit. I 1835 rapporterer amtmannen om at det produseres ost for salg i Bakke og Fjotland. Hva slags ost var det tale om? I 1885 var det landbruksutstilling i Øvrebø, og da ble Henrik Reiersdal og Niels Homme premiert for henholdsvis ramost og mysost. En annen vanlig ostetype var knaost. Om den heter det fra Øyslebø at ostemassen blir satt bort til gjæring, og at osten derettes «knades og saltes, hvorpaa den enten benyttes strax» eller settes bort «for atter at gjære efter Behag».

I flere av «geitebygdene» kan man følge det samme forholdet tilbake til begynnelsen av 1700-tallet. Detaljene ved osteproduksjonen vet vi for så vidt mindre om, men ost – det har man laget! Og faktisk i ganske stor målestokk, i den betydning at fremstilling av ost foregikk på de fleste gårder i distriktet. Det vet vi fordi vi for Agders vedkommende har bevart en meget fin fortegnelse over de ulike kirkers inntekter omkring 1620. Og så viser det seg at man i Øvrebø, Hægeland og flere andre sørlandsbygder betalte tiende av osteproduksjonen. Presten i Oddernes – som skulle betjene ikke bare Oddernes, men også Øvrebø og Hægeland – mottok f. eks. 124 oster årlig, én fra hver gård. På samme vis var det i Tveit og Birkenes, i Søgne og i Mandalen. I Lister nevnes også oster, men der påpekes det at prestene ikke får så mange oster som ønsket.

Trolig er dette et forhold som har røtter i middelalderen.

Men i løpet av de siste tiårene på 1800-tallet går det tilbake med den tradisjonelle osteproduksjonen. Som en del av «revolusjonen» i landbruket overtar utenlandske ostetyper som sveitser, edamer og cheddar. Og de ble ikke lenger produsert hjemme på gårdene, men ved de nye meieriene. I 1882 ansatte landhusholdningsselskapet i Lister og Mandals amt Ingebjørn Homme fra Øvrebø som «vandremeierske». Hun skulle blant annet gi bøndene veiledning i produksjon av ost og smør. Noen år etter kom det første moderne meieriet også i Øvrebø, og i 1912 var det 12 meierier i amtet. Da var geitenes tid ute.

Bildetekst: Melking av geiter i Bondhusdalen, Kvinnherad. Foto: Axel Lindahl/Norsk Folkemuseum.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Pomorgravene i Vardø