20 august 2012

Tro, tvil og ynglinger


Er diktet Ynglingatal fra vikingtiden, eller er det tale om et litterært produkt fra middelalderen? Er det diktet av den hedenske skalden Tjodolv den kvinværske – eller av den lærde og kristne islendingen Snorre Sturlason? Innenfor disse ytterpunktene har den faglige diskusjonen om Ynglingatals alder og kildeverdi beveget seg i godt over hundre år, og siste ord er helt sikkert ikke sagt. For det som ved første øyekast kan virke som en rent filologisk øvelse, har i praksis stor betydning for hvordan vi oppfatter vikingtiden og kildene til kunnskap om denne perioden.

De sagaene som omhandler vikingtiden, er forfattet lenge etter at begivenhetene de omhandler fant sted. Det som står tilbake som egentlige samtidskilder som kan belyse politiske og samfunnsmessige forhold i Norden på 800- og 900-tallet, er av svært begrenset omfang. Og gjennom de siste hundre år eller så er det ikke-arkeologiske kildematerialet til og med blitt mindre, fordi en mer stringent metodisk og kritisk forskning har avvist vesentlige deler av det eldre historikere gjerne oppfattet som samtidskilder. Man har, for å si det med arkeologen A.W. Brøgger, måttet «rense historien for historier … for at kunne skrive historie». Dersom en så sentral kilde som Ynglingatal også må renses bort, er det de kortfattede opplysningene i frankiske, irske og engelske annaler som sammen med runeinnskrifter og arkeologisk materiale blir hovedkildene til vikingtidshistorien.

Hva er så Ynglingatal? Jo, et dikt i versemålet kviðuháttr med genealogisk innhold; gjennom 27 slektsledd følges ynglingekongene fra Fjolne som druknet i et ølkar, til kong Ragnvald heidumhære. Strofene omtaler først og fremst hvordan kongene døde, og i noen grad også hvor de er gravlagt. Forholdet er påfallende nok til at Brøgger kalte Ynglingatal for et «gravdikt». De første 20 kongene synes å ha vært knyttet til Gamla Uppsala, mens Ragnvald og de fem generasjonene umiddelbart forut for ham var vestfoldkonger. I Heimskringla så vel som senere sagatradisjon spiller Ynglingatal og Ynglingesaga en viktig rolle fordi det er samtidens regjerende kongeslekt– Hårfagreætten – sine røtter som her blir presentert, ettersom Snorre hevder at den ellers ukjente Ragnvald heidumhære var en fetter av Harald Hårfagre.

Ynglingatal er kun overlevert sammen med Ynglingesaga i Snorre Heimskringla fra omkring 1230. Snorre skriver i fortalen at kvadet ble diktet av skalden Tjodolv til ære for Ragnvald. Tjodolv knyttes i Skáldatal, en fortegnelse over konge- og fyrsteskalder fra 1200-årene, så vel til Harald Hårfagre som til Håkon jarl Grjotgardsson, og han har trolig vært aktiv på slutten av 800-tallet og begynnelsen av 900-tallet. Fra samme periode må Ynglingatal være – dersom Snorre har rett i at det er diktet av Tjodolv, vel å merke.

En strofe, her i Gustav Storms eldre oversettelse, gir et inntrykk av hvordan det knappe og av og til dunkle språket i Ynglingatal er rikt på poetiske omskrivninger (kjenninger):

Og Visburs
vilje-borg
(:kropp)
søens broder (:ilden)
sluge kunde
da sæde-vergerne
mod sin fader
hidsede skovens
skade-tyv
(:ilden),
og glo-hunden (:ilden)
hylende bed
hærkongen
i eget hus.

Alt i 1850 undret P.A. Munch seg over «en saadan kunstig Sammensætning af et Slægtregister» som diktet representerer, men det var først på slutten av århundret at egentlig kritiske røster løftet seg mot Snorres datering av Ynglingatal. Blant kritikerne var Sophus Bugge, som i 1894 argumenterte for at det fantes spor etter kristen innflytelse i diktet, og at det derfor måtte skrive seg fra tiden etter kristningen. En del år senere utfordret også Gustav Neckel den tradisjonelle dateringen og ville plassere opprinnelsen på Island i kristen middelalder. Han mente dessuten at diktet var en poetisk sammenfatning av sagaen, og altså ikke grunnlaget for den. I 1939 la imidlertid Walter Åkerlund dateringsdiskusjonen foreløpig død, blant annet ved å vise til det som da var nye arkeologiske resultater fra Mälardalen – ikke minst Sune Lindqvists da nylig utkomne avhandling om storhaugene i Gamla Uppsala, som kunne dokumentere at dette hadde vært et sted utenom det vanlige nettopp i den perioden da Ynglingatal så ut til å peke det ut som sete for de første generasjonene av ynglingekonger. Hvordan kunne en forfatter i kristen middelalder vite dette, dersom tradisjonen ikke var blitt overlevert muntlig gjennom atskillige generasjoner?

Når det gjelder de yngste generasjonene av konger, som Ynglingatal ser ut til å plassere i Vestfold, hadde den norske fagdebatten for lengst gått i samme retning som den svenske. Funnet av først Gokstadskipet og så, i 1904, Oseberggraven, vitnet om et overordentlig rikt vikingtidsmiljø nettopp i Vestfold og bidra sterkt til troen på Ynglingatals høye alder. Toneangivende forskere som Alexander Bugge og Brøgger var sikre i sin sak. Det er lett å forstå at arkeologer har vært – og er – noen av diktets ivrigste «forkjempere». Det er selvsagt fordi Ynglingatal ser ut til å gi opplysninger som kan knyttes til arkeologenes primærmateriale. Det skal man ikke kimse ad i en ellers temmelig skriftløs periode, og det skal svært gode argumenter til for å kullkaste en slik kilde.

Den som likevel fikk den etablerte konsensus til å knake i sammenføyningene, var historikeren Claus Krag – først i et par artikler fra sent på 1980-tallet, og så på bred front i avhandlingen Ynglingatal og Ynglingesaga i 1991. Senere har han utdypet kritikken i flere arbeider, sist i et nylig utkommet nummer av Historisk tidsskrift.

Krag fører ulike argumenter til torgs for at tradisjonen om ynglingekongene ble utformet innenfor norsk-islandske lærde miljøer på 1100- og 1200-tallet, selv om deler av innholdet gjerne kan bygge på eldre stoff a la de eventyraktige fornaldersagaene. F. eks. anfører han at Snorre i sin Edda, som han skrev før Heimskringla, verken siterer eller nevner Ynglingatal. Ikke mindre problematisk er det at Snorre tilsynelatende vet mye mer om ynglingekongene enn det hans forgjengere gjør. Theodricus monachus, som forfattet sin latinske historie om de gamle norske kongene i 1180-årene, konkluderer eksempelvis med at «siden det er på det rene at ingen klarlagt kongerekke foreligger i dette landet før Harald Hårfagres tid, begynner vi med ham».

Krag vil dessuten knytte selve Ynglingatal til denne lærde middelaldertradisjonen, og han viser til flere mulige anakronismer i diktet. Kort fortalt dreier det seg om at diktet etter hans oppfatning tar opp i seg synspunkter som vanskelig kan ha hjemstavn i en før-kristen kultur. Således mener han å kjenne igjen den middelalderske, kristne fire-elementlæren i Ynglingatal, mens uttrykket «viljes borg» om Visburs kropp i den strofen vi siterte innledningsvis også vitner om kristen tankegang.
Flere – historikere, norrønfilologer, religionshistorikere og arkeologer – har svart på kritikken og tatt den tradisjonelle dateringen av Ynglingatal i forsvar. Mot-kritikken retter seg mot ulike sider av Krags analyse, men det er få som på bred basis har gått i rette med grunnlaget for Krags oppfatning av ynglingetradisjonen som et fenomen som klart tilhører perioden etter vikingtiden. Det betyr ikke at det ikke finnes ubesvarte spørsmål, for det gjør det. Koblingen mellom Harald Hårfagre og hans ætt på den ene siden og slektsrekken i Ynglingatal på den annen er høyst tvilsom, slik Krag og andre før ham har gjort rede for, og likeledes Haralds tilknytning til Vestfold. Men kan vi være sikre på at Ynglingatal likevel ikke er gammelt? Nei, det kan vi ikke. For bare å ta ett påfallende forhold: Dersom diktet er fra 1100-årene, hvorfor overstrø det med stedsnavn som samtiden ikke kjente, og hvis beliggenhet man fremdeles diskuterer? Det er så sin sak med navn som Borre og Uppsala, og kanskje Skiringssal også, men hvor i all verden er Vestmar, Skæreid, Holtar og Vadlas strøm? Her inneholder gammel og ny forskningslitteratur en mengde høyst ulike forslag til lokalisering. Er de i det hele tatt lokalnavn fra Oslofjordområdet, eller betegner de heller slike steder som «ikke ble skapt av Gud, men laget av islendere», for å sitere Halldor Laxness?

Man dras mellom tro og tvil, og Ynglingatal blir aldri det samme igjen.

Ingen kommentarer: