Gå til hovedinnhold

Monsterball

«Og de danser ligegodt som Kjæmpen Major Hansen. De har vel været paa Kjæmpebal?» spør Rudolf Muus i et av sine «Kristiania-Mysterier». En del år tidligere ble Aftenpostens lesere stadig invitert til slike «Monstre-eller Kjæmpe-Bal», som det heter i en annonse i avisen i november 1872. I begge tilfeller er «kjempen» det er snakk om, major Hansen, som ifølge Aftenposten så vel kl. 10 som kl. 11 om kvelden den 10. november 1872 ville «gjøre det ærede Publikum sin Æresopvartning», «i sin brilliante amerikanske Gallauniform» på Klingenberg i Kristiania. Mannen som gjorde slik furore i hovedstaden og langt utenfor landegrensene for snart 150 år siden, het Ole Andreas Hansen, og han gjorde krav på å være verdens største mann. Dessuten var han født og oppvokst på Grødum i Birkenes.

Frem til han døde – bare 53 år gammel – i 1876 reiste «major Hansen», som han kalte seg, land og strand rundt og viste seg frem mot betaling. I dag ville vi ha kalt ham sirkusartist. Overalt vakte han berettiget oppsikt – ifølge markedsføringen var han 8 fot – 2,44 m! – høy, og i 1872 skal han ha veid nærmere 300 kilo. At han var en omfangsrik herremann, er det ingen tvil om. Når det gjelder høyden, varierer imidlertid de mer edruelige anslagene fra 2,08 til 2,17 m.

Ole Andreas Hansen var kjendis både ute og hjemme. Da tidsskriftet Vikingen skulle ironisere over «Norges geografi» i 1869, var det naturlig å ty til Hansens rykte som overordentlig stor:
«Fremragende Punkter ere Romsdalshorn, Major Ole Hansen og Dovre. De høieste Punkter paa Dovre er Snehætten og Bjørnstjerne Bjørnson... Magtens Tinder ligger derimod efter de sidste Opdagelser i Sverige.»

Ja, selv Mark Twain kunne finne på å benytte birkenesingens legendariske størrelse i sin retorikk. Da den amerikanske forfatteren harselerte over P.T. Barnums forsøk på å bli valgt inn i Kongressen i 1867, skrev han om «dvergene som hjelpeløse søker tilflukt i hjørnene når den norske kjempen skrider inn i rommet». Barnum var en sirkusdirektør av dimensjoner i New York, og Twain spilte på hele dennes besetning av dverger, kjemper, kvinner med skjegg og andre menneskeskjebner som i disse årene trakk store skarer av besøkende til Barnums «American Museum» på Broadway. Og «the Norwegian giant», det var Hansen fra Grødum.

Ole Andreas Hansen ble en del av P.T. Barnums ensemble høsten 1865. Sirkusdirektøren, som var kjent for å ta hardt i, traff nordmannen på gaten i New York og tilbød ham umiddelbart kontrakt ved sitt raritetskabinett. Kort tid etter ble Hansen presentert for publikum som «den norske kjempen», 8 fot høy og med en heltemodig karriere bak seg som major i nordstatshæren i den nylig avsluttede borgerkrigen. Men selv om den militære bakgrunnen var reell nok, overdrev Barnum i kjent stil. Hansen hadde etter eget utsagn reist til New York for å slutte seg til unionshæren i kampen mot slaveriet, og i de militære arkivene kan man lese at han ganske riktig vervet seg til det 13. New York tunge artilleri den 22. juli 1863 under navnet Able Andrew Hansen, og at han deltok i krigen frem til fredsslutningen to år senere. Men han var menig soldat da han mønstret på, og menig da han trådte ut av hæren.

I de samme papirene er han oppført som grovsmed av yrke.  Og Ole Andreas Hansen hadde faktisk bakgrunn som smed. Han hadde gått i lære hos en smedmester i Kristiansand, men hadde hoppet av og vervet seg som soldat i Sverige. Han hadde sjelden ro til å være lenge på samme sted. Da han dro til byen omkring 1840, var det for å bli snekker, ikke smed, og han hadde da også gått i snekkerlære. Før den tid hadde han vært i tjeneste på Drangsholt en tid, og han hadde drevet som skysskar på Boen og som fløter på Topdalselva.

Men i 1843 brøt han tvert med tanken om å bli håndverker; han reiste til Kristiania der han ble tatt opp som elev ved Artilleriets underoffisersskole. Der ble han i tre år. Siden finner vi ham i ulike regimenter i Sverige, og der blir han helt til 1860, bare avbrutt av kortere perioder der han hvileløst trasker rundt i Norge og Sverige. Originalattestene hans fra denne perioden ligger fremdeles i arkivet for Karlskrona admiralitetsforsamling, dit han kom i 1855. Alle – fra sogneprest Broch i Tveit til offiserene i Stockholm og Göteborg – gir ham de beste skussmål.

Så kommer uroligheten over ham igjen, og han setter altså kursen mot New York. I 1867 vender han tilbake til Kristiansand, og i årene som følger, gjør han suksess som sirkusartist i Norge, Sverige, England og Skottland. Etter hvert slår han seg ned i Lillesand, men fortsetter å reise rundt og vise seg frem. Den største triumfen kommer vel likevel da han i april 1872, 48 ½ år gammel, gifter seg – i full amerikansk offisersuniform – i Kristiansand domkirke med den 25 år gamle Anne Tomine Jacobsdatter. «Lange-Ole» fra Grødumsmyra var på alle måter blitt en stor mann.

«Kjempen» og sirkuspioneren Ole Andreas Hansen døde i 1876. Han er gravlagt på Vestre Moland kirkegård.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…