Gå til hovedinnhold

Gravlagt i fremmed jord




At sjøfolk av utenlandsk opphav døde og ble gravlagt i havner og uthavner på Sørlandet, var en heller dagligdags foreteelse i seilskutetiden. Havnene på sørlandskysten var jo godt besøkte punkter på det som er blitt kalt for «Nord-Europas viktigste handelsrute». I så måte var det ikke noe usedvanlig som foregikk da fremmedskipperen Jan Hansen ble gravlagt i Mandal mot slutten av januar 1761.
J.W. Edy: Olavsundet, Ny-Hellesund. Foto: Nasjonalmuseet
Skipet han førte var nederlandsk. Jan Hansens bakgrunn vet vi mindre om, men på tross av det skandinavisk-klingende navnet var han antagelig ikke av lutheransk religion, i hvert fall. Han må nemlig ha blitt gravlagt enten på kirkegården i ladestedet, men i så fall uten seremoni, eller på en av uthavnskirkegårdene i området på grunn av smittefare. I kirkeboken står det ingenting om begravelsen.
Mandal og uthavnene der omkring (Kleven, Skjernesund) var velkjent for sjøfolk over hele Europa, og mandalittene tok selv like stor del i den arbeidsdagen som innebar et liv på havet, ofte i utenlandsk tjeneste. I kirkebøkene fra ladestedet finner vi av og til egne lister over sognebarn som er døde utenlands. «Fra Holland», «fra København i Kongens tieneste», «i Vestindien» osv.
Når vi vet at Jan Hansen faktisk døde og ble begravd nettopp i Mandal, skyldes det en opplysning i de omfattende notarialarkivene i Amsterdam, som tidligere har vært tema i Kringla heimsins. Våren 1761 troppet nemlig seks sjømenn, som alle hadde seilt med skipet «de Stantvastigheijd», opp hos en notar i Amsterdam for å redegjøre for det som må ha vært en lang og strabasiøs sjøreise.
I løpet av den 13 måneder lange turen hadde «de Stantvastigheijd» hatt tre forskjellige kapteiner, og mange av mannskapet hadde omkommet av sykdom. De to første døde allerede mens skipet lå i Texel, utenfor Amsterdam. På ferden fra Texel til Berbice (i Sør-Amerika) døde flere av sjøfolkene, og etter å ha tatt om bord en last av sukker, kaffe, kakao og bomull, var de så i mangel på folk at de måtte ha hjelp av 11 svarte slaver for å få skipet seilingsklart.
Derfor besluttet man å gå til Sint Eustatius (i Det karibiske hav) for å mønstre nytt mannskap. På veien dit ble fartøyet oppbragt av først en fransk, og deretter en engelsk kaper. Først den 11. oktober nådde de Sint Eustatius. Her døde skipper Carsten Hartman, og overstyrmann Jan Hansen overtok som skipper. Etter at seks matroser og en byssegutt hadde mønstret på, forlot de Sint Eustatius den 19. oktober. Den 5. november ble skipet oppbragt av nok en engelsk kaper. På grunn av uvær og sykdom blant mannskapet kunne de ikke anløpe Texel. Det ble bestemt å sette kursen mot Norge, og den 1. juledag nådde de havnen i Mandal. Her døde så Jan Hansen den 22. januar, og Marten Fredrik Bergman ble hyret som skipper. De blant mannskapet som var syke, ble igjen i Mandal, og ble erstattet av friske folk. Den 15. mars reiste skipet fra Mandal, og ankom endelig Amsterdam den 28. mars. I løpet av reisen var tolv mann døde.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Da Spangereid skulle bli Sørlandets første kjøpstad

I et brev fra 1549 som vi dessverre bare har bevart et ekstrakt av, heter det at lensherren i Lister len, Otte Stigssøn, har foreslått for kong Christian den 3. å anlegge en kjøpstad «paa et beleiligt Sted ved Strandsiden» i lenet. Dette er i og for seg gammelt nytt, og noen bygrunnleggelse på Agdesiden ble det jo ikke i den omgangen. Men det er likevel interessant å spørre hvor man tenkte seg å etablere den nye byen, som i så fall ville ha blitt den første og eneste på kyststrekningen mellom Skien og Stavanger? Svaret: Spangereid ved Lindesnes.
Flere forfattere har vist til brevet fra 1549 (Bugge 1925:136). Sverre Steen (1941:9) diskuterer det i forbindelse med sin diskusjon om utviklingen av maritim infrastruktur i kristiansandsområdet i denne perioden, og prosjektet blir kommentert i ulike lokale studier (Rudjord 1974:152; Eliassen 1995:57; Abrahamsen 1997:17; Skjekkeland 2000:259). De fleste har vært tilbakeholdende med å foreslå noen nærmere lokalisering av den planlagte kjøpsta…

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…

En bergensfarers tragiske endelikt ved Flekkefjord i 1489

I den sørvestlige forhallen i Marienkirche i Lübeck henger et epitafium; motivet er en Bergensfarer, en tremaster fra Lübeck som er forlist på en forrevet kyst. To av mastene er knekt. Sjøfolkene ligger i vannet, noen klamrer seg til kister og planker, andre svømmer; noen få har klart å ta seg i land. Bildet er forsynt med to innskrifter. Den ene har blitt sitert i ulike sammenhenger, den inneholder følgende formaning: Ok, guden gesellen, holdet nicht to licht!Er gi to scepe gat, gat jo to der bicht!Et was so kort ene tyt,
Dat wy unses lebendes wurden quid.
En paternoster vor alle cristen seelen!
Altså noe slikt som: «La den som skal gå om bord, skrifte! Det tok så kort tid før vi mistet våre liv!» Den andre innskriften på bildet blir sjeldnere gjengitt, men den lyder: Anno Domini 1489 des fridages vor alle Gades hilen do bleff schipper Hans Ben up de bergerreise vor denn Berksunde mit 33 man, de Got al gnedich si. Paternoster vor alle cristen Seelen! Med andre ord: Tavlen er satt opp til m…